"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 8. januar 2012

Romaner - hvilken glede i livet!

Jeg elsker å lese romaner! Bare ordet "roman" gir meg en varm og kriblende følelse i magen. Spesielt vil jeg lese sterke historier, om mennesker som lever sine liv på godt og vondt, og som forteller meg historier jeg kan ta del i, lære av, kjenne på. Ord som griper meg om hjerterøttene, som gir meg en dypere forståelse av hvordan det er å være menneske, hvordan det er å leve på forskjellige vis, i forskjellige land, til forskjellige tider.

Så lenge jeg har kunnet lese har jeg lest den ene romanen etter den andre. Mange av dem har jeg nok glemt. Andre setter seg i meg for alltid, og gir meg et litt nytt blikk på verden og mine medmennesker. Jeg vil vite hvordan andre opplever sine liv, hva slags utfordringer de må gjennomleve, og hvordan det føles. Bokstavene har vært vanskelige for meg å lære å lese, det tok tid å forstå dem og å sette dem sammen til ord og setninger som ga mening. Da jeg hadde begynt på skolen og skulle lære å lese satt jeg mange timer på biblioteket og slet med bokstavene for å klare å lære å lese. Og det gjorde jeg. Og hvilken glede det er å kunne lese! Jeg er så takknemlig for at jeg har lært det, og for at jeg har tid til å lese romaner og kose meg med alle disse ordene som gir meg så mye glede. Men også frustrasjon, sinne, angst. Ikke alle bøker er oppløftende. Noen er mest grusomme. Men likevel er jeg glad for at forfatteren har brukt tid på å skrive boka, slik at jeg kan få lese historiene og lære av dem.

Da vår lille familie flytta til St Vincent i Karibia sommeren 2008 fikk jeg en påminnelse av hvor viktig romaner er for meg som inngangsport til å forstå andres samfunn, andres verdensoppfattning. Jeg tok meg selv i å lete etter romaner som kunne fortelle meg om dette nye landet jeg hadde kommet til, og ble frustrert da jeg forstod at romaner ikke stod sterkt i dette landet. Et lite utvalg fikk vi heldigvis tak i, og de ga uvurderlig innsikt i et land jeg bodde i i 1 år, uten å bli så godt kjent med voksne vincentianere som selv kunne fortelle meg hvordan det er å komme fra og leve på St Vincent. Takket være G C H Thomas, H Nigel Thomas og Nathalie Andrews fikk jeg utdypet min forståelse og kunnskap om dette vakre landet jeg nå skulle leve i. De har definitivt bidratt til at St Vincent for alltid kommer til å ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Jeg ser med glede på mine to små jenter som tydelig ser ut til å ha blitt påvirket av min kjærlighet til romaner og historiene de gir. Vår eldste har bestandig elsket ord, språk og fortellinger. Hun vil bli lest for hver dag, og lydbøker står ofte på inne på barnerommet. Historiene fyller også henne med glede, forventninger, lærdom og drømmer. Vår yngste kommer ofte med bøker til oss som hun vil se i sammen med mamma eller pappa, eller hun er å finne ved bokhylla, omgitt av bøker, og med ryggen mot verden. Spesielt etter lange barnehagedager er det som om hun setter seg der for å være i fred, for å kose seg og finne et sted hvor hun kan få ro og avkobling. Jeg lurer på hvilke bøker de leser om 30 år, og hva de synes om dem. 

Da jeg var oppe til muntlig eksamen i statsvitenskap våren 2004 la jeg fram en oppgave jeg hadde skrevet om Provisional IRA. Jeg la fram deres tanker og overbevisninger så godt jeg kunne, men med en sterk tanke i bakhodet om at jeg ikke måtte være for påståelig - jeg hadde tross alt ikke vært der og snakket med dem selv, så jeg visste jo ikke hva de egentlig mente. Jeg hadde fordypet meg i sitater og intervujer av mennesker som hadde vært der, som hadde snakket med dem, og tilla disse ordene stor betydning. Det var da jeg forstod at mastergradssøknaden som jeg snart skulle levere inn måtte gå til sosialantropologisk institutt. Det gjorde dem. Og da fikk jeg dra for å snakke med dem. Det vil si, jeg snakka ikke med så mange aktive IRA-medlemmer, bare noen få. Aller mest fikk jeg snakke med de som hadde valgt den andre veien, den politiske. Likevel var det historiene deres som rørte ved meg, som satt seg i meg og som blir med meg resten av livet. Historier som krig, håp, sinne, smerte, glede, fortvilelse og mot. Historier fra Irland har også blitt lagt i romaner som har vært med på å forme min oppfattning av dette landet og dets historie. 

Nå jeg går gravid blir jeg ekstra ivrig etter å lese romaner. Spesielt fra land som ligger langt i fra meg, land jeg ikke vet noe særlig om, og som jeg, i alle fall med min stadig tyngre kropp, ikke kan reise til. For da kan jeg likevel reise, selv om jeg ligger i senga, urørlig og umotivert, kan jeg reise gjennom tid og sted, og kjenne på hvordan verden oppleves for andre enn meg selv.

Jeg trenger bare å tenke på ordet, så kommer den varme, kriblende følelsen i magen min. "Roman". Hvilken herlig oppfinnelse! Hvilken berikelse for oss alle!

 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar