På torsdag var vi ute, i mangfoldige timer. Ca fire timer faktisk. Med en litt for liten sykkel, en gressklipper, litt matpakke, vannflasker som ble tomme så alt for fort, tvillingvogn som fikk punktert dekk mot slutten og et noe varierende pågangsmot. Vi gikk og sykla rundt, og fant postkassene til alle barna som skal begynne i gruppa til Ella til høsten. Da skal hun nemlig begynne på skolen, og hun kjenner bare så vidt til to av barna som skal gå i gruppa hennes. Jeg har meldt meg som foreldrekontakt, og skulle nå altså invitere alle barna med på leking ved skolens uteområdet nå i dag. Vi foreldrekontaktene tenkte at det ville vært gøy å gi barna muligheten til å bli litt bedre kjent.
På turen vår stoppa vi ved noen lekeplasser. Ved en av dem fikk Ella en flis i en finger. Da vi kom hjem prøvde vi å få den ut, men den satt godt. Jeg fikk bare tak i deler av den. Det ble for vondt og slitsomt, så vi bestemte oss for å la den være og se det an. I går prøvde vi å få ut resten, men til ingen nytte.
I dag var det verk rundt flisen, og jeg fikk dytta den ut. Men fingeren var blitt vond, rød og hoven, og kort tid etter at flisen var borte hadde hånda til jenta vår fått røde flekker på seg. Hun lå slapp og blek i senga si. Det gjør hun aldri. Da er det godt å ha lagra telefonnummeret til legevakta på telefonen, og at en hyggelig stemme gir rolig beskjed om at vi bør komme en tur.
Nå ligger hun i senga. Blek, kvalm, småvarm, slapp og sliten. Hun vil bare sove. Det vil hun aldri. I alle fall ikke slik midt på dagen. Foreldrene ser på henne med bekymra mine og kjenner at vi har fått en støkk. Vi som trodde at en flis ville orden seg selv. Etter flere forsøk med å få den ut slo vi oss til ro med at det ville vel gå bra. Nå står det en flaske med antibiotika i kjøleskapet, og vi ser nervøst på hverandre. Mange tanker raser gjennom hodet. Tenk om det skjer noe alvorlig med noen av barna våre en gang. Tenk om vi ikke hadde bodd i Norge, og ikke bare kunne svippa innom et godt utrustet sykehus og fått profesjonell hjelp. Tenk om vi var kommet dit hvor antibiotika ikke fungerer lenger. Tenk hvis vi bare hadde sendt ut sms'er, i stedet for å gå rundt med disse invitasjonene til lekinga som Ella nå ikke kan være med på fordi vi valgte å gå rundt med disse invitasjonene. Sjebnens ironi kan man vel si.
Nå håper vi bare at hun blir frisk og rask igjen, og at de som møtte opp ved skolen fikk en koselig stund sammen. Vi gleder oss til å bli kjent med barna og familiene deres utover sommeren og høsten. Når Ella bare har blitt frisk igjen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar