"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 11. mars 2012

Appell for 8.mars!

På selveste kvinnedagen skulle jeg prøve å skrive noen kloke ord for dagen, men synes ikke at jeg fikk det til så bra som jeg gjerne ville. Jeg har derfor fått låne noen kloke og gode ord av ei venninne, som jeg gjerne vil dele med dere alle. Tusen takk for gode tanker og inspirerende ord, Gry!

 

Hverdagsfeminist


Over en kopp kaffe en sen søndagsettermiddag stilte vi ingen nye spørsmål, vi greide heller ikke å gi nye svar på gamle spørsmål, men vi snakket om det. Og vi lurte på om ingen andre gjorde akkurat det. Denne søndagen var ikke ulik andre søndager. Jenter som møtes på kafé for å snakke om helgen, og resten av livet. Jeg kan ikke på noen måte å påstå at alle søndagssamtaler har dype og intellektuelle tema, men vi snakker om det vi interesserer oss for. Min gode venninne har en god filosofi som bør huskes for alle oss andre: gjennom samtaler og småsnakk kan man bevisstgjøre og muligens opplyse folk om en verden de ikke tidligere har brydd seg om. Selvfølgelig er dette enklest med tema hvor budskapet verken er radikalt eller nedsettende mot noen. Derfor snakker vi om feminisme. Likeverd og likestilling. Mine gode venninne sier, som jeg er helt enig i, at dette bør ikke være noe urimelig eller kontroversielt tema, ikke her i 2005.

 Diskusjonen denne forhenværende søndagen gikk i begrepet feminisme, og det å være feminist. Dette er tydeligvis nemlig skumle ord, som ofte feiltolkes eller latterliggjøres, på en måte er sistnevnte verst. Mennesker som man regner som rimelig oppegående mennesker ler av feminister, feminismen som tankeretning og hva annet de greier å slå under en kam. Dette vet jeg med sikkerhet for jeg har hørt forelesere på universitetet benytte sin sjanse til å ytre personlige meninger. Nå er det selvfølgelig ikke slik at folk ikke bør ha egne meninger, men man bør vurdere sine tilhørere. På basisemner på universitetet er det mange unge mennesker som bare så vidt har begynt å utvikle meninger. Hvis en til stadighet, som små sarkastiske stikk, bruker feminismen på en negativ måte, vil feminisme, som begrep, bli negativt ladet. Generelt i samfunnet synes jeg man møter ”feminisme” med negativ gjenklang. Mulig at noen menn, og kvinner, har vanskeligere for å forstå hva det egentlig dreier seg om? Men det er ikke vanskelig, det dreier seg om likeverd og likestilling. Kort sagt. Stereotypen av feminist er vel ei mandig dame, som også er mannehater. Oppegående voksne mennesker bør holde seg for gode til å ta stereotyper på alvor. Det er bare feil. Feminister er ikke skumle på noen måter, og har ingen urimelige krav. Dessuten, også menn kan være feminister. Faktisk, jeg vet ærlig talt ikke om jeg vil kunne omgåes noen som ikke så at likeverd og likestilling var helt nødvendig og det eneste rette. Jeg mener ikke at menn og kvinner må gjøre det samme, og kle seg likt, for vi er forskjellige. Men man skal ha muligheten til å bli det man vil bli, gjøre det man vil uansett kjønn. Kvinner og menn er likeverdige mennesker, ingen står over den andre, sammen deler vi verden. Er dette urimelig? Er det uriktig?

1789 var året for den franske revolusjon og med den startet hva som skulle bli Menneskerettighetene. Men som et apropos til historien er det viktig å vite at de ikke var for kvinner. Menneskerettighetene var for menn, skrevet av menn. Poenget mitt er at det var, og skulle bli mange kamper som måtte kjempes. Særlig 70-tallet huskes i ettertiden. Så til alle mennesker (jeg vet dere finnes) som fnyser av den radikale kampen tidligere generasjoner måtte kjempe, til dere som mener at likestillingen har gått for langt: våkn opp! Hvor hadde vi vært i dag, hadde det ikke vært for alle de kvinner og menn som gjennom historien har slått et slag for feminismen? Og hvor vil våre døtre være en generasjon fra nå av om vi nå ikke bryr oss, så lenge vi selv har det bra? Det handler ikke om å sette sitt liv til denne kampen, selv om det heldigvis finnes mennesker som gjør det, det handler om å forstå at man må kjempe den daglige kamp, kreve respekten man fortjener og ikke under noen omstendigheter godta å bli behandlet som om man var underdanig mannen. 

Søndagskaffen handlet ikke om hva feminisme var, eller om hva faktisk likestilling vil si. Temaet var mer at vi må huske at selv om mennesker har gjort mye for at vi har kommet dit vi er i dag, er det ikke på noen måter over. Enda viktigere er det at vi passer oss så vi ikke får tilbakeslag. Godt mulig at dere ikke kan ta alvorlig at dette kan skje, men trekker dere meg i tvil så bare ta en titt på verden i rundt dere. Vi har fortsatt mye å gjøre, og 8. mars mener jeg bør markeres og brukes som en sjanse til å sette seg inn i verden man lever i. Jeg mener at vi fortsatt trenger 8. mars, om ikke for noe annet enn å aktualisere temaet. Jeg gleder meg til den dagen 8. mars markeringen blir overflødig, fram til da har vi en jobb å gjøre; ta vare på oss selv og andre.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar