Nå har roen og stillheten sneket seg inn i leiligheten. Jentene våre ligger på hvert sitt rom, og sover sin søteste søvn. Den yngste av dem var det jeg som fikk synge og kose i søvn, den andre tok Thorbjørn Egner seg av. Det har han gjort lenge. Historiene fra Kardemomme by og Hakkebakkeskogen kan hun omtrent ordrett nå, og ord som; meget, forære og forskrekket er blitt naturlige i hennes ordforråd. I omtrent et år har kvelden vært koselig. Tannpussen er fremdeles en liten kamp, men mye enklere enn den var. Og når hun har krøpet under dyna snakker vi sammen om hva som har skjedd i dag, og hva som skal skje i morgen. Og så leser vi en bok. og så sier vi "god natt", setter på den lydboken hun vil høre i kveld, og så ferdig med det. Quite enkelt. Slik har det ikke vært bestandig, nei.
Da eldstejenta vår var liten beibis var hun og jeg drevne på amming. Hun tålte ikke mat noe særlig og ble nærmest fullamma til hun var 9 måneder. Det ble hyppige ammerunder, dag som natt, og kveldsritualet ble preget av amming. Da hun ble 9 måneder og så vidt kunne begynne spise noen skjeer fast føde uten å kaste opp magesyre i 3-4 timer etterpå, flytta den lille familien vår til St Vincent i Karibia. Der var vi langt unna helsesøstre og faste rutiner. Vi kosa oss med amminga vi to, og det ble stort sett til at hun sovna ved brystet hver natt. Det ble i grunn en enkel og god legging, og jeg hadde ingen andre steder å gå enn ut i stua, så det gjorde ingenting om jeg ble bundet til huset på kveldstid. Da vi kom hjem til Norge nærma hun seg to år. Vi kjente begge at vi egentlig ville slutte med amminga, og da avgjørelsen først var tatt gikk det bare ca tre dager, og så var det gjort. Hun sovna ikke lenger ved brystet om kvelden. Problemet var at hun sovna ikke lenger om kvelden.
Hun lå i senga si i timesvis hver kveld før hun endelig falt til ro. Hun har bestandig hatt vanskeligheter med å sovne, og har alltid trengt mye hjelp for å klare å stenge verden ute, og klare å lukke øynene og slappe av. Da hun var beibis sovna hun gjerne med en klut over øynene, i et forsøk på å hjelpe henne å bare konsentrere seg om seg selv. På St Vincent stengte vi verden ute ved å gjemme oss på rommet hennes. Men hva skulle vi gjøre, nå når vi var blitt røsket bort fra det landet og det livet hun hadde blitt så godt kjent med? Det var ikke lenger noen haner som galte utenfor vinduene våre, ingen hvining i lastebildekk, ingen rasling i bananplanteblader, ingen late dager under den sterke sola, og ingen to bestevenner å leke med dagen lang. I tillegg kom vi hjem tre uker før Pappa'n, og savnet etter han var stort. Mang en natt våkna hun og gikk til utgangsdøra - rev og slet i dørhåndtaket og ropte på Pappa'n sin. Etter bare noen uker begynte jeg å jobbe igjen. Vi som var blitt vant til å tilbringe all tid sammen skulle nå være borte fra hverandre hele dagene. Og mens vi var på jobb skulle hun venne seg fra livet i en liten sidegate på St Vincent, og til livet i en norsk barnehage. Det ble mye for en liten kropp.
Så hver kveld lå jeg vedsiden av henne i den lille røde senga. Jeg sang og snakka rolig til henne, men aller mest lå jeg der og lata som om jeg sov, for å liksom vise henne hvordan man sovner. I ca 2 timer hver kveld. Jeg ble utålmodig og sliten - lei av å ikke kunne gjøre annet på kvelden enn å ligge der sammen med henne. Jeg måtte jo vaske og rydde, og jeg ville så gjerne møte vennene mine som jeg hadde måtte være så lenge foruten. Men som oftest lå jeg stille og hørte på den vakre stemmen hennes, og pusten hennes. Jeg måtte knipe igjen øynene for ikke å bare stirre på henne. Jeg kjente den lille kroppen hennes inntil min og visste så godt at det var ingen sted i verden jeg heller ville være.
Men så en dag var det over. Merkelig hvordan livet endrer seg. Denne gangen skjedde det på rommet hennes, en gang på vårparten i fjor. Det hadde gått ca 6 måneder siden vi kom hjem fra Karibia, og leggesituasjonen begynte å bli vel frustrerende. Magen min begynte å bli stor og tung og vi foreldre tenkte med skrekk og gru på hvordan det ville bli til høsten, da vi skulle få enda en til å sovne.
Tidligere hadde jeg kjøpt inn CDer til henne, med musikk jeg gjerne ville hun skulle like. En stor CD-spiller var blitt satt inn på rommet hennes. Hun har alltid vært glad i sang og musikk, men nå var hun blitt barnehagejente og ville ikke vite av mere bråk! Vi fikk ikke sette på musikk på rommet hennes nei. Men en dag var det altså slutt. En dag fikk jeg lov til å spille "Haba Haba" av Lillebjørn Nilsen, og hun stod som forsteinet forran CD-spilleren gjennom nesten hele albumet. Så ville hun ha mer. Da var det gjort. Siden har det i all hovedsak vært Lillebjørn Nilsen, Kaptein Sabeltann, Anne-Cath Vestly, Albert Åberg eller altså selveste Thorbjørn Egner som har leste eller sunget henne i søvn. Og sovet godt har hun. Stort sett natta igjennom. Eller det har jeg i alle fall trodd. Men nå når minisnupps har fått sitt eget rom, og jeg faktisk må ut av rommet mitt på natta, hører jeg av og til en rolig og kjent stemme fra barnerommet. Da har hun nok våkna likevel, men hun har det heldigvis bra, og finner visste veien til drømmeland igjen, nesten helt selv.
Så, tusen, tusen takk skal dere har for deres rolige, trygge stemmer, og gripende sanger og fortellinger - som for jenta vår danner en liten verden for bare henne, et sted hvor hun finner ro. Dere er gull verdt her i huset!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar