"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

onsdag 1. juni 2011

Lykkeliten.

Når jeg skal legge meg om kvelden nå legger jeg mobilen på kommoden i gangen. Ikke så nær puta som mulig - slik jeg har gjort så mange ganger det siste året. I håp om å høre et pip i løpet av natta. Et pip som skal vasle om at noe stort har skjedd.

Når jeg hører at det tikker inn en tekstmelding nå holder jeg ikke pusten. Jeg løper ikke til telefonen og trykker så fort jeg kan, for å få lese, i håp om at det er de magiske ordene som står der. Om at alt er over. Om at alt er bra.

Når jeg nå ser etter hvem som sendte meg meldingen tenker jeg bare "å ja", ikke "ååå, neeei". Jeg blir ikke skuffa om det ikke er den jeg trodde det var. Den jeg lengter etter å høre i fra.

Nye mennesker komme til denne verden hver dag. Jeg føler meg heldig som får lov til å kjenne noen av dem. Jeg får stryke de, hold de, se de smile, dele lek, måltider, blikk med de. De blir en del av verden. En del av min verden. Og når jeg først har møtt de, kan jeg ikke huske hvordan verden så ut uten de.

For et par av disse har det tatt tid å komme seg ut av mors mage. Vi utenfor har måttet vente, og vente. I håp om å høre noe, i håp om å kjenne følelsen i magen - ja, nå har det endelig skjedd!

For hvilken overveldende opplevelse er det ikke - en fødsel! Et nytt liv! Aldri er man vel nærmere livet og døden, samtidig. Så smertefull, voldsom, grenseprengende, slitsom, vakker, fantastisk - på så mange vis, og på så mange plan. De aller fleste kommer seg ut av mors mage i god behold, og får friske liv etterpå. Noen gjør det ikke. Og da går det så altoppslukende ikke bra. Da raser alt sammen, og sorgen, smerten, mørket legger seg over de som så lenge har lengtet etter beskjeden om at alt er over - og at alt er bra. For det kan ta bare noen timer - det å bane seg ut til verden utenfor. Men det er likevel noe som man lever med bestandig, og noe som blir så overhengende, hvis det ikke går bra.

Jeg har selv fått oppleve to fødsler. En som varte lengere enn antatt, som ble full av smerte, vonde tanker, frustrasjon og tapsfølelse - selv om alt tross alt gikk veldig bra. Og en som gikk så fort at jeg ble rent overrasket over hvilke krefter som fantes i min kropp, og kroppen til min lille. Den siste fødselen etterlot meg med helt andre følelser enn den første. Følelser av mestring, enorm lykke og stolhet. Jeg blir takknemlig og  ydmyk når mine venner får oppleve de samme følelsene. Det er så mye bedre enn å føle at man mislyktes i en av livets viktigste situasjoner.

Og etterpå har jeg kunnet holde mine barn. De har vært friske, sterke, robuste jenter. De er det fremdeles. Den eldste av de har skremt livet av oss noen ganger, når hun har vært syk, men det har gått så fort over. Vi er så heldige. Jeg kan holde de hver dag, og verdsetter all den tid jeg får sammen med dem.

Ikke alle får oppleve å holde sine barn, og vite at de er friske, og robuste. Ikke alle får kjenne på følelsen av at fødselen jo gikk bra, selv om den var slitsom. Noen må se sine barn lide, se sine barn være syke og hjelpetrengende bestandig. Noen må overlate sine barn til døden. Og jeg kjenner for mange slike barn, og slike foreldre, til at jeg klarer å bare tenke at det går nok bra - til å bare glede meg.

Derfor føles minuttene som timer. Dagene som uker. Når jeg venter og venter. Hver gang lyden er der spretter jeg opp, og håper i det lengste på et godt budskap. Utallige situasjoner og dager vi så gjerne skulle ha vært foruten dukker opp når man venter slik. Tiden, som så ofte raser av gårde, står nå stille. Alt beveger seg som om det var innsmurt i sirup. Jeg må bare gjøre noe, for å ikke tenke. Jeg må bare sitte stille, for ventinga ta pusten fra meg.

                                                  Ådu, å du, kår sårt å sælt e stoinna,
                                                      når sola skin frå kvite høgdå ne.
                                                  Da væt e vår'n han e kje lenger oinna
                                                      at e får levva slik ein somar te.

Kjære Lykkeliten, kom deg trygt ut! La oss oppleve livet sammen med deg. Gjør verden enda vakrere.

For nå er det bare få uker til telefonen igjen blir lagt nære puta og den litt vonde klumpen i magen melder seg.

2 kommentarer:

  1. Fineste deg, Silje.

    Håper så inderlig at lykkeliten kommer ut med et skrik og at det i ettertid bare er velstand og lykke.

    Du er et vakkert vakkert menneske som har så mye kjærlighet å gi til så mange.
    Jeg er glad jeg har fått lov til å bli kjent med deg og den fine familien din.

    SvarSlett
  2. Takk, likæns:) Tyngden av magen kjennes helt hit gitt - i dag er jeg i det tankefulle hjørnet - og jeg håper virkelig at høsten blir god!!

    SvarSlett