Takknemlighet.

Jeg satt en gang i et møterom i Belfast. Hos et politisk parti. Det var kveld, det var mørkt ute, det var få i rommet. Gitteret som dekker vinduet og døra som vender ut mot gata når ingen er på kontoret var halvveis trukket ned. Vi var midt i en diskusjon.

Så gikk det i ytterdøra. Alle i rommet frøs. Det ble helt stille, vi stirret på hverandre og det var enkelt å se i ansiktene til de andre at de tenkte akkurat det samme som meg: "Nå skal vi dø. Akkurat nå skjer det". De andre i rommet var ikke i tvil. De satt som lammet på stolene sine. Jeg har aldri før hørt en så total stillhet. Vi ventet ikke på noen. Alle de vi visste at skulle komme til møtet var allerede der. Vi satt i en gate der mord var blitt utført før. Like ved en bro satt vi, og på den andre siden bodde "de andre". Bare naken angst var igjen. Vi satt bare noen få skritt innenfor ytterdøra. Vi ville ikke rekke å stoppe det. Ingen beredskapsplan kunne redd oss nå. For nå skulle vi dø.

Men så så vi hvem det var. Det var en av oss. En vi ikke trodde kunne komme til møtet, men som kom læll. Vi pustet igjen. Og lo, av glede, lettelse og takknemlighet. Det tok mange minutter før vi kunne fortsette samtalen vi hadde vært i. Vi ristet på hodet, blunket hardt med øynene, lot skuldrene sakte senke seg. Vi skulle ikke dø nå likevel.

Ti år etterpå ligger jeg i senga til min lille sønn. Jeg kjenner den lille, varme kroppen falle til ro og finne søvnen der like ved siden av meg. Han legger kinnet sitt mot panna mi. Han puster helt rolig. I armkroken sin har han et nytt kosedyr. Han er nybada, lukter ren og sunn.

Rommet til de to minste ligger vegg-i-vegg med gangen. Gangen vi deler med fem andre leiligheter. Og der jeg ligger, varm og trygg, hører jeg skritt i gangen. Jeg hører stemmer. Jeg kan regne med at lydene jeg hører i gangen er fra mennesker som ikke vil meg noe vondt. Jeg kan regne med at lydene er fra mennesker som ikke en gang ofrer meg en tanke. De har nok med seg selv, nok med sine liv. Det er ingenting å frykte. Og tankene mine går til møterommet i Belfast.

Tankene mine går til den stille, altoppslukende angsten jeg så i øynene til de jeg da satt i samme rom som. Til de som aldri har opplevd annet enn konflikt, ulmende krig. Til de som ikke bare kan lukke øynene og anta at lydene utenfor huset kommer fra folk som ikke vil de noe vondt. Tankene mine går til gutten jeg møtte, som mista mora si en kveld hun skulle gå ut med søpla. Hun ble skutt i hodet, i sin egen bakgård. Tankene mine går til den unge mannen som fortalte meg om den dagen faren hans ble skutt og drept av maskerte menn som marsjerte inn i huset deres, midt under søndagsmiddagen. Med hele familien sin rundt seg ble han drept. Han var menneskerettighetsadvokat. De som drepte han gikk rett inn i huset, og så rett ut igjen, og har aldri blitt funnet eller straffet på noe vis. Tankene mine går til det lille, slitte huset som var preget av så mange husransakelser, og øynene til barna som nå var blitt voksne, men som likevel følte seg så små, så små når de fortalte om nettene hvor huset var fullt av politi som skulle arrestere faren deres, fordi han var medlem av et politisk parti. Tanken mine går til de som lever i langt mer intense konflikter enn den som nå bare ulmer i Belfast. Til de som lever med den nakne, altoppslukende angsten hver dag, med god grunn.

Jeg hører at han puster, rolig og trygt, der helt inntil meg. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at jeg helt tilfeldigvis ble født i Norge, og for at mine forfedre har kjempet fram en velfungerende velferdsstat i Norge, som legger grunnlaget for et sterkt demokrati og trygghet. Jeg unner alle mine medmennesker denne tryggheten. Det å kunne ligge i en seng ved siden av sitt barn og vite at barnet skal kunne sove trygt gjennom natten. Det er ingen selvfølge og det kommer ikke av seg selv. Vi har en god mulighet til å kunne gi våre statsborgere denne tryggheten, alle våre statsborgere, også de som ikke ennå har blitt det. Vi kan bygge på den velferdsstaten vi har, og utforme og videreføre systemer som skal sikre alle et verdig liv. Vi kan møte våre medmennesker med den antagelsen om at de vil oss vel. Den reelle angsten som man flykter fra når man rømmer fra en krig kan vi beskytte hverandre mot. Vi kan beskytte de som må flykte fra sine krigsherjede land. Og vi kan forebygge krig og konflikt i eget land, ved å aktivt jobbe for god integrering av nye statsborgere, ved å sikre arbeidsplasser, bolig og betydningsfull aktivitet til våre borgere.

Det krever at vi bidrar til å vedlikeholde og videreutvikle velferdsstaten vår. Og det krever at vi møter alle våre medmennesker med et ønske om å ville dem vel. Som stat kan vi sikre alle like muligheter. Som enkeltpersoner kan vi, i det minste,  sikre alle et varmt smil og et hyggelig "hei". Det kan vi saktens meg klare.

Hjemme med friskt barn.

Han er småvarm og sur, hoster og er utilpass. Ikke i form til å gå ut av huset. Han vil aller mest bare sitte på fanget, være i nærheten. Jeg kan ikke gå på jobb, jeg må være hjemme for å passe på han. Kolleger får beskjed. De i barnehagen hans får beskjed. De på avdelinga til storesøstra får også beskjed. For hun er hjemme hun også. Jeg har spurt henne om hva hun aller helst vil. Hun vil være sammen med oss.

Så vi spiser frokost, i pysjen. De bytter på å sitte i fanget mitt. De snakker og ler. Eldstesøstra har gått på skolen og pappa'n på jobben. Det er bare oss tre som er hjemme. Vi har god tid til frokost da. Vi har ingen planer for dagen, annet enn å slappe av sammen og å leke. Om fem timer skal vi få oss litt luft når vi henter skolejenta. Hun kunne gått hjem selv, men det er i grunn en grei unnskyldning for å komme seg litt ut.

Vi snakker om alt mulig. De sitter ikke stille og lurer på hva de skal gjøre, eller hva de skal si. Han er ekstra hektisk. 2-åringer slenger seg som kjent ikke ned på sofaen, med et pledd, en bok og en kopp varm te når de er syke. Neida, han spretter rundt og holder et høyt tempo. Det er mye rastløs og vond energi som må ut. Jeg blir svett.

Når det blir ledig på fanget smyger hun seg opp til meg. Vi ser på den løse tanna hennes. Den er så løs, så løs. Jeg får lov til å kjenne på den, helt forsiktig. Jeg sier at jeg lurer sånn på når den skal dette ut, for den er jo så løs. Hun plukker opp kluten som ligger på bordet foran henne, tørker seg litt rundt munnen og legger så kluten på bordet igjen. Plutselig blir hun helt stille, før hun roper:"Der, Mamma, se, der!". Og der ligger den, den lille tanna. Rett ved siden av kluten. Som jeg fikk oppleve at hun mista.

Etter frokosten leker de. De leker i dukkekroken og på rommene sine. Han løper etter henne og vil være med, og vil se på hva hun gjør og vil ha henne med i sin lek og vil helst gjøre alt selv. Han er så sur. Hun prøver å være tålmodig. Men han er en prøvelse. Jeg tenker at hun kanskje ville hatt en bedre dag i barnehage, der hun kunne leke sammen med vennene sine. Men så hører jeg at de ler sammen, og at hun sier: "Å, du e så søt". Og så ser jeg hvordan de leker sammen, og ser at tid sammen med søsken også er viktig.

Men så gråter han igjen. Og jeg skulle ha hengt opp klær, og tatt den lille oppvasken som fortsatt står på¨kjøkkenbenken, og aller helst bare vært med i leken. Jeg setter meg ned sammen med han. Vi ser litt i en bok. Han legger kinnet sitt inntil mitt og snakker om det han ser på bildene. Så vrir han på seg, finner ikke ro. Han begynner å bli sliten. Jeg tenker at det skal bli godt når han legger seg. Når all denne urolige energien blir tatt ut av stua, for en stund.

Han sovner raskt når jeg legger han i vogna ute på verandaen. Hun ser på meg med store øyne: " Sover han nå? Skal vi leke butikk?". Jeg sier at jeg må bare rydde litt først. Så jeg går til kjøkkenet. Hun fortsetter med leken sin. Det er dukker og kjøkkenting og barbier. Hun snakker lavt for seg selv og ordner opp i lekene sine. Jeg henger opp klær. Jeg tenker at jeg skulle jo ha satt på litt musikk. Jeg burde spilt mer Beatles for barna mine, mer Rolling Stones, Santana og andre som har vært viktige i musikkhistorien. Men rommet ligger stille rundt oss. Helt stille. Jeg kan høre klokka i gangen tikke. Jeg kan høre kjøleskapet suse svakt. Jeg kan høre den fine stemmen hennes snakke lavt der på den andre siden av stua. Hun nyter også stillheten. Helt stille. Det er sjelden kost for en som er vant til barnehagedager og to søsken å forholde seg til. En liten og søt å ta hensyn til, og ei stor og flink å se opp til. Det er ikke så ofte at det er slike lommer av tid og stillhet til bare henne. Jeg nyter å henge opp klærne i denne stillheten.

Han våkner igjen etter en stund. Det er full fart. Mat, kliss, rot, mas, krangling. Når vi henter storesøstra løper de igjennom det fuktige gresset. Krøllene hennes danser. Hun smiler til søstra, som ser at hun har mista tanna si og gir henne en lang klem. Vi går hjem sammen. Vi lager mat, vi leker. De strør leker utover alt. Jeg kunne tenke meg et ryddig hus. Hvis hun hadde vært i barnehagen i dag ville jeg kunne rydda mens han sov. Men jeg ville jo ikke gjort det. Jeg ville bare sittet stille på sofaen og latt minuttene gå. Så blir det uenigheter. Den ene vil ikke gjøre det den andre vil. Hun gråter, og vil så gjerne leke med søstra, som ikke vil leke med noen akkurat nå. Jeg tenker at kanskje skulle hun ha vært i barnehagen i dag for å fått lekt med noen, kanskje ble det for ensomt. Men så tenker jeg på stillheten, og den glade stemmen hennes fra dukkekroken.

Så finner de ut av det igjen. De lager iskrem av leire. De ligger ved siden av hverandre i sofaen og ser på barne-TV, de koser seg med kveldsmat. De legger seg og er fornøyd med dagen. På kommoden ved senga hennes står et vannglass, med ei lita tann i.

En dag hjemme med et sykt barn, og et friskt. Det ble en god dag, for oss alle. Jeg er glad for at hun vil være hjemme. Jeg vet at hun koser seg i barnehagen også, men jeg vil jo heller være sammen med henne enn å ikke være det. Jeg må være hjemme med sykt barn i morgen også. En 48-timersregel er ikke til for å brytes. Jeg spør henne om hun vil i barnehagen litt eller om hun vil være hjemme. Hun tenker litt på det, men ikke lenge. Så da blir vi hjemme i morgen også, alle tre.  

Ja! Slik skal det se ut!

For noen dager siden ankom jeg jobben min alt annet enn rolig og mild. Jeg var rasende sint. På vei til jobb hadde jeg nemlig sett mange klistremerker med nazistiske slagord, fra minst to ulike grupperinger. 

Det er ikke greit. Demokrati og ytringsfrihet aldri så mye. Nazisme og hat mot innvandrere kan vi ikke ha. Det hører rett og slett ikke hjemme i en velferdsstat. En stat som bygger på verdiene om at alle skal ha like muligheter, fordi alle er like mye verdt. Konstruktiv debatt om innvandring, asylpolitikk og integrering? Ja, takk! Men nazisme og ren hat? Nei, aldri igjen. 

Jeg kan høre de harde trampene av militærstøvler, jeg husker hvordan det var å gå i trappene i Auswitch, jeg ser for meg nyhetssendingen der de viste vennene til Benjamin Hermansen som bar kista til sin døde venn, han som måtte dø så alt for tidlig, så alt for vondt, bare på grunn av hudfarge. 

Klistremerker er kanskje uskyldig nok. Men budskapet de bærer er ikke greit. Vi kan ikke godta at de får henge der, uimotsagt. 

Så jeg river de ned, klorer de ned. Og dagen ble redda da jeg på vei hjem fra jobb så at jeg ikke var den eneste. Flere hadde også ødelagt noen klistremerker. For slik skal det se ut! Når noen vil spre sine hatefulle ord, tanker og handlinger, så skal de møte motstand!

Grøt

Jeg våkner litt for seint. Alarmen ringte i stad. Jeg var så sikker på at jeg trykka på  ring-igjen-om-litt-knappen. Men tydeligvis slo jeg av alarmen. Nå prøver jeg å åpne øynene. Kroppen er tung å vekke. 

Sakte, men sikkert kommer jeg meg ut av senga og morgenen begynner. Jeg koker grøt, smører matpakker, dekker bord, lager smoothie, prøver å passe på at minstemann ikke roter for mye, snakket og koser med de alle tre, ser over om de har med seg det de skal til barnehage og skole. Og jeg da? Hva slags utebukse skal jeg ha på i dag? For, regner det ute, eller? 

Tanker løper rundt i hodet og dytter borti hverandre. Jeg prøver å huske alt jeg skulle komme på. Og jeg prøver å høre alt barna har å si meg. De er som boblende elver av engasjement, alle tre har så mye på hjertet nå. Vi har jo ikke sett hverandre på flere timer. De forteller om drømmer, ting de glemte å fortelle i går, det de opplever akkurat nå. 

Men så blir jeg plutselig stående alene på kjøkkenet. Barna har løpt avgårde til andre rom. Jeg rører i grøten. Den er snart ferdig. Da kan vi spise om noen få minutter. Supert, da rekker vi å gå klokka 8 læll, hvis vi er litt raske. Vi må bare sette fram sukkeret og smøret først. Åh, jeg må huske den fleecejakka. Og den hårstrikken som ligger på kommoden. Og har jeg huska de papirene jeg skulle ha med på jobb? Jeg vet at en hektisk arbeidsdag venter meg. 

Så kommer en rolig og varsom 4-åring, nærmest glidende over gulvet på kjøkkenet. Hun går inn på badet, som i vår lille leilighet er bare en skyvedør unna der jeg står ved komfyren, og rører i grøten. Jeg kan kjenne at hun smiler. I armene har hun klærne som hun skal ha på seg i dag. Hun setter seg ned på badet og begynner å kle på seg. Så stanser hun, og blir sittende helt stille, før hun ser mot meg og sier:" Mamma, hør den fine lyden i det du røre i da". Jeg ser på grøten og hører den fine lyden som sleiva lager. Jeg smiler tilbake til henne, og trekker pusten. Nå, ja nå, ble jeg klar for en ny dag. Nå ble jeg klar for å møte verden. 

Gratulerer med dagen!

Så er dagen her igjen. Den omdiskuterte Kvinnedagen. Den så mange sier at vi ikke trenger. Den som så mange sier at har utspilt sin rolle. Selv om argumentene står i kø for å motbevise dem. Jeg blir egentlig bare matt. Hvordan i all verdens land og rike kan noen mene at det er likestilling mellom kjønn her i verden? Og hvorfor er det ikke konstruktivt å diskutere de forskjellige oppvekstvilkår for gutter og jenter som finnes overalt i verden, små som store?

Dagene opp mot Kvinnedagen er dager for diskusjon, engasjert diskusjon. Det er dager for å si ifra, hva man mener og hvorfor man er uenig med andre. Det er dager for å løfte blikket og se flere enn bare seg selv og sitt eget land. Det er en internasjonal dag, som skal få oss til å lære og huske hvordan andre har det, og som skal få oss til å se hvordan vi har det og hvorfor. 

Selve Kvinnedagen er for meg en festdag. En dag til å hedre alle de, kvinner og menn, som står på for å gjøre verden mer likestilt, til et godt og trygt sted for alle mennesker, uavhengig av kjønn. Det er også en dag for å vise solidaritet for alle de som ennå har så langt igjen før de kan si at de lever i et nogenlunde likestilt samfunn. 

Men det hjelper vel ikke å gå i tog, sies det, hva skal vel det være godt for? Det gjør godt for inspirasjon til videre arbeid, å se at vi er mange som er opptatt av kjønn. Det gjør godt for å få igang nødvendig diskusjoner om likestilling. Det gjør godt for å få en god følelse i magen som sier at det nytter å stå på, kamp er slitsomt, men ikke forgjeves. Det er godt for å kjenne på takknemlighet ovenfor alle de som i Norge har banet vei for kvinners rettigheter, rettigheter det er nødvendig å være klar over og ta vare på. 

I fjor var det rekordmange ute i gatene for å feire kvinnedagen. Fordi da var det en sak som angikk oss. Reservasjonsretten provoserte og engasjerte. Jeg synes det var godt å se så mange engasjerte i gatene. Jeg gruer meg nesten litt til i dag, hva om det nok en gang er lite oppslutning? 

Jeg skal i alle fall høre på appellene og gå i toget. For meg betyr det det samme som det har gjort så lenge jeg kan huske. Å se de utfordringer vi fortsatt har med likestillingsarbeid i Norge er sentralt for å opprettholde arbeide med å skape et likestilt samfunn. Appellene angående reservasjonsretten i fjor var gode å høre på. Men appellen som fikk tårer til mine øyne var den om levekårene til kvinner i flyktningeleirer i Syria. Vi kan ikke bare sette oss ned, se at andre har det forferdelig, for så å trekke på skuldrene og si at vi er for små og ubetydelige. Det er bare ikke greit. Kanskje kan vi gjøre noe for noen få, kanskje for mange. Men noe kan vi gjøre. Og når jeg føler meg liten og maktesløs hjelper det å gå i tog. Det hjelper å vite at jeg ikke er alene om å tenke at likestilling er viktig. 

Gratulerer med dagen, alle sammen. Jeg håper at dere alle får en meningsfull, engasjert og morsom kvinnedag!

En stjerne.

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg deg. Det rolige, men bestemte blikket. Den lille, men kraftfulle kroppen. De tynne, men sterke armene. Jeg kjenner armen din rundt meg. Plutselig er jeg liten igjen, og i din armkrok, i din sofa. Minus og den store verden, det var liksom boka vår. Og du leste den for meg så mange ganger. Så mange ganger jeg bare ville. Når vi var sammen trodde jeg at du bare så meg. Du hadde alltid tid, alltid ro, selv om du vaska vegger, strikke en genser, satte en brøddeig og lagde middag samtidig, så føltes det som om du bare så meg. Hvordan fikk du det til? Det kommer jeg aldri til å forstå. Jeg vet bare at det gir meg en ro, langt inn i hjerterota, når jeg lukker øynene og ser deg.

Rundt meg myldrer det av barn. Både hjemme og på jobb. Vi leker og ler sammen. De løper rundt meg. Kroppene deres bobler av energi, oppdagelseslyst, nysgjerrighet. De små hodene er fulle av tanker om alt det de skal prøve å forstå. Ordene deres strømmer, som en elv av livsglede, de har så mye å si meg. Og jeg vil så gjerne høre på dem, få med meg hvordan de opplever verden. Og i bakgrunnen står du. Stødig og varm. Snill og modig. Barn var alltid verdsatt hos deg. Du hadde en genuin respekt for barn. Du var med på å gi meg et oppriktig ønske om å tilbringe tid sammen med barn, mine egne så vel som andres. Det var en mektig gave du ga meg. 

I det jeg suser ned den islagte akebakken ,med lattermilde barn på fanget og i armkroken tenker jeg på deg. Jeg tenker på alt det du ga meg, alt det du var for meg. Og jeg blir fylt til randen av takknemlighet. Det er ikke alle forundt å få ha en snill, morsom, varm, driftig, handlekraftig, koselig, raus Bestemor. Det fikk jeg. 

For et år siden satt jeg tårevåt i sofaen, innpakka i svart. Jeg sa det den gangen: "nå vil jeg gå i en vanlig begravelse. En begravelse for et gammelt menneske som har levd et langt og i all hovedsak godt liv. Nå får det være nok på begravelser for unge folk som skulle ha hatt så mange flere år." Det kom en slik begravelse. Den var også ubeskrivelig  vond. Og det kom en til av de jeg ikke ville ha. Og nå altså, skal det bli en til. 

Din. En dag for å si farvel. Jeg gruer meg. Fordi det blir vondt. Selv om jeg er så takknemlig for alt du ga, så ville jeg heller kunne si det til deg personlig. Selv om det er godt at du fikk slippe mer sykdom og smerte ville jeg heller hørt latteren din en gang til. 

Døden er så nådeløs. Så tåpelig evig. Borte er så langt unna. Som en stjerne på himmelen er du nå. Så langt unna.  Hver gang jeg lukker øynene ser jeg smilet ditt. Det varme, men bestemte blikket. Det vakre smilet ditt. Hver gang.

Brakk

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Virke stille. Virke forlatt. Jeg ser ut av vinduet, ser bare uforutsigbar ondskap, flyktninger som løper ifra situasjoner som ingen bør måtte oppleve og rett mot lukkede armer, kalde blikk, stengte dører, bare krav, ingen innlevelse, ingen medfølelse. En jordklode som stadig blir sykere, selv om vi vet det, fordi vi ikke vil stoppe det. Kaldt blir det. Ikke fruktbart. Ingen venn er i sikte. Fordi jeg ikke hever blikket og ser etter dem.

Jeg vil åpne hånda mi og ta imot din. Men den er lukket. Så hardt. Hvis mer godhet slippes til, vil den kunne forbli der? Eller vil den måtte vike?

Glede kan ligge brakk en stund. Et glimt i øyet blir borte, igjen står et ugjestmildt blikk. Et blikk det gjør vondt å møte. Hvordan ser vi hverandre nå? Mest som irritasjonsmomenter? 

Jeg vil høre latteren din. Jeg vil le, av en enkel vits, som virker for enkel til å være god. Jeg vil le så jeg kjenner det i magemusklene. Men latteren sitter fast i halsen. Ordene vil ikke finne veien til tankene, de vil ikke bli sagt. Bare de vanskelige ordene finner veien til bevisstheten. De fyller hodet, alt annet blir skøvet bort, dyttet unna, hensynsløst. Her er ingen rom for lyse, lette, meningsløse vitser. Bare de harde ordene er igjen.

Jeg ser på meg selv i speilet. Ordene venter nå, står i utålmodig kø for å slippe til, for å hakke løs, for å gå til angrep. Som om det stod om liv. Helt til det faktisk gjør det. Helt til blikket viker. For her i mitt eget speilbilde finnes ingen venn. Her finnes bare motstand nå. Hvem vil vel møte blikket til noe så ubetydelig? 

Jeg ser deg der på den andre siden av rommet. Du er så langt unna. Jeg vil strekke meg mot deg, røre ved deg, få oppmerksomheten din. Men armen min er ikke så lang. Jeg vil si navnet ditt. Disse bokstavene som danner navnet ditt, dette navnet som jeg elsker å si, fordi jeg elsker deg. Men stemmen stopper i brystet et sted. Jeg vil reise meg og gå bort til deg. Men kroppen er tung som bly.

Stille slår det. Sakte, men fremdeles rytmisk. Blod blir trofast frakta rundt i kroppen, selv om den føles iskald. Det er bare på innsiden. Hvis du stryker meg over kinnet vil du kjenne at på utsiden er jeg varm. 

Gjennom det tette løvverket trenger solen seg fram. Jeg hører stemmen din, ser bevegelsene dine, møter smilet ditt. Sakte blir det klarere. Sakte gir det mer mening. Sakte åpner jeg hendene og lar det ukontrollerbare være i fred. 

Mennesker er upålitelige, onde. Men ikke bare det. Ikke jeg heller. Jeg ser det nå, når du ler imot meg, av en alt for enkel vits. 

Sterkere slår hjertet da. Etter en stund. Det trenger ikke å stoppe helt. Det trenger ikke å være så ille. Fargene vises igjen, dimensjonene, de forskjellige perspektivene, synsvinklene. Det er ikke bare en måte å se det på, en måte å gjøre ting på. 

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Det kan få en ripe. Men det slår fortsatt. Jeg kan smile når du ser på meg, si vennlige ord, ikke bare harde. Hjertet kan banke sterkere igjen, gjøre kroppen, tankene, ordene varme, på innsiden også. Alt det som er vakkert rundt oss kan sees, igjen. 

Kveldsrutine

I kveld igjen, du ville ikke ligge i senga di. Du reiste deg bare opp, med smokkene i hånda og gråt. En sår gråt, som om du var redd for at jeg skulle si nei. 

Det kunne ikke falt meg inn å si nei. Ikke nå, når du skal sove, og så tydelig ikke vil ligge alene i senga, men i armkroken min. 

Så jeg løfter deg opp. Jeg legger deg tett inntil meg, legger dyna rundt oss. Stille synger jeg om nisser og griser som skal være inne nå. Du lytter. Den ellers så aktive kroppen din er helt rolig. Avslappa, varm, trygg. 

Ingen kan nå oss her inne. Bare du og jeg ligger i senga. Jeg holder deg i armene mine. Bilder fra nyhetssendinger flimrer forbi i tankene mine. En utrygg verden er utenfor vinduet. Men jeg skrur tankene av. Jeg kjenner bare din pust, din ro, føler den lille kroppen gli inn i søvn, kjenner det varme kinnet ditt mot mitt.

Jeg prøver å synge en sang til, helt stille og forsiktig. Men du løfter den lille hånda di, "hyyysj", hvisker du. Du vil bare ha stillhet, ro, hvile etter en lang dag.

 Og jeg syns jeg hører gode råd langt bak i tankene et sted, råd om hvordan jeg skal lære barna mine å sovne selv, i egne senger, på eget rom. Men ikke alle dager er like. Av og til kan man ikke bare skru seg av. Av og til er det så godt med hjelp. Du vet hva du vil, og hvordan du kan be om det. Jeg vet hva jeg vil gi deg. 

Aldri i livet om jeg går glipp av dette, disse små minuttene, der du finner nok trygghet i mine armer til å gi deg hen til søvnen. Et lite liv får vi. Ingen vet hvor mange kvelder som er tiltenkt oss. Aldri i livet om jeg går glipp av dette. 

Når du sovner løfter jeg deg opp, kysser deg på kinnet, legger deg ned i senga di. Jeg pakker dyna godt rundt deg. Jeg stopper opp, ser på deg, smiler. Så lister jeg meg ut, og håper at du får sove godt i natt. 

Takk for i dag, lille venn. Jeg er så heldig som har deg.

 

En croissant til eller fra.

Det er hun som ser henne. "Skal vi gi penger til dama som sitter der, Mamma?". Jeg har også lagt merke til dama, teppet over skuldra og koppen hennes. Jeg har registrert at hun sitter der. Men det har blitt et vanlig syn nå. Jeg har ikke virkelig sett henne. Mange ganger går jeg fort forbi. Prøver å ikke møte blikket, prøver å ikke se, usikker på hva som er rett å gjøre. Men i dag legger en liten barnehånd penger i koppen, og den får et kyss til takk. Jenta mi stråler og synes at kysset var gøy å få. Hun hopper videre, på de hvite zebrastripene.

Like etterpå haster vi av gårde for å finne en minibank. Vi går med raske skritt. Det blåser sur vind. Sur novembervind fra fjorden. Jeg holder henne å hånda da vi passerer mannen. Jeg ser på han og smiler. Jeg gir han ingenting. Det er alltid vanskelig å gå forbi uten å gi noen ting. Men i dag tenker jeg at han kan jo i det minste få et smil. Dessuten skal vi gå forbi igjen snart. Da får vi en ny sjanse.

På 7 Eleven har de minibank. Vi får tatt ut penger. Og vi kjøper sjokolade croissant. Det er tilbud hvis du kjøper tre. Utenfor butikken tar vi en hver. Da blir det en til overs. Vi haster tilbake samme veien som vi kom. Vi skal rekke noe. Da vi skal gå forbi mannen ser jeg på han og smiler igjen. Så går vi bort til han og rekker fram posen med den siste croissanten. "Vil du ha den?", spør jeg, "det er en slik", jeg peker på bakverket som jeg holder i hånda. Han ser forundret ut, så smiler han, tar imot posen, ser opp mot himmelen og sier;" bless you, bless you". Vi ser på hverandre. Vi smiler. Jeg legger et par mynter i koppen hans også. Kanskje liker han ikke croissant, kanskje vil han heller ha noe annet. Det er jo ikke spesielt næringsrik. Jeg skulle gitt han noe sunnere, mer styrkende. Men det er jo godt, han liker det sikkert.

Det tar oss bare noen sekunder, å kjøpe noe og å gi det bort. Akkurat der og da er vi bare tre mennesker som fryser i den kalde novemberdagen. Akkurat der og da er det lørdag og vi har lyst på noe godt, kanskje har han det også. Vi kjenner han ikke. Vi vet ikke hvor han kommer fra eller hva slags virkelighet han må forholde seg til. Det er tilfeldigheter som avgjør, at vi ble født inn i et liv med privilegier, og at andre ikke blir det. 

Han sitter igjen der på gata, i skyggen, på den kalde bakken. Vi går videre, til en varm buss, til et varm hus. Vi håper at han fikk en fin lørdag han også.

Et løvehjerte.

Et løvehjerte banket. I en evig forelsket kjærest, i en brennende engasjert politiker, i en stødig far, i en morsom bestefar, i en venn, i en mann som mange var glad i, med god grunn. Barnehjerter banket ekstra raskt når løvebestefaren løp etter, med håret rett til værs, mot trappa, mens latter og rop fylte stua. Fylte den varme stua, der jeg alltid var velkommen, der jeg kunne møte blikket ditt, høre stemmen din, snuse inn den deilige lukten av min sterke, morsomme, oppfinnsomme, vakre løvebestefar.

Han med det sterke hjertet. Hjertet som slo, selv om legene mente at det ikke ville tåle mer. Selv om vi andre tenkte at nå lever du på lånt tid. Likevel slo det. Likevel ville du at det skulle slå. Du ville opp, lese nyheter, dra hjem til huset ditt, ha familien din rundt deg. Et av de sterkeste hjertene.

Så mange minner fyller tankene mine nå. Jeg ser deg for meg. Jeg husker den gangen vi spiste frokost sammen på kjøkkenet, bestemor, du og jeg. Jeg skulle på cupfinalen og vi diskuterte kunstgress med bestemor. Du var så svimmel, du spiste bare en halv brødskive. Og du holdt så godt fast i koppen din, liksom holdt deg fast for å ikke dette. Likevel ser jeg deg for meg og tenker at ingen i verden har en så sterk bestefar som meg.

Jeg ser deg for meg der du står i gangen og ser ut av ytterdøra på huset ditt. Utenfor leker barn, barnebarn, de leker sammen, alle får være med. Du ser ut på oss og sier stille; "Tenk at alt detta har jeg skylda for". Du smiler. Hver gang vi skulle dra ifra deg sa du alltid noe til meg, noen ord, en liten setning som fikk meg til å kjenne hvor glad du var i meg, hvor glad du var for at akkurat jeg hadde besøkt deg.

Jeg hører stemmen din i hodet mitt. Den gangen jeg skulle levere inn masteroppgaven min og ha muntlig eksamen. Den masteroppgaven som er tilegnet deg. Jeg var så nervøs før muntlig eksamen. Så da ringte jeg løvebestefaren min. Og du sa med stødig stemme;" Nå skal du huske på hva Bestefar sier; detta går bra, jenta mi". Og du fikk rett. Og du fikk den første telefonen etter at eksamen var ferdig.

Sommer for meg er å gå på varmt gress, i din hage, og spise bringebær sammen med deg og bestemor, helst på verandaen. Selv om det er mange år siden nå. Det er mange år siden beina dine har klart å bære deg gjennom hagen. Det er lenge siden du har kunnet gå barbeint på gresset, eller løpe etter barnebarn, eller gå på ski. Jeg vet at det var ting du savna. Det er vondt og vanskelig når kroppen bestemmer, når ren vilje ikke er nok, nok man må sette seg ned selv om man ikke vil.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå sammen til bringebærbuskene, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne holde hånda di, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en lang klem og snuse inn den deilige lukta av løvebestefaren min, bare en gang til. Ingen luktet så godt som deg. Ingen. Ingen var så vakker som deg. Selv om du satt sammensunket i en rullestol, med en kropp som bar preg av sykdom og slitasje, så jeg alltid på deg og tenkte at ingen i verden har en så vakker bestefar som meg. Jeg er heldig jeg.

En helt egen løvebestefar. Så mange dager vi har delt. Så mange samtaler, blikk, klemmer, rørte tårer. Så mye vi har delt. Jeg kunne aldri få deg tilbake slik du var. Men det er slik jeg husker deg. Som en bestefar som kan alt. Som finner en lur plan og hjelper meg slik at jeg kan gå på karneval sammen med resten av 80-banden, selv om jeg egentlig ikke tør. Som lar meg bo i huset sitt som om det var mitt eget. Som lar meg få oppleve en kjærlighet uten grenser. Jeg ser deg og bestemor for meg, der dere går hånd i hånd, på campingplassen, og jeg tenker at ingen har en bestefar og en bestemor som er så gode kjærester som det mine besteforeldre er. Var. Som dere var.

Et løvehjerte banket. For kjærlighet, rettferdighet, fred. Nå er det stille. Selv om jeg vet det forstår jeg det ikke helt. Skal jeg aldri se deg igjen? Bare i tankene mine? I mitt hjerte lever du for alltid. Og selv om jeg så gjerne skulle hatt deg her enda flere dager, enda flere år, så er jeg glad for at du slapp mer smerte og sykdom. Og jeg er så utrolig takknemlig for alle de gode stundene som vi har hatt sammen. Min løvebestefar. Og jeg skal prøve å huske ordene du ga meg; "Detta går bra, jenta mi".

Velkommen inn! Her bor....

...... Klatremus Lillemann og den litt nervøse mamma'n hans :)

Det søte permisjonsliv.

Eldstejenta mi har vært på skolen, vi tre andre har kosa oss på åpen musikkbarnehage. Vi har spist middag og dessert. Vi har tulla, krangla og blitt venner igjen. Nå gjør vaskemaskina og oppvaskmaskina unna litt husarbeid mens jeg sitter i sofaen, med en kopp lunka kaffe, og ser på at søstrene sisters tegner. De har satt på lydbok og har rigget seg til med påskeverksted på stuebordet. Lillebror krabber rundt omkring og nyter at de er her og ikke på rommet sitt uten at han får bli med. Klokka er ikke 16 en gang. Vi har ennå flere timer sammen får dagen er slutt. Jeg er sliten etter nok en travel natt. Det passer så godt med kaffe, sofa og kreative barn.

En kveldstur

Endelig er det yppelige forhold i akebakken! I går lava snøen ned, ga oss enda mer å ake på. Da lillebror skulle sove formiddagsduppen sin snødde det så tett, vi gikk ikke ut, vi ble sittende i sofaen og lese bøker i stedet, så laga vi kakao og spiste appelsin og lata som om vi hadde vært ute i snøen. Men 3-åringen ble utålmodig og ville ut og leke på ordentlig.

Jeg håpa at lillebror skulle sovne igjen da vi skulle hente storesøstra på skolen, men han gjorde ikke det. Han satt pling våken i vogna og hvis jeg gikk unna han kjempa han for å komme seg ut, han ville se hva vi gjorde, han ville være med. Men han kan ikke gå ennå og jeg synes at det ble for tungt å bære rundt på han i snøen. 3-åringen ble lei seg, snudde ryggen til meg. Hun ville ha meg med på kjelken og jeg ville bli med, men nå kom broren i veien. Kjiper'n!

Så, da storesøstra skulle på fotballtrening lot vi lillebroren få alenetid med Pappa og så tok vi på oss uteklær igjen. Vi tok med kjelken. For gymsalen der storesøstra trener ligger like ved verdens beste akebakke. Hvilken flaks!

En liten time fikk vi. Vi to og akebakken. Vi fikk se på skyene som fløyt over himmelen. Vi fikk se kvelden sakte bre seg over byen vår. Vi fant fotspor i snøen. Hvem var de sine? Kanskje et spøkelse? kanskje en bjørn? Kanskje et skolebarn? Vi fikk høre på bare hverandre. Vi fikk suse nedover bakken. Vi fikk snø i ansiktet. Vi fikk gli sakte nedover bakken. Vi fikk kjenne på kvelden som kom.

En liten lomme av tid, til bare oss to. Av og til er det så godt å være mange sammen. Av og til er det deilig å bare være to.

Leggerutine.

Jeg pusler på kjøkkenet, med oppvask og rydding. Jeg kan så vidt høre Anne-Cath. Vestly's stemme fra barnerommet der hun leser for eldstejenta vår. Jeg har også lest for henne og nå ligger hun i mørket og koser seg med nok en fortelling. Det er fortsatt stille på rommet til lillebror. Jammen meg sovna han til igjen, selv om jeg tenkte at nå var det vel kjørt, nå kom han vel til å styre på i timesvis, han som sov en time og så begynte å gråte akkurat da jeg skulle lese ferdig for storesøstra. Men han sovna han, mens jeg leste for den andre storesøstra, i sofaen, slik at hun eldste fikk ha rommet for seg selv, med lydbok, uten lys. 

Det er ikke bestandig like enkelt å dele rom, når en vil ha lys og en ikke, når en vil ha lydbok og en ikke, når en vil ha døra helt åpen og en vil ha den nesten helt igjen. Da er det stort sett den eldste som får det som hun vil. Det er tross alt hun som skal tidlig opp i morgen, vi andre kan ta det med ro, vi har lite vi skal rekke, vi kan ta ting i eget tempo, vi kan være litt trøtte i grunn. 

Nå kjenner jeg at det blir stille på stua. Der ligger hun, midtiguri, som slettes ikke vil sovne i senga slik helt alene, som heller vil ligge på sofaen mens jeg er inne hos lillebror eller bare skal ordne litt på kjøkkenet mens vi ser om han virkelig har sovna, slik at jeg kan bli med å ligge ved siden av deg altså. 

Hun har noen lekehester med seg i sofaen. Hun snakker lavt for seg selv, gjesper, legger seg godt til rette, er trygg og avslappa. Jeg vet at den rådende retningslinjen er at hun skal finne søvnen selv, i egen seng. Men der ville hun vært utrygg, og hvis jeg la meg ned sammen med henne ville jeg blitt så trøtt, så trøtt. Nå er hun nære meg, hun har kontroll på hva jeg gjør og jeg får gjort unna den lille oppvasken. Jeg kjenner roen som brer seg, den deilige følelsen av å dele rom med et sovende barn. 

Jeg kikker bort på henne og tenker at slik kan det også gjøres. Så greit det gikk i kveld da! Så godt, når det går så greit, når vi finner løsninger som alle kan trives med. Jeg bærer henne til senga. Jeg holder den varme, slappe kroppen i armene mine, kysser henne på håret og ønsker oss alle en god natt. Jeg gleder meg til å se henne og de to søsknene igjen i morgen, og lurer på hva slags løsninger vi finner da. Det er ikke sikkert at de er så tatt ut av læreboka de heller.

Til lykke med dagen!

Gratulere med dagen til alle kvinner! Og til alle de som jobber for at likeverdighet og respekt skal prege forholdet mellom kvinner og menn. Til alle de som har bidratt til et lovverk som styrker rettighetene til kvinner, her til lands og i verden for øvrig. 

Dette er en dag hvor vi må løfte blikket fra vår egen sofa og se de endringene som har skjedd i Norges historie som har ført oss til det samfunnet vi har i dag. Vi har ikke bestandig hatt det så trygt og godt. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hva som gjenstår for å få en enda større grad av likestilling i vårt lille land. Vi kan ikke bare lene oss tilbake og tenke at nå er vi i mål, for det er vi ikke. Dette er dagen hvor vi må løfte blikket og se hvordan kvinner lever i andre deler av verden. Ikke alle har det som oss. 

I år forventes det stor oppslutning rundt 8. mars-togene her til lands. Det blir spennende å se hvor mange vi blir i Trondheim. Jeg har vært med i 8.mars-toget i byen i mange år og håper å se en positiv forandring i forhold til antall deltakere. Og at det kan holde seg også i årene som kommer. I år er det forventa at mange vil stille for å kjempe for at en rettighet ikke skal bli vanskeligere tilgjengelig for oss. Men slik er det bestandig. Rettigheter kan vi ikke ta for gitt. Vi må kjempe for å få dem, og for å beholde dem, både i lovverk og i tankene til våre medmennesker.

For meg er 8.mars en viktig dag. En dag jeg verdsetter. En dag jeg går i tog for å markere takknemlighet for de som kom før meg og banet vei for kvinner i Norge og i verden forøvrig. En dag jeg går i tog for å vise solidaritet med kvinner i andre deler av verden der arbeidet med likestilling ikke har kommet like langt. 

Når jeg skal forklare for mine barn hvorfor jeg synes at de skal være med i 8.mars-toget vet jeg ikke helt hva jeg skal si. Historiene rundt nødvendigheten av en Kvinnedag er mange, lange og ofte voldelige. Jeg nøyer meg med å si at vi feirer alt som er bra i Norge og forklarer at det ikke er slik i alle andre land. Jeg sier at i Afghanistan, f eks, så får ikke jenter lov til å gå på skole. Førsteklassingen min ser uforstående på meg. Det er en helt utenkelig situasjon for henne. Og jeg er dypt takknemlig for at vi begge tilfeldigvis ble født i et land der det er utenkelig at ikke kvinner skal ha like rettigheter som menn. La oss holde det slik! Om det så gjelder utdanning, jobbmuligheter, lønn, beskyttelse fra vold og overgrep, bestemmelse over egen kropp. La oss jobbe for å gjøre og beholde Norge trygt, for alle. La oss jobbe for å stadig ha et Norge der det er likeverd og respekt som preger forholdet mellom kvinner og menn. Det er ikke noe vi kan ta for gitt at vi har. La oss ikke jobbe mot hverandre, men sammen. Det er så mye mer konstruktivt å se etter det beste i hverandre, å se etter det beste i forskjeller, enn å se etter hvordan forskjeller kan bidra til å få makt over hverandre. 

I går så eldstejenta mi på meg med et forventningsfullt blikk. "Vi kan vel feire litt også?" Ja, så absolutt! I dag er en festdag! En dag hvor vi skal feire alle de rettighetene som kvinner har i Norge, alle de gode møtene som skjer mellom kvinner og menn i landet vårt hver dag, og alt det som er bra med å være kvinne. Jeg bruker litt fleipete å si at 8.mars er en dag for å spise kake og feire de kvinnelige former! Det ligger en tung, stor, alvorlig debatt under. Men i dag skal i alle fall ingen tanker om at magen og puppene mine er stygge fordi de henger og slenger få innpass i hodet mitt. De er i all hovedsak løse og ledige fordi jeg har fått bære fram tre friske barn, i et land der et solid og profesjonelt helsevesen har vært der for meg og barna mine mens de var i magen, da de kom seg ut og etter at de var født. 

I dag er dagen for å gå i tog og vise takknemlighet, ydmykhet, stolthet, gjensidig respekt, glede og ikke minst kampvilje! Til lykke med dagen!

En bil til å le av.

Midt oppi en alvorlig verden, der krig, sult, forfølgelse, oppgjør, maktkamper og intriger preger nyhetsbildet og tanker finnes et lite barnerom. På barnerommet står en bilkasse og i bilkassen ligger en liten gul bil som jeg ikke kan la være å le av. 

Jeg tar den opp av og til for å se på den. For å kjenne på den, vri litt på den og for å skjekke at jeg ikke har lest feil. Det har jeg ikke. Og jeg lurer sånn på om de som laga den noen gang gjorde det samme. I så fall, hva tenkte de? At det var rett? At det vel ikke var så farlig, ingen legger vel merke til det læll sikkert? At de skulle gi andre en god latter? At de skulle skjekke om vi andre fulgte med i timen? Eller at de kunne godt gjøre en feil og legge lista litt lavere for oss andre?

For hva har det å si? Bilen funker den. Triller bortover gulvet gjør den, og i tillegg er den gul, favorittfargen min! Og når jeg tenker at jeg har dumma meg ut, gjort noe helt bak mål, da er det godt å gå i bilkassen og finne eksempelet på at andre også kan ha en dårlig dag på jobben. Hvis det var det det var da. Arti læll!

Hesten Pia

Bak huset vårt er det en skråning. Der bor hesten Pia. Hun er en snill hest. To barn kan fint ri på henne samtidig. For hun er sterk også. Hun har hatt tre hestebabyer i magen sin, nå har to av dem kommet ut, så det er bare en igjen. Jeg vet ikke hvor hestebabyene er nå. Kanskje er de på hesteskolen. Der lærer de mye spennende. Eller kanskje er de ute på den lille sletta og leker med bøtte og spade. Eller kanskje er de på cafe?

Hesten Pia er nemlig en urban hest. Hun har motor. Den startes når de som skal med er trygt plassert på hesteryggen. "Er alle rompene på plass?" "Ja!". Når motoren er i gang kan Pia gå. Da bærer det avsted, hvor som helst i grunn. 

Hun er glad i mat, hesten Pia. Hun spiser og spiser. Det kan være et svare strev å få ordna nok mat til den hesten. Kjære vene! Det må jo være mat til de tre hestebabyene også, uansett om de er inni eller uttafor magen. Hun er mest glad i blad, steiner, grus, gjørme. Hun er ikke så glad i pinner da. Det er ikke så godt. 

Når lillebror våkner og den ivrige stallhjelperen må gå inn er hesten Pia glad for å få en kos eller to og noen vennlige ord. Det er litt vemodig å gå ifra henne der i skråningen. Godt at hun har noen barn, slik at hun ikke er helt alene. 

Vi vet at hun venter på oss til neste gang, tålmodig som bare en byhest kan være. Det er ekstra gøy å gå ut igjen når vi vet at vi kan gå på besøk til henne. 

Tenk for en flaks, at hesten Pia bor i akkurat vår skråning!

Jeg kler meg i svart.

Jeg kler meg i svart og ser ned mot bakken. Jeg blunker, sakte. Kniper øynene igjen. Puster, sakte. Hodet er tungt, kroppen er kraftløs, tankene er stille. Alt er stille.

Jeg kler meg i svart for å minnes deg. For alle de som har langt flere, langt sterkere minner om deg enn meg. For å vise at også jeg føler at verden har blitt tommere, nå når du ikke er her.

Jeg kler meg i svart og skjelver lett. Jeg gruer meg. Dagen er her, like rundt hjørnet, og vi må alle se det i hvitøyet, at det virkelig har skjedd. Måtte det bli en fin dag, en verdig dag. Det er en dag som kommer så alt, alt for tidlig, men måtte den bli deg verdig nok, likevel.

Jeg kler meg i svart fordi du mangler. Fordi du ville mangle. Fordi vi andre ikke ville det. Fordi det gjør så vondt, så vondt. Det verker i skuldrene, det strammer seg i brystet, det svir i øynene, det brenner i halsen. Jeg skulle ønske at du kunne vite hvor vondt det gjør for alle de som så gjerne fortsatt skulle ha hatt deg her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning, for deg.

Jeg kler meg i svart og prøver å finne ord. Prøve å finne ord til å forstå, ord til å forklare, ord til å fortelle, ord til å trøste. Men nå er alt stille.

Jeg kler meg i svart og ser deg for meg. Det lune smilet, glimtet i øyet. Jeg hører stemmen din. Jeg tenker på alle de som kommer til å høre stemmen din i hodet sitt hver dag og hver natt nå, i så mange, mange dager, uten å noen gang kunne høre den si noe nytt. Jeg tenker på alle de som nå sitter igjen med spørsmål som de aldri vil kunne få svar på.

Jeg kler meg i svart og tenker på alt det som jeg verdsetter i livet mitt, alt det som gjør meg glad. Alle de menneskene som betyr noe for meg, som jeg er så takknemlige for å ha i livet mitt. Alt det jeg liker å gjøre, alt det som gir livet mitt mening, betydning, tyngde, verdi. Jeg skal verdsette det, jeg skal være takknemlig. Det er den beste måten å hedre minnet ditt på; å se alt det gode rundt meg.

Jeg kler meg i svart fordi jeg skal følge deg, fordi jeg skal følge en kiste, så alt, så alt for tidlig. Jeg har mest lyst til å ta rundt deg, holde deg fast, beskytte deg, gjøre smerten i magen din mindre, gjøre de svarte skyene enklere for deg å bære. Jeg har mest lyst til å rope til deg, overbevise deg om at det ikke trenger å være så svart, at det er så mye fint også, bare se da vel!

Jeg kler meg i svart og ser opp mot himmelen. Armene mine henger tungt ned langs kroppen min, men blikket mitt er vendt oppover, utover, fram mot det som skal komme. Alle disse dagene som skal komme uten deg. Uten de som ikke vil være her. Uten de som velger det bort. Jeg skulle ønske at dere kunne vite hvor vondt det gjør for alle oss som så gjerne fortsatt skulle ha hatt dere her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning for dere. At noen ord kunne ha hatt nok betydning til at dere fortsatt var her.

Jeg kler meg i svart og håper at du har funnet ro nå, at du har funnet den freden du ønsket deg, at det på et eller annet vis ble riktig for deg, selv om det kjennes så ubeskrivelig feil ut for oss andre.

Jeg kler meg i svart og vet at jeg aldri kommer til å glemme deg, eller denne dagen. Jeg kler meg i svart. Lik så mange andre må gjøre det, så alt for mange, så alt for ofte, så alt for tidlig.

Uteliv!

Av og til glemmer jeg hvor glad jeg egentlig er i å være ute. Det kan se surt, kaldt og vått ut og jeg tenker heller at jeg vil sitte inne og kose meg med en bok, god mat, barna, enn å gå ut i det været. Hvis jeg hadde gått ut hadde jeg mest trolig synes at det var gøy, men det glemmer jeg litt. Man trenger jo ikke være ute lenge heller. Bare så lenge man vil i grunn. Heldigvis så elsker jeg å ake og det gjør jentene mine også. I dag var det egentlig litt for kaldt. Men det var så vidt snø nok i bakken, så lillebror ble pakka godt ned i VOKSI-posen, rugga i søvn og plassert øverst i bakken. Lufta var frisk og klar, akeforholdene var glimrende, akerene i godt humør. Det var med andre ord bare å nyte utelivet!

Om å be om hjelp.

Det er noe herk, det å måtte be om hjelp, det å ikke klare ting selv. Jeg vil gjerne klare ting selv. Jeg vil jo ha kontroll og være en som hjelper framfor å være en som ber om hjelp. Hjelp til praktiske ting er nå så. "Kan du bære denne posen for meg?" er enklere å si enn "kan du hjelpe meg med å føle meg betydningsfull?". Det er også enklere å tro at man skal kunne få hjelp med den posen da, det andre er det verre å tro at noen kan gjøre noe med i grunn. Men det kan likevel være verdt å spørre.

Jeg skalv litt, men jeg så henne i øynene. Hun var stødig som vanlig og hørte det jeg hadde å si. Jeg vil ikke sitte der med tårer i øynene og hun vet det. Hun tenker annerledes om meg enn det jeg gjør og hun vet det. Jeg ser tidvis på meg selv med et skarpt blikk. Et vel skarpt blikk. Jeg sa det til henne. Fordi jeg visste jo at jeg hadde tanker som ikke er sunne. Tanker jeg slett ikke vil ha, men som ikke forsvinner, selv etter en tur i frisk luft, et langt bad, en god bok og et duftlys. Ikke alt kan tenkes bort alene. Når stoffskiftet mitt krangler og livet viser seg fra en lite flatterende side så er det ikke alt jeg klarer alene. Selv ikke om jeg vil det aldri så mye.

Legen min er den første jeg oppsøker når jeg ikke har det slik jeg vil ha det, når jeg ikke klarer det jeg vil. Når kroppen er tung og tankene motløse er det legen min jeg går til. Hun tar blodprøver, regulerer medisinen min og sender en henvisning til et annet sted hvis det trengs. Hun vet akkurat hva hun skal skrive, hun kjenner meg godt. Jeg er ærlig når jeg sitter der overfor henne. Ikke tøffere enn jeg egentlig er, ikke gladere enn jeg egentlig er. Jeg tørker bitre tårer. De renner nedover kinnet mitt. Og jeg viser meg slik jeg er. Jeg har lært meg hva jeg må si, og hvem jeg må si det til, for å få den hjelpen jeg vet at jeg trenger. Slik er det bare.

Det er ikke enkelt. Det krever at jeg snakker hardt til meg selv i speilet. Det krever at jeg tar meg selv på alvor, at jeg har større tro på meg selv, at jeg er mer glad i meg selv enn at jeg bare lar meg sitte i sofaen og kverne på det samme gamle mølet om og om igjen. Det krever at jeg synes at tankene må gjøres noe med, og at jeg har tro på at de faktisk kan bli forandret. Det krever at jeg vet at det er så mye fint rundt meg, og at jeg vil nyte det.

Noen av oss må ha veiledning for å komme ut av vonde spor. Noen av oss klarer ikke bare å trekke på skuldrene og le av det. Men det er absolutt best å le. Det er best å ha det morsomt, å ha løse og ledige skuldre, et klart blikk, lett gange, bare vanlige bekymringer. For noen av oss er det en stor lettelse å komme seg dit, dit hvor ting er vanlig, bare vanlig slitsomt. Jeg skulle ønske at jeg hadde det slik hele tiden. Men slik er det ikke. Jaja, slik er det ikke. Men jeg kan veien dit, selv om den er slitsom. For meg starter den ved å møte mitt eget blikk i speilet, for så å løfte opp telefonen, for så å ta til meg det de andre sier, høre deres ord og ikke bare mine.

Jeg vet hvor slitsomt det er å be om hjelp. Jeg vet hvor slitsomt det er å ha grunner til å be om hjelp. Men gjør det likevel da! Det er nemlig verdt det. Det er så absolutt verdt det. Lykke til!