Jeg våkner av noe som egentlig er en vond drøm. Grusomme bilder har virvlet inne i hodet, og en snikende angst griper om seg. Men når jeg åpner øynene vet jeg at det hele betydde at nå er han her! Meldinga på telefonen forteller at det faktisk virkelig er sant. Verden er blitt beriket med et lite barn. Et lite barn som vil gi så mange så mye glede. Vi vil så gjerne besøk han nå, med en eneste gang. Ella forstår ikke helt hvorfor vi ikke bare kan dra til Oslo i dag. Men det er så langt. Dessverre.
I armene mine kan jeg kjenne hvordan det var å holde i et slikt lite vidunder, å vite at det faktisk er jeg som får være mammaen. At det er jeg som får lov til å passe på, og å dele utallige smil og klemmer med dette herlige nye menneske som nå plutselig, og så selvfølgelig, er der. Hvilken start på dagen!
Og dagen fortsette i samme modus. Venner kommer og går rundt oss, alt i et perfekt tempo. Vi har tid til alt vi vil i dag. Vi er ute hele dagen, i sola, og bare leker sammen. Vi går ikke langt, bare like utenfor huset. Piknikkpleddet er med og det flyttes omkring, til lekeplassen, så bak huset, så utenfor hos gode venner, så tilbake til lekeplassen, før det ender på verandaen.
Sola skinner og i dag er det faktisk varmt. Vi smører med solkrem. Mini sin hånd blir klissete, og så fulle av kattehår. Katten er tålmodig og vil ha kos, selv om de små barnehendene kan være vel brå og hardhendte. Hun prøver å overtale kattepusen til å spise litt løvetann, men får bare oppgitte blikk tilbake. Så kommer hun til meg, viser fram de klissete fingrene og forteller med de bestemte øynene sine at hun gjerne vil at jeg skal hjelpe henne med å vaske fingrene slik at hun kan ta seg et jordbær til.
De litt eldre lager kaker, med saftpulver, strå og løvetann, og blomsterdeig, og kronbladsuppe. Nakne føtter løper over gresset og ivrige stemmer finner ut av leken. Barna som aldri før har lekt sammen finner tonen med en gang og forsvinner ut av mitt synsfelt, før de plutselig dukker opp igjen. De stråler. Tre barn står forran meg, ulike kjønn, ulike hudfarger, ulike bakgrunner, og akkurat nå møtes de og ler så de rister. Leker så det suser. Lærer at når man møter et menneske man ikke kjenner så kan det faktisk være et herlig menneske som man gjerne vil bli bedre kjent med. Et menneske man kan le sammen med.
Skyene begynner å samle seg rundt sola. Det blir litt kaldere da. Barna begynner å bli slitne. De trenger å gå inn, og å slappe av. Før middag rekker de et kveldsbad. Når vannet renner ut ser jeg all grusen som følger med det. Og ved matbordet ser vi en ustanselig appettit og en stor begeistring for pappa's deilige pizza. Stemmer flyter sammen. Mager fylles opp. Trøtte øyne får ny gnist.
Og i natt får jeg sove under samme tak som de, som de to jentene som jeg har delt så mange gode stunder med i dag, med han som har vært med på å lage, og forme, de og det livet vi deler. Smilet sitter løst. Tankene glir av sted til et sykehusrom der to andre foreldre også skal, forhåpetligvis, få sove sammen med sitt lille barn. De har mange våkennetter forran seg. Mange bekymringer, mange slitsomme dager. Mye klesvask og matpakkesmøring. Men også veldig mye latter, kos og pur glede. Vi gleder oss sånn til å bli kjent med deg, lille venn, og til alle de dagene vi skal få dele med deg! Vi håper at du kommer til å like klissklass :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar