Fallgruver.

De siste dagene har jeg kjent at det sikkert er på tide å komme seg til lege igjen. Nettene har vært preget av grusomme mareritt og urolig søvn. Likevel har jeg vært langt borte, ute av stand til å stå opp og heller gjøre noe konstruktivt. Når jentene har forsøkt å vekke meg om morgenen har kroppen vært urørlig, stiv og vond. Tankene har hatt pigger og klør som verker i hele meg når de har kvernet rundt og rundt. Jeg har bare villet lukke øynene og bli hvor jeg er. Jeg har bare villet stått opp og vært en annen. 

Livet har blitt levd rundt meg, jeg har kjent hvordan jentene har dansa i senga vår, hvordan latteren deres har fylt rommet, hvordan det kjærlige blikket til kjæresten min har strøket over oss, men jeg har ikke klart å gi noe tilbake. Jeg har bare blitt liggende stille, og vært så alt for konsentrert om meg selv. I dag var det verst. Nå har jeg ligget våken i godt over en time, og jeg har ikke klart å stå opp. Av alle stoffskiftesymptomene som ligger latent i kroppen min til enhver tid er det depresjonen jeg hater mest. Den er så slitsom. Den suger all energi ut av kroppen min, sammen med all pågangsmot, livslyst og styrke. Den etterlater en tung kropp fylt av smerte og jeg klarer ikke annet enn å tenke at dette er meg. Slik er vel jeg da. Og hvem vil vel være i nærheten av noe slikt? Ikke jeg i alle fall. 

Men øynene deres vil se på meg likevel. Vår minste datter legger likevel hodet ned på brystet mitt og gir meg en deilig kos. Og det er sant, vi er flokkdyr, vi trenger hverandre. Varmen fra hennes kropp siger inn i min. Smilene fra hennes øyne finner veien til det slitne mammahjertet og får slagene til å gå litt raskere, i et litt mer optimistisk tempo. Og kjæresten min omtaler henne som et mirakel. Og det er det hun er. Hun var så tung og slitsom å bære fram. Graviditeten ble aller mest preget av depresjon og angst. Jeg fikk høre det, og leste det flere steder; "Du må ikke tenke slike tanker, det påvirker barnet". Så redd jeg var for at jeg skulle klare å ødelegge henne allerede før hun ble født. Som jeg hatet meg selv for at jeg var en så dårlig mor som ikke klarte å dytte depresjonen unna da hun var i magen min. Så sikker jeg var på at jeg aldri skulle få holde henne, oppleve livet sammen med henne. 

Men nå er hun her. Og med all mulig selvfølgelighet. Vår familie ville ikke vært fulltallig uten henne. Når de to søstrene sitter i senga vår om morgenen og danser søsterdansen mens de se på hverandre og knekker sammen av latter kjenner vi på hvor uendelig godt det er at vi er sammen alle fire. Og jeg vet at jeg klarte ikke å ødelegge henne. Hun har humør, hun ser glede, hun er et sosialt lite vesen som vet hvordan hun skal vise kjærlighet til de rundt seg. Og jeg kan puste lettet ut. Selv om hun har svømt rundt i min kropp, har hun ikke blitt påvirket av all smerten som er å finne der inne. Måtte hun aldri bli det. Måtte hun alltid være den sterke, gode jenta som vi kjenner i dag. Måtte hun klare å hjelpe andre, og ta imot hjelp selv - men jeg håper så inderlig at hun aldri, aldri vil komme til å trenge hjelp til å sette seg opp, til å stå opp av senga og til å kle på seg. Slike ting må det være så deilig å kunne klare selv, hver dag.

Men nå har tåka i meg letta litt for denne gang. Nå har jeg kraft i stemmen igjen og kjenner at jeg vil kunne klare å stå opp, helt på egenhånd, uten for store anstrengelser. Så da gjør jeg det. Så står jeg opp, og går ut for å nyte sola, og de herlige menneskene som jeg er så heldige å få dele dagen med.