En stjerne.

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg deg. Det rolige, men bestemte blikket. Den lille, men kraftfulle kroppen. De tynne, men sterke armene. Jeg kjenner armen din rundt meg. Plutselig er jeg liten igjen, og i din armkrok, i din sofa. Minus og den store verden, det var liksom boka vår. Og du leste den for meg så mange ganger. Så mange ganger jeg bare ville. Når vi var sammen trodde jeg at du bare så meg. Du hadde alltid tid, alltid ro, selv om du vaska vegger, strikke en genser, satte en brøddeig og lagde middag samtidig, så føltes det som om du bare så meg. Hvordan fikk du det til? Det kommer jeg aldri til å forstå. Jeg vet bare at det gir meg en ro, langt inn i hjerterota, når jeg lukker øynene og ser deg.

Rundt meg myldrer det av barn. Både hjemme og på jobb. Vi leker og ler sammen. De løper rundt meg. Kroppene deres bobler av energi, oppdagelseslyst, nysgjerrighet. De små hodene er fulle av tanker om alt det de skal prøve å forstå. Ordene deres strømmer, som en elv av livsglede, de har så mye å si meg. Og jeg vil så gjerne høre på dem, få med meg hvordan de opplever verden. Og i bakgrunnen står du. Stødig og varm. Snill og modig. Barn var alltid verdsatt hos deg. Du hadde en genuin respekt for barn. Du var med på å gi meg et oppriktig ønske om å tilbringe tid sammen med barn, mine egne så vel som andres. Det var en mektig gave du ga meg. 

I det jeg suser ned den islagte akebakken ,med lattermilde barn på fanget og i armkroken tenker jeg på deg. Jeg tenker på alt det du ga meg, alt det du var for meg. Og jeg blir fylt til randen av takknemlighet. Det er ikke alle forundt å få ha en snill, morsom, varm, driftig, handlekraftig, koselig, raus Bestemor. Det fikk jeg. 

For et år siden satt jeg tårevåt i sofaen, innpakka i svart. Jeg sa det den gangen: "nå vil jeg gå i en vanlig begravelse. En begravelse for et gammelt menneske som har levd et langt og i all hovedsak godt liv. Nå får det være nok på begravelser for unge folk som skulle ha hatt så mange flere år." Det kom en slik begravelse. Den var også ubeskrivelig  vond. Og det kom en til av de jeg ikke ville ha. Og nå altså, skal det bli en til. 

Din. En dag for å si farvel. Jeg gruer meg. Fordi det blir vondt. Selv om jeg er så takknemlig for alt du ga, så ville jeg heller kunne si det til deg personlig. Selv om det er godt at du fikk slippe mer sykdom og smerte ville jeg heller hørt latteren din en gang til. 

Døden er så nådeløs. Så tåpelig evig. Borte er så langt unna. Som en stjerne på himmelen er du nå. Så langt unna.  Hver gang jeg lukker øynene ser jeg smilet ditt. Det varme, men bestemte blikket. Det vakre smilet ditt. Hver gang.