"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

torsdag 19. mars 2015

Grøt

Jeg våkner litt for seint. Alarmen ringte i stad. Jeg var så sikker på at jeg trykka på  ring-igjen-om-litt-knappen. Men tydeligvis slo jeg av alarmen. Nå prøver jeg å åpne øynene. Kroppen er tung å vekke. 

Sakte, men sikkert kommer jeg meg ut av senga og morgenen begynner. Jeg koker grøt, smører matpakker, dekker bord, lager smoothie, prøver å passe på at minstemann ikke roter for mye, snakket og koser med de alle tre, ser over om de har med seg det de skal til barnehage og skole. Og jeg da? Hva slags utebukse skal jeg ha på i dag? For, regner det ute, eller? 

Tanker løper rundt i hodet og dytter borti hverandre. Jeg prøver å huske alt jeg skulle komme på. Og jeg prøver å høre alt barna har å si meg. De er som boblende elver av engasjement, alle tre har så mye på hjertet nå. Vi har jo ikke sett hverandre på flere timer. De forteller om drømmer, ting de glemte å fortelle i går, det de opplever akkurat nå. 

Men så blir jeg plutselig stående alene på kjøkkenet. Barna har løpt avgårde til andre rom. Jeg rører i grøten. Den er snart ferdig. Da kan vi spise om noen få minutter. Supert, da rekker vi å gå klokka 8 læll, hvis vi er litt raske. Vi må bare sette fram sukkeret og smøret først. Åh, jeg må huske den fleecejakka. Og den hårstrikken som ligger på kommoden. Og har jeg huska de papirene jeg skulle ha med på jobb? Jeg vet at en hektisk arbeidsdag venter meg. 

Så kommer en rolig og varsom 4-åring, nærmest glidende over gulvet på kjøkkenet. Hun går inn på badet, som i vår lille leilighet er bare en skyvedør unna der jeg står ved komfyren, og rører i grøten. Jeg kan kjenne at hun smiler. I armene har hun klærne som hun skal ha på seg i dag. Hun setter seg ned på badet og begynner å kle på seg. Så stanser hun, og blir sittende helt stille, før hun ser mot meg og sier:" Mamma, hør den fine lyden i det du røre i da". Jeg ser på grøten og hører den fine lyden som sleiva lager. Jeg smiler tilbake til henne, og trekker pusten. Nå, ja nå, ble jeg klar for en ny dag. Nå ble jeg klar for å møte verden. 

søndag 8. mars 2015

Gratulerer med dagen!


Så er dagen her igjen. Den omdiskuterte Kvinnedagen. Den så mange sier at vi ikke trenger. Den som så mange sier at har utspilt sin rolle. Selv om argumentene står i kø for å motbevise dem. Jeg blir egentlig bare matt. Hvordan i all verdens land og rike kan noen mene at det er likestilling mellom kjønn her i verden? Og hvorfor er det ikke konstruktivt å diskutere de forskjellige oppvekstvilkår for gutter og jenter som finnes overalt i verden, små som store?

Dagene opp mot Kvinnedagen er dager for diskusjon, engasjert diskusjon. Det er dager for å si ifra, hva man mener og hvorfor man er uenig med andre. Det er dager for å løfte blikket og se flere enn bare seg selv og sitt eget land. Det er en internasjonal dag, som skal få oss til å lære og huske hvordan andre har det, og som skal få oss til å se hvordan vi har det og hvorfor. 

Selve Kvinnedagen er for meg en festdag. En dag til å hedre alle de, kvinner og menn, som står på for å gjøre verden mer likestilt, til et godt og trygt sted for alle mennesker, uavhengig av kjønn. Det er også en dag for å vise solidaritet for alle de som ennå har så langt igjen før de kan si at de lever i et nogenlunde likestilt samfunn. 

Men det hjelper vel ikke å gå i tog, sies det, hva skal vel det være godt for? Det gjør godt for inspirasjon til videre arbeid, å se at vi er mange som er opptatt av kjønn. Det gjør godt for å få igang nødvendig diskusjoner om likestilling. Det gjør godt for å få en god følelse i magen som sier at det nytter å stå på, kamp er slitsomt, men ikke forgjeves. Det er godt for å kjenne på takknemlighet ovenfor alle de som i Norge har banet vei for kvinners rettigheter, rettigheter det er nødvendig å være klar over og ta vare på. 

I fjor var det rekordmange ute i gatene for å feire kvinnedagen. Fordi da var det en sak som angikk oss. Reservasjonsretten provoserte og engasjerte. Jeg synes det var godt å se så mange engasjerte i gatene. Jeg gruer meg nesten litt til i dag, hva om det nok en gang er lite oppslutning? 

Jeg skal i alle fall høre på appellene og gå i toget. For meg betyr det det samme som det har gjort så lenge jeg kan huske. Å se de utfordringer vi fortsatt har med likestillingsarbeid i Norge er sentralt for å opprettholde arbeide med å skape et likestilt samfunn. Appellene angående reservasjonsretten i fjor var gode å høre på. Men appellen som fikk tårer til mine øyne var den om levekårene til kvinner i flyktningeleirer i Syria. Vi kan ikke bare sette oss ned, se at andre har det forferdelig, for så å trekke på skuldrene og si at vi er for små og ubetydelige. Det er bare ikke greit. Kanskje kan vi gjøre noe for noen få, kanskje for mange. Men noe kan vi gjøre. Og når jeg føler meg liten og maktesløs hjelper det å gå i tog. Det hjelper å vite at jeg ikke er alene om å tenke at likestilling er viktig. 

Gratulerer med dagen, alle sammen. Jeg håper at dere alle får en meningsfull, engasjert og morsom kvinnedag!