Gratulerer med dagen!

Så er dagen her igjen. Den omdiskuterte Kvinnedagen. Den så mange sier at vi ikke trenger. Den som så mange sier at har utspilt sin rolle. Selv om argumentene står i kø for å motbevise dem. Jeg blir egentlig bare matt. Hvordan i all verdens land og rike kan noen mene at det er likestilling mellom kjønn her i verden? Og hvorfor er det ikke konstruktivt å diskutere de forskjellige oppvekstvilkår for gutter og jenter som finnes overalt i verden, små som store?

Dagene opp mot Kvinnedagen er dager for diskusjon, engasjert diskusjon. Det er dager for å si ifra, hva man mener og hvorfor man er uenig med andre. Det er dager for å løfte blikket og se flere enn bare seg selv og sitt eget land. Det er en internasjonal dag, som skal få oss til å lære og huske hvordan andre har det, og som skal få oss til å se hvordan vi har det og hvorfor. 

Selve Kvinnedagen er for meg en festdag. En dag til å hedre alle de, kvinner og menn, som står på for å gjøre verden mer likestilt, til et godt og trygt sted for alle mennesker, uavhengig av kjønn. Det er også en dag for å vise solidaritet for alle de som ennå har så langt igjen før de kan si at de lever i et nogenlunde likestilt samfunn. 

Men det hjelper vel ikke å gå i tog, sies det, hva skal vel det være godt for? Det gjør godt for inspirasjon til videre arbeid, å se at vi er mange som er opptatt av kjønn. Det gjør godt for å få igang nødvendig diskusjoner om likestilling. Det gjør godt for å få en god følelse i magen som sier at det nytter å stå på, kamp er slitsomt, men ikke forgjeves. Det er godt for å kjenne på takknemlighet ovenfor alle de som i Norge har banet vei for kvinners rettigheter, rettigheter det er nødvendig å være klar over og ta vare på. 

I fjor var det rekordmange ute i gatene for å feire kvinnedagen. Fordi da var det en sak som angikk oss. Reservasjonsretten provoserte og engasjerte. Jeg synes det var godt å se så mange engasjerte i gatene. Jeg gruer meg nesten litt til i dag, hva om det nok en gang er lite oppslutning? 

Jeg skal i alle fall høre på appellene og gå i toget. For meg betyr det det samme som det har gjort så lenge jeg kan huske. Å se de utfordringer vi fortsatt har med likestillingsarbeid i Norge er sentralt for å opprettholde arbeide med å skape et likestilt samfunn. Appellene angående reservasjonsretten i fjor var gode å høre på. Men appellen som fikk tårer til mine øyne var den om levekårene til kvinner i flyktningeleirer i Syria. Vi kan ikke bare sette oss ned, se at andre har det forferdelig, for så å trekke på skuldrene og si at vi er for små og ubetydelige. Det er bare ikke greit. Kanskje kan vi gjøre noe for noen få, kanskje for mange. Men noe kan vi gjøre. Og når jeg føler meg liten og maktesløs hjelper det å gå i tog. Det hjelper å vite at jeg ikke er alene om å tenke at likestilling er viktig. 

Gratulerer med dagen, alle sammen. Jeg håper at dere alle får en meningsfull, engasjert og morsom kvinnedag!