Et helt år er over. Et helt år som har gitt store gaver i form av nye mennesker som beriker våre liv. Et år som for min del har vært delt mellom liv i permisjon og arbeidshverdager. Uannsett har det vært sterkt preget av samvær med små barn. Små barn som har sin måte å se verden på, som skal finne sine plasser i et samfunn hvor holdninger til barn og barndom er i stadig endring. De smiler til meg, søler til klærne mine og river meg tilbake til virkeligheten når tankeverdenen er i ferd med å sluke meg.
Og det har den gjort alt for mye, spesielt i høst. Det har vært et voldsomt år for verden, med revolusjoner, naturkatastrofer og økonomiske utfordringer. I Norge har vold og overgrep preget mange nyhetsoversikter. Og jeg blir lammet. Av angst først og fremst. Jeg blir sittende stille, urørlig i sofaen, med bilder på netthinna jeg ikke vil se. Jeg prøver å ikke blunke. Jeg prøver å ikke se. Hverken de nyhetsbildene som flimrer mot meg, eller de minnene som insisterer på å gjøre seg gjeldende, nå igjen. Mørketiden har satt sine klør i meg denne høsten. Den har vært ubarmhjertig. Ingen rolig melankoli, som vanlig. Bare mørke. Bare en sliten kropp, med slitne tanker som ikke har klart å være et slikt menneske som jeg så gjerne vil være. Ikke raus, koselig, imøtekommende, morsom, leken. Bare mørk. Bare sliten.
Men nå har sola snudd. Nå har et helt nytt år begynt. Jeg lurer på hva det vil bringe. Jeg gruer meg ikke til det, slik jeg har gjort før. Så mange nyttårsaftener har jeg hatt en vond klump i magen. Fordi jeg har følt at så mange dager har vært bortkasta i året som gikk. Fordi jeg ikke har levd de slik jeg skulle ha gjort. Det har jeg kanskje ikke i år heller. Men det får så være. Likevel gleder jeg meg, til å finne ut hva som venter. Før grudde jeg meg bare. Fordi jeg var sikker på at noe vondt ville skje. Det bruker det nemlig, i mitt liv. Med jevne mellomrom. Men ikke nå. Ikke på en stund nå, tror jeg.
I akebakken er det akkurat passe med snø. Vi suser utfor, på rattkjelken. Vi svever gjennom lufta, og ler så vi blir stive i kinnene. Jeg og jenta mi. Hun som er så god. Hun som lyser opp livet vårt. Av og til blir jeg redd, og tenker; "hva har jeg gjort? Hvilken verden har jeg vel satt barn til?". Men det er ikke sant at alt er vondt. Det er ikke sant at mennesker bare er i stand til å vold, overgrep, vond konkurranse seg imellom. Det er jo mye godt her i verden også. I akebakken møtes vi, to kvinner med ulike bakgrunner, mødre, med den samme kjærlighet og bekymring for våre barn. Når barna våre leker og ler sammen, når vi står der, på toppen av akebakken, i den friske luften, med smil på leppene, da er verden alt fra mørk. Hun kunne vært fanget i et land i krig. Jeg kunne ligget viljeløs i senga, bak svarte gardiner. Men vi er ikke der.
Uansett hvor sliten jeg blir, uannsett hvor stressa og sur, så er de der med sine smil. Disse to barna som jeg er så heldig å være mor til. Det kan virke som om de er glade foruten grunn. At de bare smiler og ler slik helt uprovosert. Det er da jeg får et snev av troen på at det ligger så mye godhet latent i mennesker, så mye latter, glede og omsorg, som bare venter på å få slippe til. At det er slik vi er, i utgangspunket. Måtte dette bli året hvor det får slippe til mer enn noen gang.
Før, da jeg var ung liksom, da ville jeg så gjerne være oppdatert, informert, aktiv. Men jeg klarer det ikke likevel. Det er trist, men sant - det mindre jeg ser på nyheter, det gladere blir jeg. Det betyr ikke at jeg ikke bryr meg mer. Jeg bryr meg fortsatt, mer enn hva godt er. Andres smerte er ikke bare noe som vises på en skjerm. Det setter seg i meg. Som energitappende, angstfremkallende klor. Men livet kan ikke først og fremst være slitsom. Og hva har jeg vel å klage over? Egentlig?
For min del begynte dette året med god søvn, deilig frokost sammen med herlige mennesker, lek i akebakken sammen med inspirerende døtre, antydning til sol, kos, raushet og varme. Måtte det bli et herlig og morsomt år. Måtte det i alle hovedsak være gode overraskelser på lur. Lykke til alle sammen - jeg ønsker dere alt godt i året som kommer!
En velduftende blomst i et ukjent land.
Av og til godt sovehjerte.
Snøkunst laga i påskeferien.
En lykkelig mamma.
To reisevante jenter ute på tur, igjen.
Et glimt fra England, der jentene og jeg var på ferie i mai.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar