"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 20. juni 2011

En ny hverdag.

I dag har jeg vært på jobb for første gang på ett år. Jaggu. Jeg må si jeg var noe nervøs og tankefull før denne dagen. Men jeg klarte å forstå hvilken lyd jeg hørte da alarmen gikk, og jeg kom meg opp, og ut av huset uten problem, og faktisk i tide. Heldigvis våkna lillevennen min før jeg skulle gå, slik at jeg fikk gode beibiskoser i dag tidlig også. For jeg har blitt så bortskjemt nå, jeg er vant til å kose med henne hele tiden, til å gjøre bare det vi vil. Nesten da. Alt for mye av tida har jeg styra med husarbeid og ærend som bare må gjøres for å holde en familie i gang. Alt for mye av tida har jeg hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har viet mine søte små all min oppmerksomhet. Og i dag skulle jeg altså være borte fra dem i 9 lange timer. Hoj. Hvordan skulle vel det gå!

Det gikk aller mest fort i grunn. Ca 100 barn å bli kjent med - noen kjenner jeg fra før, men det er jo et år siden, og barn forandrer seg en del på så lang tid. Mange voksne er det også å forholde seg til. Noen kjenner jeg godt, heldigvis, og andre prøver jeg å huske navnet på. For det er ikke all informasjon som lagres like godt den første dagen. Mekling i diverse konflikter og vasking av skubbsår tok en del plass. Etter måneder som husmor kjenner jeg at jeg er godt vant til å forholde meg til maks to barn på en gang, og at vi har tid til å gjøre ting på vår måte, selv om det ikke bestandig føles slik.

Jeg hadde gruet meg veldig til å være så mye borte fra jentene, men det var virkelig stas å se igjen kollegaer også - både store og små. På slutten av dagen ble jeg gående og bære vann ut i sangkassa, sammen med tre ivrige små venner. Klissete sandkaker skulle lages, men de kunne ikke spises med en gang, da de var litt varme nemlig. Og når de ble rørt i ble de litt for kalde. Og da må man ha mer vann sjø. 

Jeg jobber i all hovedsak med barn opp til 3 år, og synes det er så spennende å se hvordan de tilpasser seg dager i en stor barnehage. Alle trenger å ta ting i sitt eget tempo, men av og til går ikke det. Av og til har man rett og slett ikke tid til det. Så mange inntrykk som skal fordøyes, ferdigheter som skal læres, mennesker å forholde seg til - men samtidig i et system som praktisk sett skal henge i hop. Det er en utfordring, det å se hvert enkelt barn, og høre hva den enkelte har å si. 

Jeg håper jeg får smake på rykende fersk sølekake i morgen også. Men nå må jeg rett og slett huske å legge meg, for å prøve å opparbeide meg energi til nok en travel arbeidsdag. For i morgen skal jeg jo heller ikke være hjemme hos barn og hus - jeg skal jo faktisk på jobb.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar