Men det er så mye fint også.

Vi våkner med vissheten om at vi må savne deg i dag også. Blikket ditt er borte, rommet lukter ikke lenger av deg, stemmen din høres bare i tankene våre nå. Fordi verden ble for slitsom å forholde seg til, fordi livet ditt virket for uoverkommelig. Vi prøver fortsatt å gripe deg, ta tak i deg, rive deg tilbake til oss, for å kunne spørre deg om det virkelig kan være sant at det er så ille. Vi vil fortsatt forsøke å holde deg fast. Men blikket vårt glir over en kiste nå, blomster, andre svartkledde mennesker med tårer på kinnene sine. Blikket vårt glir bare over bilder av deg nå. Blikket vårt kan ikke lenger gli over håret ditt som lett beveges av vinden, eller klærne dine, som beveger seg når du gjør det. For alt er stille nå. Bare tårene er igjen, tårene, og spørsmålene som kverner i hodet, minnene som dukker fram, som prøver å gi svar, som prøver å gi trøst.

Jeg har også ligget der. Der dypt nede i senga, og sett matt på dyna mi. Jeg har også kjent på den vonde, tunge følelsen av at ingenting vil være verdt det lenger, at det bare vil være for mye smerte, at gleden ikke kan overvinne tomheten, verkingen i kropp og tanker. Jeg har også ligget der og tenkt at det hadde vært bedre å slippe. At det hadde vært bedre for verden om den kunne ha slippet å ha meg der også. For jeg var bare en skygge av et menneske, en skygge av et smil, en skygge av glede. Hvem trenger vel en skygge, som bare forsvinner, som bare svikter. 

Jeg har også trukket dyna over hodet og sett for meg å forbli der resten av evigheten. Kjæresten min gjorde ikke det, han så framover, la planer, drømte. En dag snakka han om noe han hadde lyst til å gjøre, og sa: "kanskje vi kan gjøre det om ti år", jeg husker hvordan han så på meg da, med forventning og livslyst i øynene. Jeg prøvde å holde fast i blikket hans mens jeg gispet etter luft, det føltes som om jeg var blitt bokset hardt i magen, veggene i rommet for mot meg, klemte all luft ut av meg, gjorde synet mitt tåkete, gjorde ørene mine tette, slik at jeg bare hørte mine egne hjerteslag, redde hjerteslag, og en stemme i meg som ropte: "ti år? Nei, det går ikke, jeg kan ikke leve i ti år til! Det er alt for lenge! Det orker jeg ikke!".

Nå ser jeg rolig på han. Veggene forblir der de er. Stort sett. Nå håper jeg at vi har langt mer enn ti år på oss. Til alt det vi vil gjøre. Til å se alt det som er bra også. Til å henge opp små babyklær på tørkestativet, til å hoppe i søledammer sammen med barna våre, til å ake, til å spise middager sammen, til å bygge togbaner, leke, le, til å kose, holde fast i blikket til hverandre, uten å måtte gispe etter luft. Ute er våren her. Bekker av smeltevann renner nedover veiene, små barnehender rekker meg hestehov, det lukter av jord og spirende liv. Av og til må jeg bare stoppe opp, må jeg bare sitte helt stille, og kjenne på hvor sterkt livet er, på hvor godt det er, på hvor glad jeg er for at jeg får være her og oppleve alt det gode som livet mitt inneholder. Jeg, som må være en av verdens heldigste mennesker, som har så mye å være takknemlig for. Jeg elsker de dagene hvor jeg klarer å kjenne på hvor mye jeg har å være takknemlig for. Jeg håper at jeg stort sett kommer til å klare det, at jeg ikke glir inn under dyna igjen. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne dratt deg fram fra dyna, ristet smerten av deg, slik at du også kunne høre fuglene som synger, se gresset som gror, føle varmen fra smilet til en du var glad i. Men i tankene mine kverner strofer fra sanger som ble spilt i din begravelse. Vi våkner med vissheten om at vi må savne deg i dag også. Vi våkner med vissheten om at du mangler her i verden, i dag også. Vi våkner med vissheten om at livet ditt ble for vondt og at det ikke var noe vi kunne gjøre med det. Ingenting. Annet enn å våkne hver dag og gjøre så godt vi kan i å se alt det gode og fine som er rundt oss, og nyte livet så godt vi kan, annet enn å huske at det er jo så mye fint også.