"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 4. juli 2011

Liten og sliten.

De to jentene sitter rett forran meg og ser på et stort lerret. En tegnefilm ruller og går. Det er tid for å slappe av og kose seg i barnehagen. Men fler og fler barn blir henta, og jentene snur seg stadig for å se mot døra. De ser oppgitte på hverandre, og snur seg mot skjermen igjen. Ikke lenge etter sendes lange blikk mot døra. Den eldste av dem sukker og sier, med en lettere irritert tone; "Hu sa hu sku hent oss i rætttida". Men hun kommer ikke ennå. Det går forstatt mange, lange, minutter til hun endelig dukker opp i døråpningen og to ivrige jenter løper smilende mot mamma'n sin. Disse søstrene er 3 og 4 år gamle, og er ikke i barnehagen hver dag. Likevel venter de veldig på foreldrene sine når de har lange dager. Det skal sies at de koser seg i barnehagen midt på dagen, og at de stort sett ankommer den store institusjonen med lette, hoppende skritt om morgenen. Men etter noen timer er det nok. Det er det for de aller fleste.

Det siste året har jeg vært hjemme i fødselspermisjon. Eldstejenta vår har hatt barnehageplass, men har ikke brukt den særlig mye. Hun har hatt mye fri, og når hun har vært der har hun stort sett vært der fra ca kl 8 - 14. Hvis jeg har henta henne etter kl 14 har hun ofte vært veldig sliten på ettermiddagen. Av og til har det vært nødvendig at hun har hatt lange dager, men dette året har det heldigvis ikke vært så mange dagene. Når jeg har gått inn porten til barnehagen for å hente henne har barna stort sett vært ute og lekt. Jeg blir som regel oppdaget tidlig, og meldingen spres seg som ill i tørt gress; "Ella, du e henta, du e henta". Jeg ser for meg varder som blir tent for å gi videre en viktig melding, mange av de barna som var opptatt av lek før jeg nærma meg porten er nå mest opptatt av å få fortalt jenta mi at jeg er her. Og ikke skjeldent har barneansikt lyst opp i det de har sett meg, og raske føtter har løpt i retning av en voksen der spørsmålet har blitt hengene litt i lufta; "Bli æ å henta snart?". 

Jeg kan se gleden i ansiktene til barna. Jeg hører at de forteller om morsomme turer, spennende prosjekter, rolige samtaler og inspirerende lek. Men jeg ser også de trøtte øynene som ser på meg og spør; "Koffor bli Ella henta no? Det e urettferdig. Æ å vil bli henta no". Og dette er spørsmål rettet mot meg fra de tøffeste av de tøffe seksåringene, som nå står i gangen med møkkete regnklær på seg og ser sint på meg, i håp om at jeg kan trylle fram Mamma eller Pappa. Og jeg kan ikke annet enn å tenke at det er en kjærlighetserklæring. Det er et ønske om å få være sammen med de menneskene som faktisk betyr aller mest, i det huset hvor man faktisk er hjemme.

For man er ikke hjemme i barnehagen. Det kan være et spennende sted å være, sammen med gode venner, hvor man finner på mye morsomt, og ler langt nedi magen, flere ganger om dagen, men det er ikke hjemme. Og de av oss som har gode hjem å gå til, vil gjerne være hjemme, i ro og fred, om ikke hele tiden, så i alle fall ikke for skjeldent. 

Derfor er jeg glad for at vi har kunnet gi vår eldste mye tid hjemme, og mye tid ute i den store verden sammen med trygge familiemedlemmer. Om det så er lekeplassen eller andre land vi har utforsket, så har det vært ekstra gøy å gjøre det sammen. Vi prioriterer tid, sammen. Ikke alle kan, ikke alle vil, men av de av oss som kan, og vil, så oppfordrer jeg herved foreldre til å ta seg tid sammen med sine barn! Om det så er bare å være i samme hus eller oppslukt i felles utflukt eller aktivitet - så vær sammen. 

Barnehagelivet kan være spennende og morsomt, men det er også intenst. Det er stort sett mange mennesker å forholde seg til, et høyt støynivå, og et system der man ikke bare kan gjøre som man vil. Nå har May Britt Drugli publisert forskning som viser hvor stressende det er for 1-åringene våre å gå i barnehage, og hva man kan gjøre for å gjøre barnehagehverdagen best mulig for dem. Dette kjenner jeg blir en appell om å ikke glemme de som er over 1 år, for de er faktisk bare små mennesker de også! I barnehagene trengs diskusjoner om hvordan man kan legge opp dagene slik at de blir best mulig for flest mulig barn. Hjemme kan kanskje diskusjonene gå på om man kan ta seg fri her og der, for å bare være sammen, for å skape noen pauser i hektiske hverdager.

Når det gjelder diskusjonen rundt barnehagelivet for 1-3-åringer er det mange som hevder at de ikke skulle vært i barnehage - men når det gjelder diskusjonen rundt 3-6-åringene blir det anderledes. Ikke alle har råd til å leve på en inntekt fram til barnet er 3 år, enda færre har muligheten til det fram til de er seks år. Og mange koser seg mye i barnehagen, som har blitt en arena hvor man kan få møte gode venner. Men det handler ikke om enten eller, ikke for noen av barna som går i barnehage - jeg tenker at det kan heller handle om både og. Mange har råd og mulighet til kortere dager i en periode, en dag fri i uka, eller noen fridager her og der. 

Når en 3-åring sitter i armene til mamma'n sin i gangen i barnehagen, og ser på meg med illsinte øyne, og roper; "NEI!" når han ser meg, er det ikke fordi vi ikke liker hverandre. Vi leker godt sammen når foreldrene ikke er der. Men det er ikke trass han uttaler. Det er ønsket om å heller tilbringe dagen sammen med foreldrene, enn sammen med meg og de andre i barnehagen. May Britt Drugli sier man må være lydhør og sensitiv i møte med 1-åringene, da de ikke har språk til å uttale sine ønsker. Men det har ikke bestandig 2-6-åringene heller. De klarer heller ikke bestandig å fortelle hva de vil, hva de trenger, på en konstruktiv og lettfattelig måte. Så vær nå inderlig lydhør ovenfor de også.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar