Det er ikke bestandig like enkelt å dele rom, når en vil ha lys og en ikke, når en vil ha lydbok og en ikke, når en vil ha døra helt åpen og en vil ha den nesten helt igjen. Da er det stort sett den eldste som får det som hun vil. Det er tross alt hun som skal tidlig opp i morgen, vi andre kan ta det med ro, vi har lite vi skal rekke, vi kan ta ting i eget tempo, vi kan være litt trøtte i grunn.
Nå kjenner jeg at det blir stille på stua. Der ligger hun, midtiguri, som slettes ikke vil sovne i senga slik helt alene, som heller vil ligge på sofaen mens jeg er inne hos lillebror eller bare skal ordne litt på kjøkkenet mens vi ser om han virkelig har sovna, slik at jeg kan bli med å ligge ved siden av deg altså.
Hun har noen lekehester med seg i sofaen. Hun snakker lavt for seg selv, gjesper, legger seg godt til rette, er trygg og avslappa. Jeg vet at den rådende retningslinjen er at hun skal finne søvnen selv, i egen seng. Men der ville hun vært utrygg, og hvis jeg la meg ned sammen med henne ville jeg blitt så trøtt, så trøtt. Nå er hun nære meg, hun har kontroll på hva jeg gjør og jeg får gjort unna den lille oppvasken. Jeg kjenner roen som brer seg, den deilige følelsen av å dele rom med et sovende barn.
Jeg kikker bort på henne og tenker at slik kan det også gjøres. Så greit det gikk i kveld da! Så godt, når det går så greit, når vi finner løsninger som alle kan trives med. Jeg bærer henne til senga. Jeg holder den varme, slappe kroppen i armene mine, kysser henne på håret og ønsker oss alle en god natt. Jeg gleder meg til å se henne og de to søsknene igjen i morgen, og lurer på hva slags løsninger vi finner da. Det er ikke sikkert at de er så tatt ut av læreboka de heller.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar