"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 9. oktober 2011

En liten hilsen bare.

Motivasjon er en ting, tid en annen. Timene fylles, med arbeid, lek, kos, plikter, slit, moro, vennskap og regn. Høsten har lagt seg over oss. Det regner. Det blir mørkere. Og energien min strekker ikke til. Det er så mye jeg skulle ha gjort, mye jeg vil gjøre. Men nå handler det meste om dagen i dag, og å få alt til å gå så fort som mulig. Men samtidig huske å smile, huske å ikke gjøre ting alt for raskt likevel liksom. De ser på meg, mine to små. Den minste av dem går med stadig stødigere skritt over gulvet. Og et stolt smil som sprer seg til hele kroppen. Den eldste danser rundt i stua med 4-års-krona si. Jeg ser på henne og spør; "Kan du hjelpe mormor med å passe på lillesøster i høstferien tror du?" "Ja! Du glemmer jo at jeg er 4 år!".

I morgen må vi opp så tidlig igjen. Tidligere enn vanligere til og med. For at jeg skal rekke et kurs. Noe så kjipern. Kurset er spennende nok, men det kunne vel ha starta litt seinere? Så jeg skulle ha laga matpakker, rydda, vaksa litt og lagt alt klart. Lenge før jeg blir så trøtt at jeg ikke orker å pusse tennene en gang. Det hadde vært lurt det.

Organisering av tid, det er det det handler om. De andre får til så mye de. Jobber, har barn, rene hus, masse kreative hobbyer. Jeg bruker så lang tid på alt jeg skal gjøre. Jeg er alltid den som kommer for seint.

Når jentene skal sove er de av og til urolige. Som i kveld. De vil ikke sove alene. Ikke i et mørkt rom i alle fall. Når jeg åpner døra slik at lyset kommer inn blir de roligere. Da kan de legge seg inntil meg, og jeg får synge, uten å bli forstyrra av gråt. Når jeg kjenner at de små kroppene har falt til ro vet jeg hvilken sang jeg skal synge for å hjelpe dem inn i drømmeland. Den sangen som alltid er der, som en ro, som en stadig påminnelse om hvor uendelig viktige de er. "Kjærlighetsvisa", selvfølgelig. For når regnet slår mot vinduet, og mørket har lagt seg over oss, og en liten varm kropp ligger inntil meg, da er ingen så god som dem. Uannsett hvor mye jeg skulle ha gjort i kveld.


Kjærlighetsvisa


Når sommerdagen ligg utover landet
Og du og æ har funne oss ei strand
Og fire kalde pils ligg nerri vanne
Og vi e brun og fin og hand i hand
Når vi har prata om ei bok vi lika
Og alt e bra og ikke tel å tru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når høsten finns og hverdagslive venta
Og fuglan tar te vett å flyg mot sør
Og vi får slit med regninga og renta
Og meininga forsvinn i d vi gjør
Når vi må over mang en liten avgrunn
Og ofte på ei falleferdig bru
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Men av og tel når tegnan blir for tydli
Og dem som sitt me makta gjør mæ skræmt
Når de fine ordan demmes blir motbydli
Og tankan bak e jævli dårlig gjæmt
Da har æ ei som vet at folk vil vokne
Og at veien ifra høyre snart må snu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du

Og når æ kryp te køys å frys på beina
Og du har lagt dæ før mæ og e varm
Da vet du æ e litn og aleina
Og låne mæ litt dyne og ei arm
Og dagen den e vikti og den kræv oss
Men natta den e din og min og nu
Ingen e så go som du da
Ingen e så go som du
 
(H. Sivertsen, 1979) 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar