"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 3. juli 2011

En storbyferie!

På torsdag stod jeg opp tidligere enn på svært lenge. Kroppen var treig og trøtt, men tankene raske, og prøvde å få oversikt. På bordet lå flere vesker ved siden av jobbsekken min, jeg skulle nemlig ikke være hjemme i natt. For første gang skulle jeg ikke sove under sammen tak som lilleguri vår. Heldigvis våkna hun rett før jeg skulle på jobb, så jeg fikk kose med henne litt før jeg måtte løpe. Til jobb, til en ny dag sammen med noen andres små barn. 

Vi starta dagen med havregrynsgrøt og rolige samtaler. Jeg rakk til og med å drikke kaffe til frokosten. Det lå an til en god dag. Og det ble det. To små feira bursdagen sin, og alle diskuterte de høylytt hvem som ble tre år i sommer, og hvem som hadde bursdag i år egentlig. Alt gikk i sin vante gang, og jeg kjente først uroen i kroppen da klokka begynte å nærme seg 15. Da skulle jeg gå, da skulle jeg kle av meg barnehageklærne og ta på meg klær som heller ville passe til svært komprimert storbyferie og konsertopplevelse sammen med min kjære mann. Jeg gambla på at det ville bli ca varmt i Oslo, og iførte meg kortbukse. Det var litt kaldt å vente på bussen. Jeg ville så gjerne hjem, bare ha en liten kos, bare høre stemmen deres littegrann. Jeg er for vant til å ha de så nære meg. Men jeg glemte dem litt da jeg så han på bussholdeplassen. Og så var det bare oss, bare oss to på tur, sammen.

Flybussen brukte en liten evighet til Værnes, på grunn av veiarbeid og en stengt tunnell. Men vi hadde grei margin, og rakk til og med å spise litt mat før vi gikk mot gaten. Da vi kom dit så vi at flyet ikke var der. Det skulle gå om et kvarter. Det så ikke bra ut. Men så landa det, og de fikk folk ut, og inn, og så begynte flyet, med oss i, å rulle seg ut på flystripa. Sakte, sakte. Og så måtte vi vente på et fly som skulle lande. Vi synes godt det kunne ha landa etter at vi hadde dratt. Men ingen spurte om vi hadde det travelt. Flyet var ca 20 minutter forsinka. Vi prøve å kose oss, snakke om løst og fast, ta det som en øvelse på å leve her og nå, og ikke irritere oss over noe som vi kunne kan styre læll. Men vi så mye på klokka. Minuttene gikk. Det ble stadig mindre sannsynlig at vi skulle rekke det flytoget som vi i alle fall tenkte at vi skulle kunne rekke. Sakte, men sikkert begynte flyet å bevege seg nedover, vende nesa ned mot bakken. Men da vi kom under skylaget så vi at vi ikke var så nære bakken som vi hadde håpa på. Under oss var bare skog og mange tjern. Det så ikke ut som om vi nærma oss Gardermoen. Men vi gjorde forsåvidt det, og da vi landa hadde vi ca 6 minutter på oss. Denne gangen var det vi som var en av disse irriterende menneskene som står i midtgangen og ser ut som om de må rekke noe veldig viktig kun sekunder etter at flyet har landa på bakken. Dessverre reiste andre mennesker seg også, de som hadde god tid til å finne fram ting fra hyllene og skjekke at de ikke hadde lagt igjen noe. Når det endelig var vår tur til å gå ned trappa fra flyet begynte vi å løpe, og tenkte; "ja, nå, endelig, nå skal vi rekke det". Vi løp ut og opp en trapp, og så ble vi gjennforent med de som hadde sittet langt fram i flyet, de som nå stod i rulletrappa, i hele trappa, ikke bare på den ene siden ,som seg hør og bør. 

Vi prøve å trenge oss fram, men ville ikke være for slitsomme heller. Endelig, endelig hadde vi rulla helt opp, og Gardermoen lå for våre føtter. Vi var nesten ikke nær bakken, prøve å unngå å skompe borti folk vi suste forbi. Jeg har ikke trena mye i det siste og ble fort sliten. Men det skjer så skjeldent at vi får se han, og kanskje rekker han ikke et nytt norgesbesøk. Så jeg løp raskere, og lengere enn jeg har gjort på lenge, og brydde meg fint lite om hva andre må ha tenkt om disse stressulfene. Men vi rakk det ikke. Vi kom to minutter for seint for flytoget. Åå, som jeg ville løpe etter, eller legge meg rett ned å gråte. Men vi måtte bare vente, og 10 minutter før han stod på scenen i Oslo Spektrum gikk vi på toget på Gardermoen. 

På Lillestrøm måtte vi ut av toget, og finne en buss. Heldigvis kjørte både tog og buss raskt, vi hadde fortsatt følelsen av å forte oss, prøve å rekke det. På bussen sendte vi raske blikk til to godt voksne menn som også hadde sett litt stressa ut på togperrongen. De så nå mer avslappa ut enn oss. Mer livserfaring tenker jeg, de har nok enda mer erfaring enn oss i å ikke irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med. Vel ute av bussen suste vi gjennom Oslo S, og så begynte vi virkelig å nærme oss. Vi var så nær, så nær. Vannet vårt ville de ha i sikkerhetskontrollen. Vi hadde langt i fra tenkt å drukne han, og kunne gjerne tenkt oss litt vann etter all den løpinga, men vi kjente det ikke da, og gadd ikke krangle. Og da hørte vi det, han hadde begynt.

Vi var en halv time for seint ute, og hadde inderlig håpa at han også skulle være litt treig i dag, men nei da, ikke nå, ikke på sine gamle dager. Men nå var vi der, den høye lyden vi hørte nå, som stadig ble sterkere ettersom vi virkelig nærma oss, var faktisk hans stemme. Det tok litt tid før det sank inn, men i det jeg begynte å gå ned trappa kom tanken; "når jeg tar tak i det forhenget og ser på andre siden, så ser jeg han faktisk!". Vi rakk det! Godt ute i sang nummer fem hadde vi endelig kommet oss til Oslo Spektrum, og kunne nyte den neste store timen, helt avskjerma for resten av verden der ute. Jeg satte mobilen på lydløst, og håpa at barna koste seg sammen med sine besteforeldre. Og tenkte bare på meg selv og han som satt ved siden av meg, og på de på scenen. Den rustne stemmen fylte lokalet, på veggen bak dem vistes bare store skygger. Ellers var det mørkt rundt oss, mørkt og elektrisk. Det var ikke vanskelig å se at flere rundt oss også hadde venta lenge på denne kvelden. Under "Forget Heart" holdt vi alle pusten; "han kan faktisk synge, hør, hør, men ikke lag en lyd, ikke ødelegg dette øyeblikket, han kan faktisk synge!". Den ene perlen etter den andre fikk oss til å ville røre på oss, og så stod vi der, forran scenen, og vi ble også en del av musikk. Men så gikk han av scenen. Men de slo ikke på lyset, så vi klappa alt vi kunne, og håpa, håpa, at han var i humør til det i dag. Og det var han. Han var i godt humør, det meste stemte, det var magisk, denne gangen også. Og han avslutta med de sangene han likte best, i dag. På slutten samla de seg forran på scenen alle sammen, og lyset traff dem. Vi ble stille og en litt nervøs latter spedde seg; "han står her, og ser på oss - Bob Dylan ser på oss! Tenk om han kommer til å si noe?!". Han slo ut med armene, som for å introdusere seg og sine, men han sa ingen ting. Han så utover sitt publikum, og så gikk han av scenen. Og selv om vi klappa mer, så ble håpet knust av at de slo på lyset. Og så var det over. En stor time som føltes som to minutter var over. Og vi hadde sett han, og vet nok en gang ikke om det var siste gang. Men vi hadde vært der, vi hadde vært i samme rom som Bob Dylan, i kveld også, og musikken hans hadde varma oss, i kveld også. Og på telefonen min lå en melding som fortalte oss at jentene hadde det bra. Tenk det du!

Sakte gikk vi ut i sommernatta. Vi kunne rekke mye før nattoget skulle ta oss tilbake til Trondheim. I storbyferien vår fikk vi også tid til mat, koselige samtaler, latter og tid til å bare være kjærester. Det var uventet enkelt å konsentrere seg om bare oss. Barna hadde det jo bra, det var godt å vite det. Derfor kunne jeg bare se deg, slik jeg ville. Men dagen begynte å merkes, senga på toget lokket. I det vi gikk inn i den lille sovekupeen tenkte vi at dette var ren luksus. Tenk å skulle kunne sove, i timer i strekk, uten å skulle ta hensyn til noen andre enn oss selv! Og vi som aldri hadde sovet på et norsk tog før, noe så spennende! Men jeg fikk ikke sove noe særlig. Det var ikke som å sove hjemme. Eller som å sove på indiske tog heller. Jeg sov bedre der, i alle fall husker jeg det slik nå, sånn i ettertid. Da toget nærmet seg Trondheim ble vi vekket, og jeg skulle ønske vi kunne sette toget tilbake til Lillestrøm og prøve igjen. Jeg skulle jo på jobb. Jeg skulle så gjerne ha følt meg uthvilt.

Gatene i byen var rimelig rolige ennå. Frokost og shampoo rakk vi å få tak i før bussen førte oss hjemover. Men bare han skulle få gå av bussen, og gå hjem til jentene. Jeg skulle videre. Vel framme på jobb fikk jeg dusja og iført meg mer arbeidsvennlige klær. Og satt meg til frokostbordet sammen med mine små venner. Jaggu rakk jeg kaffe i dag også, sett på makan! Og det ble en god dag. Det starta med at tre jenter ble med meg på kjøkkenet og hjalp meg, etter tips fra ei god venninne, med å trylle om rester av havregrynsgrøt til rundstykkedeig. Mens deigen heva lagde vi kort, da broren til den ene jenta hadde bursdag den dagen, og kort måtta han vel få. Da deigen begynte å bli klar kom han vi venta på, og tre små gutter ble stilt opp langs kjøkkenbenken. Døra til verden utenfor ble lukket, jeg ga dem mel og en deigklomp hver, og så snudde jeg ryggen til. En rolig og koselig stemning spredde seg i det lille kjøkkenet. Vi snakka rolig til hverandre, og så hverandre i øynene. Melet havna overalt. Heldigvis har jeg snille kollegaer som lot meg bruke god tid på å vaske etterpå. Og rundstykken ble så gode!

Jeg hadde følt meg overraskende sprek og rask, men så begynte jeg å kjenne det. Jeg måtte bare legge meg rett ned på gulvet. En liten gutt la seg ned ved siden av meg. Han smilte til meg, og så rulla vi rundt. Vi sang et lite vers der vi rulla og rulla, og lo helhjertet. 

I pausen tenkte jeg at nå må jeg bare legge meg ned og sove. Jeg var så trøtt. Hele kroppen trua med å bryte totalt sammen. Den ene skuldra til kollegaen min så så forlokkende ut, og jeg måtte bare lene meg mot henne. Og heldigvis tok hun imot meg. Jeg fikk lene meg mot henne og hun holdt rundt meg - jeg kjente at energi og styrke vente tilbake til meg.

Resten av dagen var jeg stort sett ute. Duskregnet lå over oss og luften var mild og forlokkende. Vi fant sølepytter å hoppe i, venner å leke sammen med og minuttene ble fylt med aktivitet. Så tiden gikk og snart kunne jeg gå hjem. Hjem til mine egne barn, som jeg endelig kunne kose med. Vår eldste fortalte om hva de hadde gjort. Endelig kunne vi få innblikk i det vi hadde opplevd uten hverandre, og sammen få dele en rolig fredagskveld.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar