"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 14. januar 2015

En stjerne.

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg deg. Det rolige, men bestemte blikket. Den lille, men kraftfulle kroppen. De tynne, men sterke armene. Jeg kjenner armen din rundt meg. Plutselig er jeg liten igjen, og i din armkrok, i din sofa. Minus og den store verden, det var liksom boka vår. Og du leste den for meg så mange ganger. Så mange ganger jeg bare ville. Når vi var sammen trodde jeg at du bare så meg. Du hadde alltid tid, alltid ro, selv om du vaska vegger, strikke en genser, satte en brøddeig og lagde middag samtidig, så føltes det som om du bare så meg. Hvordan fikk du det til? Det kommer jeg aldri til å forstå. Jeg vet bare at det gir meg en ro, langt inn i hjerterota, når jeg lukker øynene og ser deg.

Rundt meg myldrer det av barn. Både hjemme og på jobb. Vi leker og ler sammen. De løper rundt meg. Kroppene deres bobler av energi, oppdagelseslyst, nysgjerrighet. De små hodene er fulle av tanker om alt det de skal prøve å forstå. Ordene deres strømmer, som en elv av livsglede, de har så mye å si meg. Og jeg vil så gjerne høre på dem, få med meg hvordan de opplever verden. Og i bakgrunnen står du. Stødig og varm. Snill og modig. Barn var alltid verdsatt hos deg. Du hadde en genuin respekt for barn. Du var med på å gi meg et oppriktig ønske om å tilbringe tid sammen med barn, mine egne så vel som andres. Det var en mektig gave du ga meg. 

I det jeg suser ned den islagte akebakken ,med lattermilde barn på fanget og i armkroken tenker jeg på deg. Jeg tenker på alt det du ga meg, alt det du var for meg. Og jeg blir fylt til randen av takknemlighet. Det er ikke alle forundt å få ha en snill, morsom, varm, driftig, handlekraftig, koselig, raus Bestemor. Det fikk jeg. 

For et år siden satt jeg tårevåt i sofaen, innpakka i svart. Jeg sa det den gangen: "nå vil jeg gå i en vanlig begravelse. En begravelse for et gammelt menneske som har levd et langt og i all hovedsak godt liv. Nå får det være nok på begravelser for unge folk som skulle ha hatt så mange flere år." Det kom en slik begravelse. Den var også ubeskrivelig  vond. Og det kom en til av de jeg ikke ville ha. Og nå altså, skal det bli en til. 

Din. En dag for å si farvel. Jeg gruer meg. Fordi det blir vondt. Selv om jeg er så takknemlig for alt du ga, så ville jeg heller kunne si det til deg personlig. Selv om det er godt at du fikk slippe mer sykdom og smerte ville jeg heller hørt latteren din en gang til. 

Døden er så nådeløs. Så tåpelig evig. Borte er så langt unna. Som en stjerne på himmelen er du nå. Så langt unna.  Hver gang jeg lukker øynene ser jeg smilet ditt. Det varme, men bestemte blikket. Det vakre smilet ditt. Hver gang.

søndag 4. januar 2015

Brakk

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Virke stille. Virke forlatt. Jeg ser ut av vinduet, ser bare uforutsigbar ondskap, flyktninger som løper ifra situasjoner som ingen bør måtte oppleve og rett mot lukkede armer, kalde blikk, stengte dører, bare krav, ingen innlevelse, ingen medfølelse. En jordklode som stadig blir sykere, selv om vi vet det, fordi vi ikke vil stoppe det. Kaldt blir det. Ikke fruktbart. Ingen venn er i sikte. Fordi jeg ikke hever blikket og ser etter dem.

Jeg vil åpne hånda mi og ta imot din. Men den er lukket. Så hardt. Hvis mer godhet slippes til, vil den kunne forbli der? Eller vil den måtte vike?

Glede kan ligge brakk en stund. Et glimt i øyet blir borte, igjen står et ugjestmildt blikk. Et blikk det gjør vondt å møte. Hvordan ser vi hverandre nå? Mest som irritasjonsmomenter? 

Jeg vil høre latteren din. Jeg vil le, av en enkel vits, som virker for enkel til å være god. Jeg vil le så jeg kjenner det i magemusklene. Men latteren sitter fast i halsen. Ordene vil ikke finne veien til tankene, de vil ikke bli sagt. Bare de vanskelige ordene finner veien til bevisstheten. De fyller hodet, alt annet blir skøvet bort, dyttet unna, hensynsløst. Her er ingen rom for lyse, lette, meningsløse vitser. Bare de harde ordene er igjen.

Jeg ser på meg selv i speilet. Ordene venter nå, står i utålmodig kø for å slippe til, for å hakke løs, for å gå til angrep. Som om det stod om liv. Helt til det faktisk gjør det. Helt til blikket viker. For her i mitt eget speilbilde finnes ingen venn. Her finnes bare motstand nå. Hvem vil vel møte blikket til noe så ubetydelig? 

Jeg ser deg der på den andre siden av rommet. Du er så langt unna. Jeg vil strekke meg mot deg, røre ved deg, få oppmerksomheten din. Men armen min er ikke så lang. Jeg vil si navnet ditt. Disse bokstavene som danner navnet ditt, dette navnet som jeg elsker å si, fordi jeg elsker deg. Men stemmen stopper i brystet et sted. Jeg vil reise meg og gå bort til deg. Men kroppen er tung som bly.

Stille slår det. Sakte, men fremdeles rytmisk. Blod blir trofast frakta rundt i kroppen, selv om den føles iskald. Det er bare på innsiden. Hvis du stryker meg over kinnet vil du kjenne at på utsiden er jeg varm. 

Gjennom det tette løvverket trenger solen seg fram. Jeg hører stemmen din, ser bevegelsene dine, møter smilet ditt. Sakte blir det klarere. Sakte gir det mer mening. Sakte åpner jeg hendene og lar det ukontrollerbare være i fred. 

Mennesker er upålitelige, onde. Men ikke bare det. Ikke jeg heller. Jeg ser det nå, når du ler imot meg, av en alt for enkel vits. 

Sterkere slår hjertet da. Etter en stund. Det trenger ikke å stoppe helt. Det trenger ikke å være så ille. Fargene vises igjen, dimensjonene, de forskjellige perspektivene, synsvinklene. Det er ikke bare en måte å se det på, en måte å gjøre ting på. 

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Det kan få en ripe. Men det slår fortsatt. Jeg kan smile når du ser på meg, si vennlige ord, ikke bare harde. Hjertet kan banke sterkere igjen, gjøre kroppen, tankene, ordene varme, på innsiden også. Alt det som er vakkert rundt oss kan sees, igjen. 








lørdag 3. januar 2015

Kveldsrutine

I kveld igjen, du ville ikke ligge i senga di. Du reiste deg bare opp, med smokkene i hånda og gråt. En sår gråt, som om du var redd for at jeg skulle si nei. 

Det kunne ikke falt meg inn å si nei. Ikke nå, når du skal sove, og så tydelig ikke vil ligge alene i senga, men i armkroken min. 

Så jeg løfter deg opp. Jeg legger deg tett inntil meg, legger dyna rundt oss. Stille synger jeg om nisser og griser som skal være inne nå. Du lytter. Den ellers så aktive kroppen din er helt rolig. Avslappa, varm, trygg. 

Ingen kan nå oss her inne. Bare du og jeg ligger i senga. Jeg holder deg i armene mine. Bilder fra nyhetssendinger flimrer forbi i tankene mine. En utrygg verden er utenfor vinduet. Men jeg skrur tankene av. Jeg kjenner bare din pust, din ro, føler den lille kroppen gli inn i søvn, kjenner det varme kinnet ditt mot mitt.

Jeg prøver å synge en sang til, helt stille og forsiktig. Men du løfter den lille hånda di, "hyyysj", hvisker du. Du vil bare ha stillhet, ro, hvile etter en lang dag.

 Og jeg syns jeg hører gode råd langt bak i tankene et sted, råd om hvordan jeg skal lære barna mine å sovne selv, i egne senger, på eget rom. Men ikke alle dager er like. Av og til kan man ikke bare skru seg av. Av og til er det så godt med hjelp. Du vet hva du vil, og hvordan du kan be om det. Jeg vet hva jeg vil gi deg. 

Aldri i livet om jeg går glipp av dette, disse små minuttene, der du finner nok trygghet i mine armer til å gi deg hen til søvnen. Et lite liv får vi. Ingen vet hvor mange kvelder som er tiltenkt oss. Aldri i livet om jeg går glipp av dette. 

Når du sovner løfter jeg deg opp, kysser deg på kinnet, legger deg ned i senga di. Jeg pakker dyna godt rundt deg. Jeg stopper opp, ser på deg, smiler. Så lister jeg meg ut, og håper at du får sove godt i natt. 

Takk for i dag, lille venn. Jeg er så heldig som har deg.