Vi våkner tidlig. Opp og hopp. Ingen nåde liksom. Jeg bruker faktisk å få sove litt på morgenene jeg da. Etter travle netter for meg står kjæresten min opp med barna så jeg får hvile litt. Men i dag er vi oppe alle sammen. For jeg og småfolket skal ut av døra vi også, vi skal være på helsestasjonen kl 9 faktisk. Og i beregningen av gangtid så må man ta høyde for diverse stopp for samtaler, se på hunder, følge med på bussen, se etter et fly, det faktum at vi bestandig er treigere enn antatt etter å ha bodd i opptil flere land som har vært britiske kolonier. Det går ikke fort i svingen. Men det går da. Så vi kommer oss fram i tide vi.
Fornøyde tropper vi altså opp på helsestasjonen, mannsterke som vanlig. Lillegull blir målt og veid og observert, mor blir snakka med og får en støttende klapp på skuldra, alt er i orden. Vi har det fint. Han sover litt bedre nå. Nok til at jeg er svakt optimistisk og en anelse mindre sliten. Juhu!
Vanligvis somler vi veldig på helsestasjonen. De har så mange fine leker og bøker og en sklie og så må vi bare en tur på do og så må vi snakke om en del ting og så møter vi noen kjentfolk og så må vi jo kle på oss i eget tempo og i det hele tatt. Vi er treige, men når vi først har kommet et sted så blir vi gjerne en stund da. Sånn er nå det. Men ikke i dag. I dag suser vi videre.
Vi rekker bussen fint og er i grunn akkurat tidsnok i byen. Småløper litt da. Men bare litt. I går googla vi fram Nidaros Øyeklinikk, men jaggu meg ligger det ikke der det liksom skal ligge, sånn i forhold til kartet. Litt leting, søren klype nå er vi noen minutter for seint ute, igjen, men så finner vi det. Heis og greier. Uten skilt da, så vi vet ikke hvilken etasje vi skal til, men treffer på første forsøk. Supert.
Vel inne må vi vente en stund, men får komme inn til øyelegen akkurat før småfolket blir alt for sultne og leie av å vente. Legen kikker på øyet mitt. Intoleranse mot linser, masse småsår, ikke rart at det er vondt. To forskjellige dråper, linsenekt i tre måneder, kanskje mye lenger. Færbainnels! Jeg som bare tenkte at det var litt vondt og sårt og slitsomt tåkete på det øyet, noe som var enkelt å fikse, men så var det mer alvorlig enn som så. Sett på makan.
Jaja. Ut i verden igjen. Apoteket neste, nå med brødskive i hånda. Kaviar på midtiguri, gulost på meg. Lillegull har jeg rent glemt. La oss håpe at det går bra læll. Han berger på sirkus og brød til folket.
På vei fra et ærend til neste møter vi ei venninne. Sånn tilfeldigvis, midt på gata. Hun er fjong, nyklipt, på vei til cafe. Jeg vil også sette på meg en cafe, ta en kakao, le sammen med andre voksne. Hun ser nesten unnskyldende på meg når hun sier at det er det hun skal. For det skal ikke jeg. Men jeg ser på midtiguri som hopper i sølepyttene mens krøllene danser, jeg ser på julelysene rundt meg, jeg vet at en rolig ettermiddag venter på oss. Det blir bra det.
Jeg hadde egentlig tenkt å trille hjem fra byen. Tvillingvogn med to sovende barn, en stor time i motbakk, langs trafikkerte veier. Optimistisk. Det hadde vært så godt med litt trim for kroppen og litt luft for hodet. Men den lille vennen min begynner å bli lei og sliten etter alle ærendene. Hun har vært så flink så lenge nå. Nå vil hun gå sakte, gjøre ting i sitt eget tempo. Det er ikke forenelig med å trille hjem.
Vi kommer akkurat for seint til bussen. Neste går om et kvarter. Da rekker vi akkurat å handle bananer til knerten før vi suser hjem, så vi strener innom en butikk. Utenfor står en dame og brenner mandler, det lukter herlig jul, vi blir så sultne, så lysten på noe godt. En pakke Toffifee sniker seg med innimellom bananene gitt. Vel ute av butikken får vi smake på de brente mandlene og blir skjønt enige om at slikt må vi også lage før jul, slikt må vi lære oss. Så godt!
Neste buss rekker vi fint. På veien hjem sover begge barna. De står utenfor mens jeg går inn på skolen og møter eldstejenta mi. Det er deilig å få noen minutter med henne helt selv. Men vi er ikke alene i gangen. Vi snakker med ei jente og ei mor som vi bare har snakka litt med før, finner ut at vi har mye til felles, at jentene trives sammen, at vi absolutt bør finne på noe en dag. Jeg tenker fersk julekake, jenter som får ro til å leke på rommet og mødre som kan sitte i sofaen og snakke. Dette blir bra. Så kommer storesøstra til en i klassen til jenta mi. Med et smil spør hun om det er jeg som har babyen som er i vogna ute. Han gråter. Så da suser vi oss hjemover.
Hjemme lager vi mat, koser oss, slapper av, leker, pusler litt med husarbeid, men ikke for mye, ikke i dag. Etter en stund blir Ella henta av en venn og mamma'n hans, hun skal bli med han hjem. Vi andre er bare hjemme. Vi tar på oss reflekser, slukker lys, later som om vi er i skogen. Rotet får ligge. Midtiguri får snusen av Toffifee. Den pakken som jeg prøvde å holde skjult i stelleveska, men som ble rotet fram da jeg måtte lete etter nøklene, mens to jenter snakka konstant og en baby hyla, og jeg kjente at jeg ble mest sur fordi jeg ikke klarte å holde Toffifeen min skjult. Vi deler de som er igjen. Kan du tro det? Jenta mi liker Toffifee! Enda en ting vi kan kose oss med nå, når jula nærmer seg, og julefreden skal snike seg innover oss.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar