"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

mandag 2. januar 2012

I terapi.

Jeg lever fremdeles i troen på at jeg er like spek som for mange år siden. Som den gang jeg var student, da jeg faktisk levde et aktivt liv. Jeg tenker i grunn at jeg gjør det nå også. Jeg går jo til og fra jobb. Som bare ligger ca 15 minutter fra huset vårt. Og så tilbringer jeg jo dagene sammen med barn, så noe bevegelse blir det da. Men det er ikke som før. Når jeg ser meg selv i speilet ser jeg det. Jeg ser gamlere ut nå. Sliten. Forfallen på et vis. Og dagene går så fort. Jeg rekker ikke så mye som jeg ønsker. Som å trene for eksempel. Det er et uoverkommelig tiltak å komme seg ut av huset etter at barna ha sovnet og husarbeidet er pirka i.

Men så trenger jeg det egentlig ikke. Komme meg ut av huset etter at barna har sovnet altså. Det beste er å komme seg ut mens de fortsatt kan være med. Til akebakken. Like ved huset vårt ligger den perfekte akebakke. Akkurat passe lang. Akkurat passe bratt. Og der kjører vi. Så det suser. Så vi bare må le. Så vi hopper, av fart og av glede. Med lette skritt løper vi opp igjen. Himmelen rundt oss er hvit og grå og blå. Av og til hilser sola på, så vidt. 

Det beste er hvis mini kan sove, mens jeg og eldstejenta vår kan ake. Da får vi god tid. Da kan vi ha stor fart. Da orker vi mange turer. Og hver gang vi er der tenker jeg at hit vil jeg igjen, i morgen. Helst hver dag. Jeg vil puste den friske, klare lufta, jeg vil se alt lyset som omringer oss, jeg vil kjenne gleden i hele kroppen, jeg vil høre latteren hennes. Her hvor jeg føler meg så lett, så fri.

Det er den beste antidepressiva. Den beste medisin. Alle vonde tanker er som blåst bort. Musklene mine kjennes friskere, sterker ut nå. Selv om vi sjeldent er alene i akebakken så er det heller ikke plagsomt mange andre der. Jeg forstår det ikke. Det skulle ha myldret av folk der. Hele dagen.

Jeg håper at vi bestandig kan bo nær en god akebakke. Det er en undervurdert kilde til glede, til livsgnist. Jeg gleder meg til neste gang vi får tid og mulighet til å gå dit igjen, jeg og jenta vår.





Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar