The Twelfth.

Natt til i dag lå røyken tungt over Nord-Irland. Slik den har gjort i så mange år. I dag har gatene vært farga oransje. Slik de har vært siden 1690. Britene (som "på folkemunne" omtales som protestanter) ser det som en festdag, som en feiring av sin kulturarv og historie. Irene (som "på folkemunne" omtales som katolikker) ser det som en truende maktdemonstrasjon, som en vond påminnelse av at de faktisk bor i staten Storbritannia - fremdeles.

I ukene før 12. juli ser irene på hverandre med mørke øyne og spør, "hvor skal du være den 12.?". Svaret er som regel, "bak lås og slå". De ler, og forsøker, uten særlig hell, å få til en ironisk og lett stemning i latteren, og sier at de skal gjemme seg i huset sitt og ikke gå ut denne dagen. Ikke en gang i sine egne områder, for denne dagen kan det godt være at området over natten har blitt omgjort til et krigsområde. Gammelt hat skal nemlig nok en gang få sette dagsorden.

Natt til 12. juli tennes store bål i hele Nord-Irland. Bål som gjerne er pyntet med irske flagg og små dukker med irske flagg på. De forsvinner i flammene, mens britene står rundt og nyter synet. For irene er det nok en påminnelse på hendelser hvor familier har blitt brent ut av sine hus, og irske områder har blitt angrepet av britiske gjenger. For irene er det nok en påminnelse om alle disse områdene hvor de ikke er velkomne, og hvor de ikke vil være. For britene er det en påminnelse om at de står sterke sammen mot de krefter som gjerne ville ha ryddet dem ut av Nord-Irland, og en god anledning til å vise verden at de er stolte av sin historie og sitt folk. Nord-Irland er som et lappeteppe av irske og britiske områder - ofte adskilt av murer, ofte adskilt av frykt og sinne.

Et sted noe nord for Belfast blir bålene voktet i flere netter før 12. juli. For noen år siden klarte nemlig en gjeng med irer å snike seg gjennom ukjente gater og tenne på bålet til fienden, lenge før de ville at flammene skulle ta det. Nå vokter de bålene sine godt, og til irenes store glede blir de trøtte før sin store festnatt.

Hele resten av året har folket i Nord-Irland fokus på denne dagen. Den ligger i bakgrunnen og er et hyppig samtaleemne. Jeg kjenner klompen i magen helt hit. Den nervøse stemningen som dagen skaper er uunngåelig. 

Hele våren og sommerdagene før 12. juli forbereder man seg på denne feiringen, på denne oppblussingen av krig. Bål blir laget, britiske områder blir pynta med vimpler, flagg og bilder av Dronningen. Men også bomber blir laget, også våpen kvesses - for der noen vil feire, vil noen stoppe provokasjon. Der noen vil gå gjennom gater de mener er britiske, vil andre hindre uvedkommende å gå i det de anser å være irske områder. Der noen vil hedre og vise fram sin kultur, vil andre forsvare seg mot hva de anser  som angrep på sin. Det fortsetter som en evig diskusjon mellom hvilke områder som er britiske og hvilke områder som er irske, og det ender så alt for ofte i vold. Flammene holder seg ikke bare til bålene. Bensinbomber blir kasta, folk skutt på, biler ødelagt, politifolk slept til sykehuset. Og alle som har holdt pusten og så sterkt ønska at denne 12. juli skal bli tidenes fredeligste gjemmer ansiktet i hendene og sukker skuffet - nok en gang.

På barrikadene står ofte ungdom, fra begge sider, som av en eller annen grunn vil sloss. Noen føler at de må forsvare seg, noen vil ta igjen, noen vil yppe, noen vil kjenne på spenningen, noen vil vise at de også duger. På irenes side står to generasjoner mot hverandre. De unge vil ta del i den historien som omfavner dem hver dag, mens foreldrene deres vil ha dem bort fra gata og til møterommene. I et fengsel nær Belfast utvikla en langvarig konflikt mellom fanger og fangevoktere seg til et høydepunkt i 1981 - det endte i en sultestreik som krevde 10 republikanske liv. Dette er en viktig hendelse i historien om konflikten i Nord-Irland, og et viktig element i et nord-irsk selvbilde. Sultestreikerne banet vei for ikke-voldelige løsninger, for samtale og dialog. Men de satte også lista veldig høyt for sine etterkommere. Hvordan overgår man en sultestreik? Flere enn de som døde deltok, noen døde ikke fordi familien til slutt grep inn og overkjørte dem når de hadde blitt så utkjørte at de ikke klarte å motsette seg det. Det er blant annet disse menneskene som nå tar hardt tak i ungdommen og drar de bort fra barrikadene. De prøver å overtale dem til å legge vold til side, og heller bruke ordene sine til å sloss med. Men ungdommen vrir seg ofte unna, snur seg og ser på dem med sinte øyne og sier, "Men du fikk sloss, nå er det vår tur!". Krigshistoriene har blitt romantisert, de som deltok i dem har blitt sett på som dristige helter. Hvordan overgår man dem når man ikke får lov til å føle sine helters fotspor, av sine helter? Av og til kan optimismen smyge seg inn, også i Nord-Irland. Alle involverte puster lettere, og aner håp. Andre ganger var det visst ikke så enkelt likevel.

Nå er dagen snart over, og jeg kjenner at det er godt. Det er over for denne gang. Jeg har hørt at det var bråk i år også. Mange har blitt skadet, mye har brent og blitt ødelagt. Men nå er det i alle fall heldigvis ett år til neste gang. Nå har vi alle ett år til å få bygget opp et håp igjen - for neste år, da må vi vel få tidenes fredeligste 12. juli?