"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 22. juli 2011

Sommerlandet.

I det jeg går inn døra kjenner jeg så vel at det er feil dør. Jeg skulle gått inn den som er bak meg. Den jeg nå har snudd ryggen til. Der det lukter velkjent og trygt. Der smilene sitter løst og latteren har satt seg i veggene. Men slik er det i dette huset også, og jeg vet jo at hvis jeg går inn den andre døren så er det ikke slik der mer. 

Når vi er vel inne forsvinner barna for meg. En av dem løper opp på "lekerommet", og den andre hopper fra fang til fang. Jeg fyker inn på kjøkkenet og tar meg til rette. Leter i skuffer og skap og dikterer, akkurat som om jeg skulle bo der. Stemmer fra gode mennesker omringer meg og klemmer sitter løst. Den store sommervarmen har ikke helt nådd oss, men vi later som - her går det i sommerklær og utegrillings likevel.

Under føttene kjennes gresset kaldt og vått. Bringebærene smaker akkurat slik de skal. Jeg ser optimistisk bort på ripsbusken, men de bærene må få henge litt til. Så går blikket mitt til huset som ligger bak bærbuskene. Jeg forteller om det til eldstejenta mi. Hun vil gå sammen med meg i dag, kanskje kjenner hun at jeg kan trenge en klem eller to. Den lille hånda hennes hviler så godt i min når jeg forteller om da jeg var på hennes alder. Den gangen dette var sommerlandet mitt. Her var det storfamilien tok imot oss, og alle de vakre sommerminnene jeg nå bærer på ble laget.

Etter at vi har spist litt bær, går jeg inn og får låne nøkkelen. Jeg og jenta mi går inn i huset. Selveste Faderhuset. Vi står litt i gangen og ser. Bare ser, og kjenner etter, hvordan det er å være her, helt alene. Vi går igjennom rommene. Ser på bildene, tingene, klærne, alt det som nå står urørt. Jeg lar fingrene gli langs velkjente møbler og vegger. Jeg lar de nakne føttene mine gå over gulv som knirker akkurat slik de skal. Vi setter opp dører og slipper inn frisk luft. Når vi nå står ved bringebærbuskene og ser bort mot huset ser alt mye riktigere ut. Dørene står oppe nå. Når som helst kan hun jo stikke hodet ut av døra og si at det er mat å få. Når som helst.

Tidligere på dagen har jeg fått snakke med henne. Jeg har fått snust inn den deilige lukten av håret hennes. Hun har vist meg rundt i rom jeg har sett før, og i en sansehage, hvor jeg ser hun finner mye glede. Jeg har sett inn i de øynene jeg kjenner så godt, fått høre stemmene deres, og fått kjenne varmen fra kinnene deres.Og det er jeg så takknemlig for. Det er så godt å være sammen med dem. De får meg alltid til å føle meg velkommen, og verdsatt. Fremdeles går praten lett, tårer og latter sitter lett. Men det er i feil hus.

Når jeg går ifra dem nå, og likevel skal hjem til dem må jeg se langt utover jordene og tenke hardt på noe annet for å klare å ikke bare løpe tilbake og rive de med meg. Det føles feil, men likevel godt. De er heldige som får hjelp, og jeg er heldig som fortsatt har dem, og huset deres.

I hagene rundt huset forberedes middag. Deilig mat blir laget, bord og stoler satt til slik at alle skal ha en plass. Vi som møtes blir oppdatert om hverandres liv, inkludert i hverandres samtaler og timene går så alt for fort. Her, på denne plenen løp min bein da jeg var lita. Nå er det andres små føtter som så vidt rører gresset. Nye mennesker har kommet til, nye sommerminner blir laget. Vi som før var barn er nå blitt voksne. Sammensetningen av gruppen endrer seg. Men himmelen over oss er lyseblå, og stemmene stiger ivrig opp mot de hvite skyene. Og bringebærene smaker akkurat slik de skal.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar