Det har gått flere uker allerede. Dager hvor du ikke har vært her. Dager hvor jeg ikke lenger har kunnet tro at vi skal få se på blomster og snakke om hvordan det er å være mødre igjen. Noen gang. Jeg har hørt det. At du er død. Jeg har vært med på begravelsen. Jeg har lagt en rose på kista di. Jeg har sett korset med ditt navn på. Jeg har grått og hiksta i kirka. Men hjertet mitt stanser likevel et lite sekund hver gang jeg tenker det; at du er død.
Livet går videre selvfølgelig. Du skulle sett jentene, Bestemor. De koser seg sånn med ferie, sommer, får oppleve så mange spennende ting. De har til og med fått sove på hotell i sommer. En hel natt. Og de synes det var så gøy, vi fikk dem nesten ikke til å sove, de var så oppglødde og ivrige. De bobla av liv, Bestemor. Du skulle sett dem.
Du så alltid på dem med så snille blikk. Ella tok du til deg og var så stolt og glad over at du var hennes oldemor. Mini'n vår kom litt for seint. Du klarte aldri helt å plassere henne, dere ble aldri helt kjent. Men hun kjenner huset ditt nå. I dagene etter at du døde sov hun i din seng, Bestemor. På ditt rom fant hun ro, hvile og glede. Hun løp igjennom rommene, hun spilte på pianoet, hun levde i deres hus. Ditt og Bestefar sitt hus. Hvor jeg alltid har følt meg hjemme.
Nå er jeg sliten. Kroppen er rolig, tankene stille. Savnet av deg jaget i kroppen. Det verker. Men ikke voldsomt slik de første dagene. Mer gnagende nå. Skal jeg virkelig aldri se deg igjen? Skal jeg ikke få høre stemmen din en gang?
Det er jo en helt naturlig ting. Å miste sin bestemor. De skal jo liksom dø før sine barnebarn da. Men det gjør likevel vondt. Du har jo vært her hele livet mitt. Verden har aldri vært deg foruten.
Jeg har gått rundt i huset ditt, tatt på tingene dine, tørka støv, rydda litt. Jeg måtte mange ganger sette meg ned eller gå ut. Jeg fikk ikke puste. Det stramma seg i brystet mitt, skuldrene mine snørte seg sammen og jeg måtte hive etter pusten. Akkurat slik jeg gjorde så mange ganger etter at jeg gjorde bunaden klar for å gå i konfirmasjon i mai. Det var overraskende vanskelig å stryke bunadsskjorten den gangen. Nå forstår jeg jo hvorfor. I underbevisstheten min lå den nok, vissheten om at jeg aldri skulle få se deg igjen. Aldri. Det er så endelig. Så ugjenkallelig.
Nettene etter at du døde var mine drømmer fylt av ondskap, smerte, febrilsk leting etter savnede barn. Det var ingen hvile eller ro å finne i søvnen. Den gjorde meg bare enda mer sliten. Natta etter begravelsen fikk jeg sove godt igjen. Rolig sov jeg, i din seng, med deg i hjerte. Etter begravelsen har jeg ikke hatt problemer med pusten en gang. Ikke et eneste tungpustanfall i det hele tatt. Faktisk.
Jeg vet at du så etter muligheter og gleder i livet ditt. Jeg vet at du kosa deg, gjorde ting du visste ga deg mening, styrke og latter. Jeg prøver å hedre deg ved å være litt mer lik deg. Det er ikke enkelt. Men det gjør savnet etter deg lettere å bære. Jeg vet at du vil at jeg skal se etter det gode i livet, og å leve livet mitt slik at jeg skaper glede for andre og meg selv.
Kroppen er rolig nå, tankene er stille. Jeg savner deg, Bestemor. Det svir i hjerte. Jeg vil så gjerne se deg igjen, klemme deg en gang til. Jeg savner deg, Bestemor.
Ella måtte bare si "god natt" til Bestemor Solveig før vi kunne dra hjem igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar