En kveldstur

Endelig er det yppelige forhold i akebakken! I går lava snøen ned, ga oss enda mer å ake på. Da lillebror skulle sove formiddagsduppen sin snødde det så tett, vi gikk ikke ut, vi ble sittende i sofaen og lese bøker i stedet, så laga vi kakao og spiste appelsin og lata som om vi hadde vært ute i snøen. Men 3-åringen ble utålmodig og ville ut og leke på ordentlig.

Jeg håpa at lillebror skulle sovne igjen da vi skulle hente storesøstra på skolen, men han gjorde ikke det. Han satt pling våken i vogna og hvis jeg gikk unna han kjempa han for å komme seg ut, han ville se hva vi gjorde, han ville være med. Men han kan ikke gå ennå og jeg synes at det ble for tungt å bære rundt på han i snøen. 3-åringen ble lei seg, snudde ryggen til meg. Hun ville ha meg med på kjelken og jeg ville bli med, men nå kom broren i veien. Kjiper'n!

Så, da storesøstra skulle på fotballtrening lot vi lillebroren få alenetid med Pappa og så tok vi på oss uteklær igjen. Vi tok med kjelken. For gymsalen der storesøstra trener ligger like ved verdens beste akebakke. Hvilken flaks!

En liten time fikk vi. Vi to og akebakken. Vi fikk se på skyene som fløyt over himmelen. Vi fikk se kvelden sakte bre seg over byen vår. Vi fant fotspor i snøen. Hvem var de sine? Kanskje et spøkelse? kanskje en bjørn? Kanskje et skolebarn? Vi fikk høre på bare hverandre. Vi fikk suse nedover bakken. Vi fikk snø i ansiktet. Vi fikk gli sakte nedover bakken. Vi fikk kjenne på kvelden som kom.

En liten lomme av tid, til bare oss to. Av og til er det så godt å være mange sammen. Av og til er det deilig å bare være to.