"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 31. juli 2011

Så mange tanker.

Det står et lys og brenner på kjøkkenbordet vårt.
For de som nå er såret,
for de som har gått bort.

Det er så tungt å puste,
kroppen vil ei høre,
den vil ikke huske, og den vil intet gjøre.

Ondskapen vi nå har sett er så bunnløs grusom. Den sjokkerer oss, den river oss bort ifra håpet om at vi bor i et trygt land. En uke etterpå kommer angsten krypende til meg. Den angsten jeg alltid prøver å holde unna meg. I alle fall en armlengde unna. Jeg har ikke vært redd for han. Han har blitt fengslet nå, og andre passer på at han ikke kan forårsake mer smerte. Men når jeg ligger helt stille i senga mi, og skal lukke øynene, og prøver å ikke se ansiktene til ungdommene for meg, så hører jeg pusten til den lille vennen vår. Den er så rolig, så god, så kraftfull. Og jeg hører at det knirker i gulvplankene utenfor rommet vårt. Og angstkloen hygger tak i meg. Jeg vil så gjerne beskytte henne, bestandig. Jeg vil så gjerne at denne ondskapen vi nå har sett bare skal være et unntakstilfelle. Og i sitt omfang er den det. Heldigvis. Men i norske hjem blir barn utsatt for overgrep fra sine foreldre, hver dag. På sin skole blir norske barn utsatt for vold og trakassering fra sine medelever, i alle sine hverdager. På norske arbeidsplasser blir voksne utsatt for baksnakking og utestengelse som river i stykker deres selvfølelse, hver dag. På norske gater blir jenter og kvinner voldtatt, alt, alt for ofte. I norske hjem blir kjærester ødelagte av de som skal stå dem nærest, som skal elske dem høyest. Ondskap omringer oss, den er overalt, og vi vet ikke hvor og når den vises. Derfor stopper pusten min, derfor hamrer hjertet i brystet mitt, derfor blir min kropp nummen. Når møter jeg den igjen? Denne umenneskelige oppførsel som river i stykker den vi er, de hus, den verden vi trodde var trygg, som vi trodde var til å stole på?
Og da bomben smalt i Oslo ble norske muslimer angrepet og kjeftet på - fordi deres medborgere trodde terroren var deres skyld, fordi de er muslimer. Ærlig talt! Hvordan kan man tro at 1 milliard mennesker er ondsinnede terrorister? I mange av landets kirker hører vi nå Nordahl Griegs mektige ord; 

"Her er ditt vern mot vold, 
her er ditt sverd; 
troen på livet vårt, 
menneskets verd."

Ikke nordmenns verd, ikke hvites verd - men menneskets verd! Alle steder finnes ondskap, alle steder finnes ondskapsfulle mennesker, men alle steder finnes også godhet. Og godhet omringer oss også nå. Blomsterhav blir laget, lys tennes, og et folk står samlet i trøst og omsorg for hverandre. Og på mange av landets lekeplasser leker de forsatt sammen, de vennene som var venner for to uker siden også. Min treåring seg meg i øynene, ler og sier; "jeg ser meg selv i øynene dine, mamma." Nå ser vi verden i øynene, og hva vil vi se? Hvordan skal vi leve for å oppnå det landet, og den verden vi vil ha? Jeg stryker henne over håret og sier at jeg er så glad for at vi bor i akkurat dette borettslaget, for her blir vi vant til å se mennesker fra mange land, og her blir hun og søstra vant til at nordmenn er ikke bare hvite og blåøyde. Hun kan i en alder av tre år ikke forstå hva jeg mener når jeg sier at noen i Norge faktisk tror at alle muslimer er skumle. Da ler hun hjertelig og sier; "Men jeg vet hva en muslim er. Det er jo Sarah, og hun er ikke skummel". Nei, hun er ikke skummel, og jeg er så glad for at vi kjenner henne. Og jeg er så glad for å se alle de i Norge nå som ikke skiller mellom "oss" og "dem", men viser omsorg og godhet til alle. Alle er våre medmennesker, alle har sitt ukrenkelige menneskeverd - ingen av oss har rett til å være ond mot noen andre. Det er et slikt Norge jeg vil ha. Og selv om musklene mine nå verker, og hodet bare er tungt og fullt av mareritt, så skyver jeg angsten unna meg. Jeg vil ikke ha den der. Jeg vil ikke tenke på alle de som når som helst er i stand til å ødelegge andre. Jeg vet at når jeg må se dem i øynene, så må jeg forsvare meg og mitt. Men før det vonde er uunngåelig, vil jeg tenke på alle de gode følelene som nå ligger i lufta over dette landet, og ta tak i de, og sette de ut i handling - rettet mot alle mine medmennesker, hver dag.

Det står et lys og brenner på kjøkkenbordet vårt.
For de som nå er såret,
for de som har gått bort.

Det er så tungt å puste,
jeg vil bare sitte stille,
men jeg reiser meg opp og lever,
for de som ikke kan.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar