Liten og sliten.

De to jentene sitter rett forran meg og ser på et stort lerret. En tegnefilm ruller og går. Det er tid for å slappe av og kose seg i barnehagen. Men fler og fler barn blir henta, og jentene snur seg stadig for å se mot døra. De ser oppgitte på hverandre, og snur seg mot skjermen igjen. Ikke lenge etter sendes lange blikk mot døra. Den eldste av dem sukker og sier, med en lettere irritert tone; "Hu sa hu sku hent oss i rætttida". Men hun kommer ikke ennå. Det går forstatt mange, lange, minutter til hun endelig dukker opp i døråpningen og to ivrige jenter løper smilende mot mamma'n sin. Disse søstrene er 3 og 4 år gamle, og er ikke i barnehagen hver dag. Likevel venter de veldig på foreldrene sine når de har lange dager. Det skal sies at de koser seg i barnehagen midt på dagen, og at de stort sett ankommer den store institusjonen med lette, hoppende skritt om morgenen. Men etter noen timer er det nok. Det er det for de aller fleste.

Det siste året har jeg vært hjemme i fødselspermisjon. Eldstejenta vår har hatt barnehageplass, men har ikke brukt den særlig mye. Hun har hatt mye fri, og når hun har vært der har hun stort sett vært der fra ca kl 8 - 14. Hvis jeg har henta henne etter kl 14 har hun ofte vært veldig sliten på ettermiddagen. Av og til har det vært nødvendig at hun har hatt lange dager, men dette året har det heldigvis ikke vært så mange dagene. Når jeg har gått inn porten til barnehagen for å hente henne har barna stort sett vært ute og lekt. Jeg blir som regel oppdaget tidlig, og meldingen spres seg som ill i tørt gress; "Ella, du e henta, du e henta". Jeg ser for meg varder som blir tent for å gi videre en viktig melding, mange av de barna som var opptatt av lek før jeg nærma meg porten er nå mest opptatt av å få fortalt jenta mi at jeg er her. Og ikke skjeldent har barneansikt lyst opp i det de har sett meg, og raske føtter har løpt i retning av en voksen der spørsmålet har blitt hengene litt i lufta; "Bli æ å henta snart?". 

Jeg kan se gleden i ansiktene til barna. Jeg hører at de forteller om morsomme turer, spennende prosjekter, rolige samtaler og inspirerende lek. Men jeg ser også de trøtte øynene som ser på meg og spør; "Koffor bli Ella henta no? Det e urettferdig. Æ å vil bli henta no". Og dette er spørsmål rettet mot meg fra de tøffeste av de tøffe seksåringene, som nå står i gangen med møkkete regnklær på seg og ser sint på meg, i håp om at jeg kan trylle fram Mamma eller Pappa. Og jeg kan ikke annet enn å tenke at det er en kjærlighetserklæring. Det er et ønske om å få være sammen med de menneskene som faktisk betyr aller mest, i det huset hvor man faktisk er hjemme.

For man er ikke hjemme i barnehagen. Det kan være et spennende sted å være, sammen med gode venner, hvor man finner på mye morsomt, og ler langt nedi magen, flere ganger om dagen, men det er ikke hjemme. Og de av oss som har gode hjem å gå til, vil gjerne være hjemme, i ro og fred, om ikke hele tiden, så i alle fall ikke for skjeldent. 

Derfor er jeg glad for at vi har kunnet gi vår eldste mye tid hjemme, og mye tid ute i den store verden sammen med trygge familiemedlemmer. Om det så er lekeplassen eller andre land vi har utforsket, så har det vært ekstra gøy å gjøre det sammen. Vi prioriterer tid, sammen. Ikke alle kan, ikke alle vil, men av de av oss som kan, og vil, så oppfordrer jeg herved foreldre til å ta seg tid sammen med sine barn! Om det så er bare å være i samme hus eller oppslukt i felles utflukt eller aktivitet - så vær sammen. 

Barnehagelivet kan være spennende og morsomt, men det er også intenst. Det er stort sett mange mennesker å forholde seg til, et høyt støynivå, og et system der man ikke bare kan gjøre som man vil. Nå har May Britt Drugli publisert forskning som viser hvor stressende det er for 1-åringene våre å gå i barnehage, og hva man kan gjøre for å gjøre barnehagehverdagen best mulig for dem. Dette kjenner jeg blir en appell om å ikke glemme de som er over 1 år, for de er faktisk bare små mennesker de også! I barnehagene trengs diskusjoner om hvordan man kan legge opp dagene slik at de blir best mulig for flest mulig barn. Hjemme kan kanskje diskusjonene gå på om man kan ta seg fri her og der, for å bare være sammen, for å skape noen pauser i hektiske hverdager.

Når det gjelder diskusjonen rundt barnehagelivet for 1-3-åringer er det mange som hevder at de ikke skulle vært i barnehage - men når det gjelder diskusjonen rundt 3-6-åringene blir det anderledes. Ikke alle har råd til å leve på en inntekt fram til barnet er 3 år, enda færre har muligheten til det fram til de er seks år. Og mange koser seg mye i barnehagen, som har blitt en arena hvor man kan få møte gode venner. Men det handler ikke om enten eller, ikke for noen av barna som går i barnehage - jeg tenker at det kan heller handle om både og. Mange har råd og mulighet til kortere dager i en periode, en dag fri i uka, eller noen fridager her og der. 

Når en 3-åring sitter i armene til mamma'n sin i gangen i barnehagen, og ser på meg med illsinte øyne, og roper; "NEI!" når han ser meg, er det ikke fordi vi ikke liker hverandre. Vi leker godt sammen når foreldrene ikke er der. Men det er ikke trass han uttaler. Det er ønsket om å heller tilbringe dagen sammen med foreldrene, enn sammen med meg og de andre i barnehagen. May Britt Drugli sier man må være lydhør og sensitiv i møte med 1-åringene, da de ikke har språk til å uttale sine ønsker. Men det har ikke bestandig 2-6-åringene heller. De klarer heller ikke bestandig å fortelle hva de vil, hva de trenger, på en konstruktiv og lettfattelig måte. Så vær nå inderlig lydhør ovenfor de også.

En storbyferie!

På torsdag stod jeg opp tidligere enn på svært lenge. Kroppen var treig og trøtt, men tankene raske, og prøvde å få oversikt. På bordet lå flere vesker ved siden av jobbsekken min, jeg skulle nemlig ikke være hjemme i natt. For første gang skulle jeg ikke sove under sammen tak som lilleguri vår. Heldigvis våkna hun rett før jeg skulle på jobb, så jeg fikk kose med henne litt før jeg måtte løpe. Til jobb, til en ny dag sammen med noen andres små barn. 

Vi starta dagen med havregrynsgrøt og rolige samtaler. Jeg rakk til og med å drikke kaffe til frokosten. Det lå an til en god dag. Og det ble det. To små feira bursdagen sin, og alle diskuterte de høylytt hvem som ble tre år i sommer, og hvem som hadde bursdag i år egentlig. Alt gikk i sin vante gang, og jeg kjente først uroen i kroppen da klokka begynte å nærme seg 15. Da skulle jeg gå, da skulle jeg kle av meg barnehageklærne og ta på meg klær som heller ville passe til svært komprimert storbyferie og konsertopplevelse sammen med min kjære mann. Jeg gambla på at det ville bli ca varmt i Oslo, og iførte meg kortbukse. Det var litt kaldt å vente på bussen. Jeg ville så gjerne hjem, bare ha en liten kos, bare høre stemmen deres littegrann. Jeg er for vant til å ha de så nære meg. Men jeg glemte dem litt da jeg så han på bussholdeplassen. Og så var det bare oss, bare oss to på tur, sammen.

Flybussen brukte en liten evighet til Værnes, på grunn av veiarbeid og en stengt tunnell. Men vi hadde grei margin, og rakk til og med å spise litt mat før vi gikk mot gaten. Da vi kom dit så vi at flyet ikke var der. Det skulle gå om et kvarter. Det så ikke bra ut. Men så landa det, og de fikk folk ut, og inn, og så begynte flyet, med oss i, å rulle seg ut på flystripa. Sakte, sakte. Og så måtte vi vente på et fly som skulle lande. Vi synes godt det kunne ha landa etter at vi hadde dratt. Men ingen spurte om vi hadde det travelt. Flyet var ca 20 minutter forsinka. Vi prøve å kose oss, snakke om løst og fast, ta det som en øvelse på å leve her og nå, og ikke irritere oss over noe som vi kunne kan styre læll. Men vi så mye på klokka. Minuttene gikk. Det ble stadig mindre sannsynlig at vi skulle rekke det flytoget som vi i alle fall tenkte at vi skulle kunne rekke. Sakte, men sikkert begynte flyet å bevege seg nedover, vende nesa ned mot bakken. Men da vi kom under skylaget så vi at vi ikke var så nære bakken som vi hadde håpa på. Under oss var bare skog og mange tjern. Det så ikke ut som om vi nærma oss Gardermoen. Men vi gjorde forsåvidt det, og da vi landa hadde vi ca 6 minutter på oss. Denne gangen var det vi som var en av disse irriterende menneskene som står i midtgangen og ser ut som om de må rekke noe veldig viktig kun sekunder etter at flyet har landa på bakken. Dessverre reiste andre mennesker seg også, de som hadde god tid til å finne fram ting fra hyllene og skjekke at de ikke hadde lagt igjen noe. Når det endelig var vår tur til å gå ned trappa fra flyet begynte vi å løpe, og tenkte; "ja, nå, endelig, nå skal vi rekke det". Vi løp ut og opp en trapp, og så ble vi gjennforent med de som hadde sittet langt fram i flyet, de som nå stod i rulletrappa, i hele trappa, ikke bare på den ene siden ,som seg hør og bør. 

Vi prøve å trenge oss fram, men ville ikke være for slitsomme heller. Endelig, endelig hadde vi rulla helt opp, og Gardermoen lå for våre føtter. Vi var nesten ikke nær bakken, prøve å unngå å skompe borti folk vi suste forbi. Jeg har ikke trena mye i det siste og ble fort sliten. Men det skjer så skjeldent at vi får se han, og kanskje rekker han ikke et nytt norgesbesøk. Så jeg løp raskere, og lengere enn jeg har gjort på lenge, og brydde meg fint lite om hva andre må ha tenkt om disse stressulfene. Men vi rakk det ikke. Vi kom to minutter for seint for flytoget. Åå, som jeg ville løpe etter, eller legge meg rett ned å gråte. Men vi måtte bare vente, og 10 minutter før han stod på scenen i Oslo Spektrum gikk vi på toget på Gardermoen. 

På Lillestrøm måtte vi ut av toget, og finne en buss. Heldigvis kjørte både tog og buss raskt, vi hadde fortsatt følelsen av å forte oss, prøve å rekke det. På bussen sendte vi raske blikk til to godt voksne menn som også hadde sett litt stressa ut på togperrongen. De så nå mer avslappa ut enn oss. Mer livserfaring tenker jeg, de har nok enda mer erfaring enn oss i å ikke irritere seg over ting man ikke kan gjøre noe med. Vel ute av bussen suste vi gjennom Oslo S, og så begynte vi virkelig å nærme oss. Vi var så nær, så nær. Vannet vårt ville de ha i sikkerhetskontrollen. Vi hadde langt i fra tenkt å drukne han, og kunne gjerne tenkt oss litt vann etter all den løpinga, men vi kjente det ikke da, og gadd ikke krangle. Og da hørte vi det, han hadde begynt.

Vi var en halv time for seint ute, og hadde inderlig håpa at han også skulle være litt treig i dag, men nei da, ikke nå, ikke på sine gamle dager. Men nå var vi der, den høye lyden vi hørte nå, som stadig ble sterkere ettersom vi virkelig nærma oss, var faktisk hans stemme. Det tok litt tid før det sank inn, men i det jeg begynte å gå ned trappa kom tanken; "når jeg tar tak i det forhenget og ser på andre siden, så ser jeg han faktisk!". Vi rakk det! Godt ute i sang nummer fem hadde vi endelig kommet oss til Oslo Spektrum, og kunne nyte den neste store timen, helt avskjerma for resten av verden der ute. Jeg satte mobilen på lydløst, og håpa at barna koste seg sammen med sine besteforeldre. Og tenkte bare på meg selv og han som satt ved siden av meg, og på de på scenen. Den rustne stemmen fylte lokalet, på veggen bak dem vistes bare store skygger. Ellers var det mørkt rundt oss, mørkt og elektrisk. Det var ikke vanskelig å se at flere rundt oss også hadde venta lenge på denne kvelden. Under "Forget Heart" holdt vi alle pusten; "han kan faktisk synge, hør, hør, men ikke lag en lyd, ikke ødelegg dette øyeblikket, han kan faktisk synge!". Den ene perlen etter den andre fikk oss til å ville røre på oss, og så stod vi der, forran scenen, og vi ble også en del av musikk. Men så gikk han av scenen. Men de slo ikke på lyset, så vi klappa alt vi kunne, og håpa, håpa, at han var i humør til det i dag. Og det var han. Han var i godt humør, det meste stemte, det var magisk, denne gangen også. Og han avslutta med de sangene han likte best, i dag. På slutten samla de seg forran på scenen alle sammen, og lyset traff dem. Vi ble stille og en litt nervøs latter spedde seg; "han står her, og ser på oss - Bob Dylan ser på oss! Tenk om han kommer til å si noe?!". Han slo ut med armene, som for å introdusere seg og sine, men han sa ingen ting. Han så utover sitt publikum, og så gikk han av scenen. Og selv om vi klappa mer, så ble håpet knust av at de slo på lyset. Og så var det over. En stor time som føltes som to minutter var over. Og vi hadde sett han, og vet nok en gang ikke om det var siste gang. Men vi hadde vært der, vi hadde vært i samme rom som Bob Dylan, i kveld også, og musikken hans hadde varma oss, i kveld også. Og på telefonen min lå en melding som fortalte oss at jentene hadde det bra. Tenk det du!

Sakte gikk vi ut i sommernatta. Vi kunne rekke mye før nattoget skulle ta oss tilbake til Trondheim. I storbyferien vår fikk vi også tid til mat, koselige samtaler, latter og tid til å bare være kjærester. Det var uventet enkelt å konsentrere seg om bare oss. Barna hadde det jo bra, det var godt å vite det. Derfor kunne jeg bare se deg, slik jeg ville. Men dagen begynte å merkes, senga på toget lokket. I det vi gikk inn i den lille sovekupeen tenkte vi at dette var ren luksus. Tenk å skulle kunne sove, i timer i strekk, uten å skulle ta hensyn til noen andre enn oss selv! Og vi som aldri hadde sovet på et norsk tog før, noe så spennende! Men jeg fikk ikke sove noe særlig. Det var ikke som å sove hjemme. Eller som å sove på indiske tog heller. Jeg sov bedre der, i alle fall husker jeg det slik nå, sånn i ettertid. Da toget nærmet seg Trondheim ble vi vekket, og jeg skulle ønske vi kunne sette toget tilbake til Lillestrøm og prøve igjen. Jeg skulle jo på jobb. Jeg skulle så gjerne ha følt meg uthvilt.

Gatene i byen var rimelig rolige ennå. Frokost og shampoo rakk vi å få tak i før bussen førte oss hjemover. Men bare han skulle få gå av bussen, og gå hjem til jentene. Jeg skulle videre. Vel framme på jobb fikk jeg dusja og iført meg mer arbeidsvennlige klær. Og satt meg til frokostbordet sammen med mine små venner. Jaggu rakk jeg kaffe i dag også, sett på makan! Og det ble en god dag. Det starta med at tre jenter ble med meg på kjøkkenet og hjalp meg, etter tips fra ei god venninne, med å trylle om rester av havregrynsgrøt til rundstykkedeig. Mens deigen heva lagde vi kort, da broren til den ene jenta hadde bursdag den dagen, og kort måtta han vel få. Da deigen begynte å bli klar kom han vi venta på, og tre små gutter ble stilt opp langs kjøkkenbenken. Døra til verden utenfor ble lukket, jeg ga dem mel og en deigklomp hver, og så snudde jeg ryggen til. En rolig og koselig stemning spredde seg i det lille kjøkkenet. Vi snakka rolig til hverandre, og så hverandre i øynene. Melet havna overalt. Heldigvis har jeg snille kollegaer som lot meg bruke god tid på å vaske etterpå. Og rundstykken ble så gode!

Jeg hadde følt meg overraskende sprek og rask, men så begynte jeg å kjenne det. Jeg måtte bare legge meg rett ned på gulvet. En liten gutt la seg ned ved siden av meg. Han smilte til meg, og så rulla vi rundt. Vi sang et lite vers der vi rulla og rulla, og lo helhjertet. 

I pausen tenkte jeg at nå må jeg bare legge meg ned og sove. Jeg var så trøtt. Hele kroppen trua med å bryte totalt sammen. Den ene skuldra til kollegaen min så så forlokkende ut, og jeg måtte bare lene meg mot henne. Og heldigvis tok hun imot meg. Jeg fikk lene meg mot henne og hun holdt rundt meg - jeg kjente at energi og styrke vente tilbake til meg.

Resten av dagen var jeg stort sett ute. Duskregnet lå over oss og luften var mild og forlokkende. Vi fant sølepytter å hoppe i, venner å leke sammen med og minuttene ble fylt med aktivitet. Så tiden gikk og snart kunne jeg gå hjem. Hjem til mine egne barn, som jeg endelig kunne kose med. Vår eldste fortalte om hva de hadde gjort. Endelig kunne vi få innblikk i det vi hadde opplevd uten hverandre, og sammen få dele en rolig fredagskveld.

Et glimt av sommer.

De siste ukene har for meg vært preget av en metal omstilling  - nå-skal-jeg-snart-begynne-på-jobb-igjen-og-kan-ikke-lenger-bare-være-hjemme-hos-jentene-omstilling. Jeg kan ærlig innrømme at jeg har grua meg, og lurt på hvordan det skulle gå. Det har gått helt greit. Savnet etter mine egne barn har ikke vært så sterk som jeg trodde det skulle bli, og jeg har hatt mer energi på kveldstid enn jeg så for meg. Jeg har vært uventa kaffetørst etter jobb da. Men på jobb har tida gått fort, og det har vært koselig å se igjen store og små venner, og bli kjent med nye. Men mye informasjon skal lagres og inntrykk bearbeides. Nå ligger beina mine slappe i sofaen og er slitne av å gå. Hodet mitt er slitent av å tenke.

I dag stod jeg på verandaen og rugget på ei vogn. I den lå min lille beibis, som begynner å vokse seg til et lite barn. Hun slappa av da jeg lå hånda på magen hennes. Jeg kjente den lille kroppen, jeg følte blikket hennes på meg. Sakte rugget vogna fram og tilbake, og den kalde lufta ble stående stille, akkurat lenge nok til at sola varma meg. Jeg tenkte tilbake til St Vincent, til trilleturer jeg hadde med eldstejenta vår. Sakte gikk jeg opp bakker, eller langs veier der lyden av bambus eller bananplanteblader som raslet i vinden var alt jeg hørte. Av og til trilla jeg henne fram og tilbake på den lille verandaen vår. Da kunne jeg gå barbeint og kjenne varmen i hellene, selv om det var midt i november. Da smilte jeg langt ned i magen.

Og det har jeg gjort flere ganger i dag. Smilt ned til magen. Jeg har rydda i skuffer, skap og rom - sortert ting jeg vil ha, kasta ting jeg skulle ha kasta for lenge siden. Døttrene mine har lekt rundt beina mine og takknemlig takk imot skatter som har dukket fram fra mamma's skap. Jeg har vært mamma i mange år nå. Og mange ganger glemmer jeg at jeg også er noe annet, at det er flere deler av meg som fremdeles gjelder. I dag har jeg hatt på meg klær som jeg ikke har brukt på lenge. Alt for lenge. Selv om valken på magen kom ekstra godt fram i lyset. I dag har jeg hørt på musikk som jeg vet får meg til å danse, og jeg elsker å danse, men som jeg likevel har gjemt unna så alt for lenge. I dag har jeg hatt tid til å være bare meg, og finne litt ut av hvordan jeg vil ha det rundt meg. Tunge tanker ble rista av meg, og støv tørka bort. 

Den ene ankelen min har vært pynta med en fotlenke som jeg fikk av ei venninna for mange år siden. Den gangen vi studerte sosialantropologi, og tenkte at de spennende opplevelsene stod i kø og venta på oss der ute i den store verden. Nå er det år siden jeg har hørt den vakre latteren hennes. Jeg har ikke brukt fotlenken så mye før, av en eller annen grunn har jeg ikke følt at den har vært helt meg. Nå føler jeg det. Nå henger den der og pynter meg, og får meg rett og slett til å føle meg feminin og fjong. Merkelig hvordan vi oppfatter oss selv, og hvordan det forandres. Alle disse dagene vi lever, alle disse menneskene vi møter, som former oss til den vi er i dag.

En ny sang har også sneket seg inn i huset vårt. Når jeg kjenner at uroen tar tak i kroppen min og tankene bare flyr til alt det jeg skulle ha gjort, alt det jeg skulle har vært, og fokuset på det som er, her og nå, slipper, ja da ser jeg jentene mine inn i øynene, og sammen synger vi; 

Blomster små, 

gule, blå, 

titter opp fra marken nå, 

vinker til Ingrid-lill,

for hun er så snill :)

Og da må vi bare smile. Den er så enkel, så liten, men likevel fyller den meg med ro, og tilstedeværelse. Jentene mine smiler mot meg, og kjenner det de også. Minsteguri vinker alt hun kan og er så glad for at hennes nye ferdighet kommer til nytte. Og jeg sender en varm tanke til min gode kollega som lærte meg sangen. For det er en ting jeg prøver å øve meg på, hver dag, det å sende varme tanker, og å se det som er godt. For jeg synes det er vanskelig, å la det som er skummelt, slitsomt, vanskelig og tungt være bakgrunnen, litt uklart og diffust, og heller fokusere på det, og de, som gjør at jeg føler meg bra. Mindfullness kaller de det visst, det å være tilstede her og nå, og nyte øyeblikket. Tilstedeværelse. Noe så enkelt, og samtidig så vanskelig. Men verdt det, når det lykkes. 

Som når jeg ser inn i øynene dine, og vet at du ser meg du også. Når leppene våre møtes, og jeg virkelig kjenner smaken av deg, følelsen av deg, ikke bare kysser deg fort og nærmest for å gjøre det. Men når vi kan være helt nær. Når jeg kjenner meg tilstede i kroppen min, og kjenner hvor takknemlig jeg er for at den akkurat nå er så nære din. Da vet jeg at dagen i dag har gitt meg gode minner som jeg vil ta vare på, lenge, lenge.

Jeg ser på våre to jenter som sover, rolig og trygge. Jeg hører de puster, og ser at kroppene lever, at de er sterke og sunne. Jeg kjenner de lukter av varme og lek, og vil så gjerne stryke på dem, men vil ikke forstyrre. Og jeg trenger ikke stryke på dem for å vite hvordan de føles, for jeg har jo gjort det før. Det ligger lagra i kroppen min det også. Det å kjenne de inntil meg, og vite at de lever.

Selv om klokka og slitenfølelsen i kroppen min nå forteller meg at det er kveld, skinner sola ute. Jeg skal legge meg, uten å dra for gardinene, og la sola få lyse opp ordene til Sigurd Hoel, i alle fall de få jeg orker å lese før jeg sovner.

God natt, alle sammen.

God natt, min skatt.

Nå har roen og stillheten sneket seg inn i leiligheten. Jentene våre ligger på hvert sitt rom, og sover sin søteste søvn. Den yngste av dem var det jeg som fikk synge og kose i søvn, den andre tok Thorbjørn Egner seg av. Det har han gjort lenge. Historiene fra Kardemomme by og Hakkebakkeskogen kan hun omtrent ordrett nå, og ord som; meget, forære og forskrekket er blitt naturlige i hennes ordforråd. I omtrent et år har kvelden vært koselig. Tannpussen er fremdeles en liten kamp, men mye enklere enn den var. Og når hun har krøpet under dyna snakker vi sammen om hva som har skjedd i dag, og hva som skal skje i morgen. Og så leser vi en bok. og så sier vi "god natt", setter på den lydboken hun vil høre i kveld, og så ferdig med det. Quite enkelt. Slik har det ikke vært bestandig, nei.

Da eldstejenta vår var liten beibis var hun og jeg drevne på amming. Hun tålte ikke mat noe særlig og ble nærmest fullamma til hun var 9 måneder. Det ble hyppige ammerunder, dag som natt, og kveldsritualet ble preget av amming. Da hun ble 9 måneder og så vidt kunne begynne spise noen skjeer fast føde uten å kaste opp magesyre i 3-4 timer etterpå, flytta den lille familien vår til St Vincent i Karibia. Der var vi langt unna helsesøstre og faste rutiner. Vi kosa oss med amminga vi to, og det ble stort sett til at hun sovna ved brystet hver natt. Det ble i grunn en enkel og god legging, og jeg hadde ingen andre steder å gå enn ut i stua, så det gjorde ingenting om jeg ble bundet til huset på kveldstid. Da vi kom hjem til Norge nærma hun seg to år. Vi kjente begge at vi egentlig ville slutte med amminga, og da avgjørelsen først var tatt gikk det bare ca tre dager, og så var det gjort. Hun sovna ikke lenger ved brystet om kvelden. Problemet var at hun sovna ikke lenger om kvelden.

Hun lå i senga si i timesvis hver kveld før hun endelig falt til ro. Hun har bestandig hatt vanskeligheter med å sovne, og har alltid trengt mye hjelp for å klare å stenge verden ute, og klare å lukke øynene og slappe av. Da hun var beibis sovna hun gjerne med en klut over øynene, i et forsøk på å hjelpe henne å bare konsentrere seg om seg selv. På St Vincent stengte vi verden ute ved å gjemme oss på rommet hennes. Men hva skulle vi gjøre, nå når vi var blitt røsket bort fra det landet og det livet hun hadde blitt så godt kjent med? Det var ikke lenger noen haner som galte utenfor vinduene våre, ingen hvining i lastebildekk, ingen rasling i bananplanteblader, ingen late dager under den sterke sola, og ingen to bestevenner å leke med dagen lang. I tillegg kom vi hjem tre uker før Pappa'n, og savnet etter han var stort. Mang en natt våkna hun og gikk til utgangsdøra - rev og slet i dørhåndtaket og ropte på Pappa'n sin. Etter bare noen uker begynte jeg å jobbe igjen. Vi som var blitt vant til å tilbringe all tid sammen skulle nå være borte fra hverandre hele dagene. Og mens vi var på jobb skulle hun venne seg fra livet i en liten sidegate på St Vincent, og til livet i en norsk barnehage. Det ble mye for en liten kropp.

Så hver kveld lå jeg vedsiden av henne i den lille røde senga. Jeg sang og snakka rolig til henne, men aller mest lå jeg der og lata som om jeg sov, for å liksom vise henne hvordan man sovner. I ca 2 timer hver kveld. Jeg ble utålmodig og sliten - lei av å ikke kunne gjøre annet på kvelden enn å ligge der sammen med henne. Jeg måtte jo vaske og rydde, og jeg ville så gjerne møte vennene mine som jeg hadde måtte være så lenge foruten. Men som oftest lå jeg stille og hørte på den vakre stemmen hennes, og pusten hennes. Jeg måtte knipe igjen øynene for ikke å bare stirre på henne. Jeg kjente den lille kroppen hennes inntil min og visste så godt at det var ingen sted i verden jeg heller ville være.

Men så en dag var det over. Merkelig hvordan livet endrer seg. Denne gangen skjedde det på rommet hennes, en gang på vårparten i fjor. Det hadde gått ca 6 måneder siden vi kom hjem fra Karibia, og leggesituasjonen begynte å bli vel frustrerende. Magen min begynte å bli stor og tung og vi foreldre tenkte med skrekk og gru på hvordan det ville bli til høsten, da vi skulle få enda en til å sovne.

Tidligere hadde jeg kjøpt inn CDer til henne, med musikk jeg gjerne ville hun skulle like. En stor CD-spiller var blitt satt inn på rommet hennes. Hun har alltid vært glad i sang og musikk, men nå var hun blitt barnehagejente og ville ikke vite av mere bråk! Vi fikk ikke sette på musikk på rommet hennes nei. Men en dag var det altså slutt. En dag fikk jeg lov til å spille "Haba Haba" av Lillebjørn Nilsen, og hun stod som forsteinet forran CD-spilleren gjennom nesten hele albumet. Så ville hun ha mer. Da var det gjort. Siden har det i all hovedsak vært Lillebjørn Nilsen, Kaptein Sabeltann, Anne-Cath Vestly, Albert Åberg eller altså selveste Thorbjørn Egner som har leste eller sunget henne i søvn. Og sovet godt har hun. Stort sett natta igjennom. Eller det har jeg i alle fall trodd. Men nå når minisnupps har fått sitt eget rom, og jeg faktisk må ut av rommet mitt på natta, hører jeg av og til en rolig og kjent stemme fra barnerommet. Da har hun nok våkna likevel, men hun har det heldigvis bra, og finner visste veien til drømmeland igjen, nesten helt selv.

Så, tusen, tusen takk skal dere har for deres rolige, trygge stemmer, og gripende sanger og fortellinger - som for jenta vår danner en liten verden for bare henne, et sted hvor hun finner ro. Dere er gull verdt her i huset!

Tanker til Belfast.

Jeg hadde egentlig tenkt å skrive om noe helt, helt annet i dag. Om trygghet, ro og god søvn. Men så flimrer nyhetsbildene mot meg. Jeg ser en politibil og gjennkjenner den med en gang. Raskt setter jeg meg opp i sofaen; " det er Belfast". Og ja, det er Belfast, som nok en gang står i flammer. Hat, misforståelse, skepsis som aldri rekker å bli gammelt slår til igjen - denne gangen i form av angrep på hjem der "de andre" bor, og angrep på det politiet som skal prøve å beskytte dem.

Når man går igjennom Belfast ser man mennesker som tilsynelatende ligner på hverandre, og gater som tilsynelatende glir inn i lignende gater. Men de gjør ikke det. De er forskjellige, på så mange vis. Det de er veldig like på er imidlertid at de synes de er veldig forskjellige fra "de andre". Nasjonalister står mot unionister, republikanere står mot lojalister, irer mot briter. Irene vil at Nord-Irland, og dermed også Belfast, skal være en del av Irland. Britene vil at området skal forbli en del av Storbritannia. Slik har det vært siden 1690, da Protestanter, ledet av King William of Orange, tok kontroll over hva vi nå anser som Nord-Irland. Det er altså en gammel konflikt som har satt sine dype røtter i samfunnet. Menneskene som nå lever der lever med en konstant trussel om krigshandlinger, vold, overgrep og uro. Irene er slitne og lei av å leve i et land hvor de ikke føler at de kan stole på myndighetene, britene er redde for hvordan livet deres skal bli hvis de må leve som en minoritet i en irsk stat.

Ord har ført til handlinger som har ført til situasjoner som har ført til minner og smerte som ikke kan dyttes under et teppe og glemmes. Det må leves med, hver dag. Konflikt blir vanlig. Følelser av fred og trygghet blir uvant. Her bruker man ikke grønne klær i hvilken som helst gate, her stopper hjerte hvis noen uventede går inn en dør, her pusser man ikke opp huset fordi man vet at det kommer til å bli rasert av politiet igjen snart likevel. Her er det en anstrengelse å håpe, håpe på at det er grunn til å stole på andre mennesker.

Jeg har bare bodd der noen få måneder. I 2005 tilbrakte jeg ca 7 måneder i Belfast, og som antropologspire fotfølgte jeg republikanske ungdommer. De ville fortelle meg sin historie, vise meg sine liv. Og jeg fikk kjenne på mange følelser jeg er glad for at jeg slipper å kjenne på til vanlig. Etter en stund krøp de under huden på meg, og tok plass i ryggraden. Også mine tanker ble formet av denne konflikten som ligger som et tykt teppe over byen, og store områder rundt. Jeg forstod det ikke helt før jeg ikke lenger bodde der. Den dagen jeg flytta fra Belfast var en by i sørvest-England min neste stopp. Turen fra flyplassen til hjemmet til ei god venninne av meg er som brent fast i hukommelsen. Her så jeg ingen veggmaleri som viste maskerte paramilitære, her var ingen pansrede politibiler, her var ingen flagg som skulle vise hvilke område vi nå kjørte gjennom og jeg hørte ikke lenger druen fra overvåkningshelikopteret. Jeg så mistenktsomt ut av bilvinduet. Det var for godt til å være sant. Jeg turte ikke puste helt ned i magen, eller lene meg rolig tilbake. Jeg var på vakt.

Og nå har det igjen vist seg at det er grunn til å være på vakt. I et område der politistasjonene er nedgrodde av maling som har blitt kastet på dem, og som prøver å se nedlagte og bortgjemte ut. For her er det ingen som stoler på politiet. Her er det ingen som vil ha det som ofte blir ansett som et diskriminerende og lite pålitelig politi til å beskytte seg. Her ble PIRA gitt en grunn til å formes, og bli værende, som beskyttere for "sitt folk". Derfor kjenner jeg likevel en liten spire til håp og glede, langt, langt nede i magen, når jeg leser at det er politiet som har gått ut og sagt at det mest trolig er loyalister som står bak urolighetene i Belfast denne gangen. De retter pekefingeren mot de som har blitt ansett som "sine", og forhåpentligvis gjør de alt som står i sin makt til å denne gangen beskytte " de andre". 

Måtte natten senke seg over Belfast, og bringe ro og hvile. Måtte resten av marsj-sesongen bli roligere. Kjære innbyggere av denne vakre, sliten by - jeg sender dere mange varme tanker, og sammen krysser vi vel fingre og tær for at dagen som truer - 12. juli - skal gå så greit for seg som mulig.

En ny hverdag.

I dag har jeg vært på jobb for første gang på ett år. Jaggu. Jeg må si jeg var noe nervøs og tankefull før denne dagen. Men jeg klarte å forstå hvilken lyd jeg hørte da alarmen gikk, og jeg kom meg opp, og ut av huset uten problem, og faktisk i tide. Heldigvis våkna lillevennen min før jeg skulle gå, slik at jeg fikk gode beibiskoser i dag tidlig også. For jeg har blitt så bortskjemt nå, jeg er vant til å kose med henne hele tiden, til å gjøre bare det vi vil. Nesten da. Alt for mye av tida har jeg styra med husarbeid og ærend som bare må gjøres for å holde en familie i gang. Alt for mye av tida har jeg hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke har viet mine søte små all min oppmerksomhet. Og i dag skulle jeg altså være borte fra dem i 9 lange timer. Hoj. Hvordan skulle vel det gå!

Det gikk aller mest fort i grunn. Ca 100 barn å bli kjent med - noen kjenner jeg fra før, men det er jo et år siden, og barn forandrer seg en del på så lang tid. Mange voksne er det også å forholde seg til. Noen kjenner jeg godt, heldigvis, og andre prøver jeg å huske navnet på. For det er ikke all informasjon som lagres like godt den første dagen. Mekling i diverse konflikter og vasking av skubbsår tok en del plass. Etter måneder som husmor kjenner jeg at jeg er godt vant til å forholde meg til maks to barn på en gang, og at vi har tid til å gjøre ting på vår måte, selv om det ikke bestandig føles slik.

Jeg hadde gruet meg veldig til å være så mye borte fra jentene, men det var virkelig stas å se igjen kollegaer også - både store og små. På slutten av dagen ble jeg gående og bære vann ut i sangkassa, sammen med tre ivrige små venner. Klissete sandkaker skulle lages, men de kunne ikke spises med en gang, da de var litt varme nemlig. Og når de ble rørt i ble de litt for kalde. Og da må man ha mer vann sjø. 

Jeg jobber i all hovedsak med barn opp til 3 år, og synes det er så spennende å se hvordan de tilpasser seg dager i en stor barnehage. Alle trenger å ta ting i sitt eget tempo, men av og til går ikke det. Av og til har man rett og slett ikke tid til det. Så mange inntrykk som skal fordøyes, ferdigheter som skal læres, mennesker å forholde seg til - men samtidig i et system som praktisk sett skal henge i hop. Det er en utfordring, det å se hvert enkelt barn, og høre hva den enkelte har å si. 

Jeg håper jeg får smake på rykende fersk sølekake i morgen også. Men nå må jeg rett og slett huske å legge meg, for å prøve å opparbeide meg energi til nok en travel arbeidsdag. For i morgen skal jeg jo heller ikke være hjemme hos barn og hus - jeg skal jo faktisk på jobb.

Perfekte amerikanske pannekaker.

Da vi bodde på St Vincent fikk vi som nordmenn et lite problem - hva skal man spise når det ikke er særlig mye pålegg tilgjengelig? Hva gjør man når det blir uhorvelig kjedelig å spise brødmat til de aller fleste måltider? Vi fant ut at det blandt annet går an å variere med å lage pannekaker - luftige, høye, deilige amerikanske pannekaker.

Vi fant oppskift i et amerikansk husmorblad, og vips, så hadde vi en ny ynglingsfrokost.

Man trenger:

6 dl fint mel (bytt gjerne ut litt av melet med havregryn eller grovt mel, da blir de litt sunne også.... - men da blir de dessverre ikke fullt så luftige og høye)

6 ss sukker (gjerne brunt)

8 st bakepulver

1/4 ts salt

1/4 ts kanel

4 egg (delt)

4 del melk (noe kan f eks erstattes med en banan)

1/4 dl olje.

Bland alt det tørre. Bland melk, olje og eggeplommer og rør det sammen med melblandingen. Visp så eggehviten stiv, og sjær den forsiktig inn. Stekes på litt over middels varme - slik at de blir gjennomstekte, men ikke brente uttapå. 

Aller best er de med lønnesirup, men de er f eks også veldig gode med fruktsalat laget av den frukten man har tilgjengelig og f eks vaniljekesam. Eller annet pålegg da. Hvis det skulle bli rester, og det snart er en barnehagedag eller skoledag så er de gode å ha med i matpakka også.

Aller best smaker de selvfølgelig når de er varme, og når de spises i godt selskap :)