Sakte, men sikkert kommer jeg meg ut av senga og morgenen begynner. Jeg koker grøt, smører matpakker, dekker bord, lager smoothie, prøver å passe på at minstemann ikke roter for mye, snakket og koser med de alle tre, ser over om de har med seg det de skal til barnehage og skole. Og jeg da? Hva slags utebukse skal jeg ha på i dag? For, regner det ute, eller?
Tanker løper rundt i hodet og dytter borti hverandre. Jeg prøver å huske alt jeg skulle komme på. Og jeg prøver å høre alt barna har å si meg. De er som boblende elver av engasjement, alle tre har så mye på hjertet nå. Vi har jo ikke sett hverandre på flere timer. De forteller om drømmer, ting de glemte å fortelle i går, det de opplever akkurat nå.
Men så blir jeg plutselig stående alene på kjøkkenet. Barna har løpt avgårde til andre rom. Jeg rører i grøten. Den er snart ferdig. Da kan vi spise om noen få minutter. Supert, da rekker vi å gå klokka 8 læll, hvis vi er litt raske. Vi må bare sette fram sukkeret og smøret først. Åh, jeg må huske den fleecejakka. Og den hårstrikken som ligger på kommoden. Og har jeg huska de papirene jeg skulle ha med på jobb? Jeg vet at en hektisk arbeidsdag venter meg.
Så kommer en rolig og varsom 4-åring, nærmest glidende over gulvet på kjøkkenet. Hun går inn på badet, som i vår lille leilighet er bare en skyvedør unna der jeg står ved komfyren, og rører i grøten. Jeg kan kjenne at hun smiler. I armene har hun klærne som hun skal ha på seg i dag. Hun setter seg ned på badet og begynner å kle på seg. Så stanser hun, og blir sittende helt stille, før hun ser mot meg og sier:" Mamma, hør den fine lyden i det du røre i da". Jeg ser på grøten og hører den fine lyden som sleiva lager. Jeg smiler tilbake til henne, og trekker pusten. Nå, ja nå, ble jeg klar for en ny dag. Nå ble jeg klar for å møte verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar