Regnet drypper sakte fra himmelen. I det jeg nærmer meg barnehagen hører jeg ropene; ”Ella, du e henta! Ella! Ella!”. Det er som om de tenner varder gjennom lekeområdet for raskt å kunne få fram den viktige beskjeden. Fler og fler barn deltar, helt til beskjeden når henne. Da snur hun seg og smiler, og kommer løpende mot meg. Håret hennes lukter sandkassesand. Fingrene har maling på seg. Stemmen hennes forteller om hva hun har gjort de få timene vi har vært borte fra hverandre. Hvis søstra sover kan vi bruke litt ekstra tid på å hente sekken og klærne hennes. Hun kan vise meg hemmelige steder og dagens tegninger. Vi kan sitte rolig og spise frukt og snakke litt med de andre barna.
På veien hjem snakker vi om dagen i dag, om skilt vi går forbi, om ting hun lurer på og ting vi skal gjøre etterpå. Når vi kommer til den lille muren ser hun forventingsfullt på meg og sier;” Og så sier du at du har glemt hvordan man balanserer, Mamma”. Jeg blir like imponert hver dag over at hun ikke faller ned og slår seg. Når vi runder hjørnet ser vi lekeplassen vår. Av og til vil vi dit. Bare sitte på kanten av sandkassa og lage den ene kaka etter den andre. Av og til vil vi bare hjem.
Hvis jeg har vært effektiv og forutseeende har jeg satt en deig før jeg gikk opp til barnehagen. Nå har den heva og er stor og luftig. Nå vasker vi hendene, finner fram bakeduken vår, forklær, kjevler, mel, brett med bakepapir og pepperkakeformer. Jeg skrur på ovnen, knekker et egg i en kopp og rører det sammen. Jeg er den som finner fram det som er skarpt og som ligger i skap utenfor barnerekkevidde. Hun er den som bestemmer hvilke figurer rundstykkene skal ha i dag, som trykker de ut, legger de på brettene, bærer brettene til kjøkkenet og pensler (eller maler om du vil...) dem med egg. Hun klarer så mye selv nå. Jeg blir ofte bare stående og se på. Eller jeg tar meg tid til å sette meg ned på gulvet og leke med lillesøstra som nå er våken og som vil være med.
Bakemesteren min har erklært for seg selv og for oss foreldre at hun ikke liker grønnsaker. Punktum. Jeg synes imidlertid hun bør spise litt grønnsaker da, ha et litt variert kosthold liksom. Så vi har diskutert og tenkt, og prøvd – og kommet fram til at rundstykker med gulrøtter er et godt forslag. Det er morsomt å lage, det er sunt, og det er godt. Ja!
En engel, en mann og en dame blir lagt nære inntil hverandre på brettet; ”de er kjærester, Mamma, de skal kysse”. Så lager vi mange hjerter, som passer så fint i matboksen. Men rundstykkene er visst best når de er varme, og når de blir spist hjemme. Jeg kan ikke annet enn å synes det er koselig.
Jeg liker slike hverdager. Når ting går litt i ett. Når vi gjør de samme tingene som i går. Når regnet drypper sakte fra himmelen, og jenta mi har hemmeligheter hun vil fortelle om. Jeg liker det når vi er slitne, og bare vil hjem, men likevel ikke så slitne at vi ikke orker å kose oss sammen. Og jeg liker så godt at vi stort sett har så god tid til å gjøre ting som for eksempel å bake sammen. Nå kan vi bryne oss på hverandre, og finne ut av ting sammen. Av og til blir det bare krangling og styr. Av og til blir det suksess, som når hun ser på meg og smiler; ”du har fått meg til å like grønnsaker, Mamma. I alle fall gulrøtter da”.
Rundstykker med gulrot
12 dl hvetemel
3 dl sammalt hvete
4 dl havregryn
1 pose tørrgjær
1 ts salt
80 g smør
7 dl melk
4 gulrøtter
Bland alt det tørre. Smelt smøret og hell i melka – varmes til ca 40 grader. Bland det sammen med det tørre. Finriv gulrøttene og bland det i. Deigen blir ganske våt – ta i mer hvetemel hvis du synes den blir for klissete. La den heve en stund, gjerne et par timer eller mer. Elt deigen og form rundstykker slik du vil. Pensles med egg og stekes i ovnen på ca 200 grader til de er gyldne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar