Brakk

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Virke stille. Virke forlatt. Jeg ser ut av vinduet, ser bare uforutsigbar ondskap, flyktninger som løper ifra situasjoner som ingen bør måtte oppleve og rett mot lukkede armer, kalde blikk, stengte dører, bare krav, ingen innlevelse, ingen medfølelse. En jordklode som stadig blir sykere, selv om vi vet det, fordi vi ikke vil stoppe det. Kaldt blir det. Ikke fruktbart. Ingen venn er i sikte. Fordi jeg ikke hever blikket og ser etter dem.

Jeg vil åpne hånda mi og ta imot din. Men den er lukket. Så hardt. Hvis mer godhet slippes til, vil den kunne forbli der? Eller vil den måtte vike?

Glede kan ligge brakk en stund. Et glimt i øyet blir borte, igjen står et ugjestmildt blikk. Et blikk det gjør vondt å møte. Hvordan ser vi hverandre nå? Mest som irritasjonsmomenter? 

Jeg vil høre latteren din. Jeg vil le, av en enkel vits, som virker for enkel til å være god. Jeg vil le så jeg kjenner det i magemusklene. Men latteren sitter fast i halsen. Ordene vil ikke finne veien til tankene, de vil ikke bli sagt. Bare de vanskelige ordene finner veien til bevisstheten. De fyller hodet, alt annet blir skøvet bort, dyttet unna, hensynsløst. Her er ingen rom for lyse, lette, meningsløse vitser. Bare de harde ordene er igjen.

Jeg ser på meg selv i speilet. Ordene venter nå, står i utålmodig kø for å slippe til, for å hakke løs, for å gå til angrep. Som om det stod om liv. Helt til det faktisk gjør det. Helt til blikket viker. For her i mitt eget speilbilde finnes ingen venn. Her finnes bare motstand nå. Hvem vil vel møte blikket til noe så ubetydelig? 

Jeg ser deg der på den andre siden av rommet. Du er så langt unna. Jeg vil strekke meg mot deg, røre ved deg, få oppmerksomheten din. Men armen min er ikke så lang. Jeg vil si navnet ditt. Disse bokstavene som danner navnet ditt, dette navnet som jeg elsker å si, fordi jeg elsker deg. Men stemmen stopper i brystet et sted. Jeg vil reise meg og gå bort til deg. Men kroppen er tung som bly.

Stille slår det. Sakte, men fremdeles rytmisk. Blod blir trofast frakta rundt i kroppen, selv om den føles iskald. Det er bare på innsiden. Hvis du stryker meg over kinnet vil du kjenne at på utsiden er jeg varm. 

Gjennom det tette løvverket trenger solen seg fram. Jeg hører stemmen din, ser bevegelsene dine, møter smilet ditt. Sakte blir det klarere. Sakte gir det mer mening. Sakte åpner jeg hendene og lar det ukontrollerbare være i fred. 

Mennesker er upålitelige, onde. Men ikke bare det. Ikke jeg heller. Jeg ser det nå, når du ler imot meg, av en alt for enkel vits. 

Sterkere slår hjertet da. Etter en stund. Det trenger ikke å stoppe helt. Det trenger ikke å være så ille. Fargene vises igjen, dimensjonene, de forskjellige perspektivene, synsvinklene. Det er ikke bare en måte å se det på, en måte å gjøre ting på. 

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Det kan få en ripe. Men det slår fortsatt. Jeg kan smile når du ser på meg, si vennlige ord, ikke bare harde. Hjertet kan banke sterkere igjen, gjøre kroppen, tankene, ordene varme, på innsiden også. Alt det som er vakkert rundt oss kan sees, igjen.