Flyktningeguide.

Sommeren 2008 flytta jeg til St Vincent i Karibia, sammen med min lille familie. Vi skulle bo der i et år, og selv om det var et år i sola, så ble det også et år preget av mye ensomhet og fortvilelse. Det er jaggu ikke bare, bare å komme til et nytt land! Mens jeg bodde der tenkte jeg at jeg skulle hatt en flyktningeguide. En som kunne fortelle meg litt om hvordan dette nye landet fungerte, og som kunne vise meg hvordan man levde her. Jeg hadde selv vært flyktningeguide, og visste hvilken stor betydning de kan ha. Derfor tok det heller ikke mange månedene etter at vi hadde flytta oss tilbake til Norge før Norges Røde Kors kobla meg sammen med ei ung dame fra Midtøsten og jeg fikk begynne på mitt andre engasjement som flyktningeguide.

Det kan være et møte med en av "de andre". Et menneske fra et land du ikke kjenner noe særlig til. Det kan være et håp om å få en ny venn. Det kan være et innblikk i hvordan det er å komme til Norge, som flyktning. Det kan være en måte å bli kjent med en annen virkelighet på. Det kan være gøy, og slitsomt, og givende, og krevende - uannsett vil det forhåpentligvis være verdt det. For meg har det absolutt vært verdt det - jeg har fått lov til å bli kjent med to mennesker jeg ikke ville blitt kjent med på en annen måte. To mennesker har latt meg ta del i deres liv, i deres hverdag, og i deres tanker om å komme flyttende til Norge. Jeg har vært heldig - de flyktningene jeg har blitt koblet opp mot har jeg kommet veldig godt overens med. Vi har kunnet gjøre ting vi liker sammen og praten har stort sett gått uanstrengt. 

Det er nå ett stort år siden jeg skrev under min andre flyktningeguidekontrakt - en kontrakt som blandt annet sier at man skal møte hverandre ca en gang i uka i løpet av det kommende året. Jeg og dama jeg er flyktningeguide for har ikke klart å møtes så ofte, da vi begge er travle småbarnsmødre. Men når vi møtes møtes vi gjerne lenge. Timene flyr, og stort sett er det liv og røre rundt oss. Fire, av og til seks, barn leker sammen og blir kjent med hverandre, god mat lages og spises, lekeplasser blir utforsket, stille cafehjørner funnet og samtaler omfatter alt fra hverdagslige ting til alvorlige temaer. Vi ser hverandre ofte i øynene og vi ler mye sammen.

Kvinnen jeg er flyktningeguide for er muslim, og en av de få muslimene jeg kjenner godt. Huset hennes lukter av søt, smakfull mat og stemmen hennes er rolig og sikker. Når vi er ute kler hun seg i hijab og lang frakk. Når vi skal møtes tar jeg meg bestandig i å lete fram klær som jeg synes er feminine og elegante. I mine vanlige, norske klær føler jeg seg som en boms i forhold til henne - men når vi går ved siden av hverandre føler jeg meg likevel bra, akkurat som jeg er der og da.

Denne gangen har jeg inkludert mine barn i mitt flyktningeguideoppdrag. Jeg vil at de skal bli inkluderende og tolerante mennesker, og dette blir et forsøk på å påvirke dem i hva jeg mener er riktig retning. Vi har vært mest på besøk hos dem, det har passet seg best slik. Eldstejenta mi føler seg hjemme der. Hun leker godt med gutten som er på hennes alder, og den litt yngre søstra hans. De to eldste brødrene møter vi ikke så ofte, men når vi gjør det blir de sett opp til og fungerer gjerne som rollemodeller. I begynnelsen tenkte jeg mest på at jeg ville lære mine barn å ønske andre velkommen til sitt nye hjemland, nå tenker jeg også at jeg er glad for at de får ble kjent med muslimer, helt fra de er små. Vi bor allerede i et område der barna har blitt vant til å leke med barn med forskjellig etnisk bakgrunn fra dem selv, men vi kjenner ikke så mange muslimer - og dette gir oss alle en god mulighet til å lære mer om islam og bli ønsket velkommen i et muslimsk hus.

Det er ikke bestandig så enkelt å bli kjent med folk her i Norge. Vi lever stort sett travle liv, og tilbringer lite tid ute på fellesområder. Man kommer ikke bestandig så lett i snakk med folk. Men det gjorde man ikke på St Vincent heller, når jeg tenker meg om. Selv om vincentianere stort sett har mer tid til å sitte stille, og helst ute på fellesområder. For det er ikke så enkelt å gå bort til en person man ikke kjenner, men kanskje bare synes virker koselig, og si; ”hei du, jeg er ny her, kan vi bli venner eller? Kanskje jeg kan få bli med deg hjem, og kanskje vi kan møtes, slik at du kan vise meg litt hvordan dere er, og deres land fungerer?”. Men gjennom flyktningeguiden har Norges Røde Kors laget en slik mulighet. Så hvis du tenker at du gjerne ville ha svart positivt og imøtekommende på overnevnte spørsmål, så kan det hende du er like heldig som meg – kanskje får du også bli kjent med flyktninger som beriker ditt liv, og som gjør at du blir kjent med sider av det norsk samfunn du ikke kjente så godt fra før.

Hverdager og gulrøtter.

Regnet drypper sakte fra himmelen. I det jeg nærmer meg barnehagen hører jeg ropene; ”Ella, du e henta! Ella! Ella!”. Det er som om de tenner varder gjennom lekeområdet for raskt å kunne få fram den viktige beskjeden. Fler og fler barn deltar, helt til beskjeden når henne. Da snur hun seg og smiler, og kommer løpende mot meg. Håret hennes lukter sandkassesand. Fingrene har maling på seg. Stemmen hennes forteller om hva hun har gjort de få timene vi har vært borte fra hverandre. Hvis søstra sover kan vi bruke litt ekstra tid på å hente sekken og klærne hennes. Hun kan vise meg hemmelige steder og dagens tegninger. Vi kan sitte rolig og spise frukt og snakke litt med de andre barna.

På veien hjem snakker vi om dagen i dag, om skilt vi går forbi, om ting hun lurer på og ting vi skal gjøre etterpå. Når vi kommer til den lille muren ser hun forventingsfullt på meg og sier;” Og så sier du at du har glemt hvordan man balanserer, Mamma”. Jeg blir like imponert hver dag over at hun ikke faller ned og slår seg. Når vi runder hjørnet ser vi lekeplassen vår. Av og til vil vi dit. Bare sitte på kanten av sandkassa og lage den ene kaka etter den andre. Av og til vil vi bare hjem.

Hvis jeg har vært effektiv og forutseeende har jeg satt en deig før jeg gikk opp til barnehagen. Nå har den heva og er stor og luftig. Nå vasker vi hendene, finner fram bakeduken vår, forklær, kjevler, mel, brett med bakepapir og pepperkakeformer. Jeg skrur på ovnen, knekker et egg i en kopp og rører det sammen. Jeg er den som finner fram det som er skarpt og som ligger i skap utenfor barnerekkevidde. Hun er den som bestemmer hvilke figurer rundstykkene skal ha i dag, som trykker de ut, legger de på brettene, bærer brettene til kjøkkenet og pensler (eller maler om du vil...) dem med egg. Hun klarer så mye selv nå. Jeg blir ofte bare stående og se på. Eller jeg tar meg tid til å sette meg ned på gulvet og leke med lillesøstra som nå er våken og som vil være med.

Bakemesteren min har erklært for seg selv og for oss foreldre at hun ikke liker grønnsaker. Punktum. Jeg synes imidlertid hun bør spise litt grønnsaker da, ha et litt variert kosthold liksom. Så vi har diskutert og tenkt, og prøvd – og kommet fram til at rundstykker med gulrøtter er et godt forslag. Det er morsomt å lage, det er sunt, og det er godt. Ja!

En engel, en mann og en dame blir lagt nære inntil hverandre på brettet; ”de er kjærester, Mamma, de skal kysse”.  Så lager vi mange hjerter, som passer så fint i matboksen. Men rundstykkene er visst best når de er varme, og når de blir spist hjemme. Jeg kan ikke annet enn å synes det er koselig.

Jeg liker slike hverdager. Når ting går litt i ett. Når vi gjør de samme tingene som i går. Når regnet drypper sakte fra himmelen, og jenta mi har hemmeligheter hun vil fortelle om. Jeg liker det når vi er slitne, og bare vil hjem, men likevel ikke så slitne at vi ikke orker å kose oss sammen. Og jeg liker så godt at vi stort sett har så god tid til å gjøre ting som for eksempel å bake sammen. Nå kan vi bryne oss på hverandre, og finne ut av ting sammen. Av og til blir det bare krangling og styr. Av og til blir det suksess, som når hun ser på meg og smiler; ”du har fått meg til å like grønnsaker, Mamma. I alle fall gulrøtter da”.

Rundstykker med gulrot

12 dl hvetemel

3 dl sammalt hvete

4 dl havregryn

1 pose tørrgjær

1 ts salt

80 g smør

7 dl melk

4 gulrøtter

Bland alt det tørre. Smelt smøret og hell i melka – varmes til ca 40 grader. Bland det sammen med det tørre. Finriv gulrøttene og bland det i. Deigen blir ganske våt – ta i mer hvetemel hvis du synes den blir for klissete. La den heve en stund, gjerne et par timer eller mer. Elt deigen og form rundstykker slik du vil. Pensles med egg og stekes i ovnen på ca 200 grader til de er gyldne.

Lykkeliten.

Når jeg skal legge meg om kvelden nå legger jeg mobilen på kommoden i gangen. Ikke så nær puta som mulig - slik jeg har gjort så mange ganger det siste året. I håp om å høre et pip i løpet av natta. Et pip som skal vasle om at noe stort har skjedd.

Når jeg hører at det tikker inn en tekstmelding nå holder jeg ikke pusten. Jeg løper ikke til telefonen og trykker så fort jeg kan, for å få lese, i håp om at det er de magiske ordene som står der. Om at alt er over. Om at alt er bra.

Når jeg nå ser etter hvem som sendte meg meldingen tenker jeg bare "å ja", ikke "ååå, neeei". Jeg blir ikke skuffa om det ikke er den jeg trodde det var. Den jeg lengter etter å høre i fra.

Nye mennesker komme til denne verden hver dag. Jeg føler meg heldig som får lov til å kjenne noen av dem. Jeg får stryke de, hold de, se de smile, dele lek, måltider, blikk med de. De blir en del av verden. En del av min verden. Og når jeg først har møtt de, kan jeg ikke huske hvordan verden så ut uten de.

For et par av disse har det tatt tid å komme seg ut av mors mage. Vi utenfor har måttet vente, og vente. I håp om å høre noe, i håp om å kjenne følelsen i magen - ja, nå har det endelig skjedd!

For hvilken overveldende opplevelse er det ikke - en fødsel! Et nytt liv! Aldri er man vel nærmere livet og døden, samtidig. Så smertefull, voldsom, grenseprengende, slitsom, vakker, fantastisk - på så mange vis, og på så mange plan. De aller fleste kommer seg ut av mors mage i god behold, og får friske liv etterpå. Noen gjør det ikke. Og da går det så altoppslukende ikke bra. Da raser alt sammen, og sorgen, smerten, mørket legger seg over de som så lenge har lengtet etter beskjeden om at alt er over - og at alt er bra. For det kan ta bare noen timer - det å bane seg ut til verden utenfor. Men det er likevel noe som man lever med bestandig, og noe som blir så overhengende, hvis det ikke går bra.

Jeg har selv fått oppleve to fødsler. En som varte lengere enn antatt, som ble full av smerte, vonde tanker, frustrasjon og tapsfølelse - selv om alt tross alt gikk veldig bra. Og en som gikk så fort at jeg ble rent overrasket over hvilke krefter som fantes i min kropp, og kroppen til min lille. Den siste fødselen etterlot meg med helt andre følelser enn den første. Følelser av mestring, enorm lykke og stolhet. Jeg blir takknemlig og  ydmyk når mine venner får oppleve de samme følelsene. Det er så mye bedre enn å føle at man mislyktes i en av livets viktigste situasjoner.

Og etterpå har jeg kunnet holde mine barn. De har vært friske, sterke, robuste jenter. De er det fremdeles. Den eldste av de har skremt livet av oss noen ganger, når hun har vært syk, men det har gått så fort over. Vi er så heldige. Jeg kan holde de hver dag, og verdsetter all den tid jeg får sammen med dem.

Ikke alle får oppleve å holde sine barn, og vite at de er friske, og robuste. Ikke alle får kjenne på følelsen av at fødselen jo gikk bra, selv om den var slitsom. Noen må se sine barn lide, se sine barn være syke og hjelpetrengende bestandig. Noen må overlate sine barn til døden. Og jeg kjenner for mange slike barn, og slike foreldre, til at jeg klarer å bare tenke at det går nok bra - til å bare glede meg.

Derfor føles minuttene som timer. Dagene som uker. Når jeg venter og venter. Hver gang lyden er der spretter jeg opp, og håper i det lengste på et godt budskap. Utallige situasjoner og dager vi så gjerne skulle ha vært foruten dukker opp når man venter slik. Tiden, som så ofte raser av gårde, står nå stille. Alt beveger seg som om det var innsmurt i sirup. Jeg må bare gjøre noe, for å ikke tenke. Jeg må bare sitte stille, for ventinga ta pusten fra meg.

                                                  Ådu, å du, kår sårt å sælt e stoinna,

                                                      når sola skin frå kvite høgdå ne.

                                                  Da væt e vår'n han e kje lenger oinna

                                                      at e får levva slik ein somar te.

Kjære Lykkeliten, kom deg trygt ut! La oss oppleve livet sammen med deg. Gjør verden enda vakrere.

For nå er det bare få uker til telefonen igjen blir lagt nære puta og den litt vonde klumpen i magen melder seg.

Kjære navnebarnet mitt,

Da jeg var barn trodde jeg at når man ble omtrent 12 år gammel var man voksen. Da visste man alt, kunne alt og var sikker. Jeg tenkte også at voksne har liv som er i orden, og stabile. Voksne har den jobben de har, den kjæresten de har, det huset de har, bestandig, tenkte jeg da. Da jeg ble 12 forstod jeg at det ikke stemte. Ettersom jeg ble eldre forsto jeg at det ikke stemte da heller. Det kommer ingen tid når man forstår alt, kan alt eller er helt sikker - eller når livet bare går sin vante gang, uten forandringer. Selv voksne opplever endring i sine liv. Dager som føles gode, dager som bare er vonde. Dager hvor man flytter inn, dager hvor man flytter om. Dager hvor man gjør ting man kan, nærmest mekanisk, og dager hvor man må lære mye nytt. Nye erfaringer og kunnskaper står i kø for å bli oppdaga, for å bli en del av den personen man hele tiden er. Man er aldri den samme. Det man kan om verden, og seg selv, endres hver dag - og dermed endres vi også. Selv vi voksne.

I dag vet jeg for eksempel hvordan navnefesten din var. Den var god. Den var en stemningsfull sermoni, to bunadskledde søstre, nære slektninger, latter, god mat, en rørende og minneverdig dag. Og på kvelden sitter jeg på rommet ditt og holder rundt deg. Du er trøtt, men finner ikke helt roen. Jeg synger lavt for deg, og kjenner den lille kroppen din tett inntil meg. Vi gir hverandre varme. Og jeg tenker at for bare noen måneder siden var dette et helt annet rom. Det ble brukt helt anderledes enn i dag. Gjester sov her. Bøker stod her og tilbød sin kunnskap. Nå er det ditt rom. Nå skal det være et sted hvor du kan leke, lære, trekke deg tilbake når du bare vil være du. Nå er det et rom som tar del i en stor omveltning i livet mitt. Jeg har fått ei datter, ei lita jente som jeg elsker, som jeg holder tett inntil meg, og som jeg håper har lyst til å dele sine tanker, håp og ideer med meg. Jeg håper jeg får lov til å være med på dine omveltninger, og minneverdige dager. Nå vet jeg at selv om livet kan se stillestående ut fra utsiden kan det være mye innhold på innsiden. Du ser på meg med tindrende blå øyne og minner meg på det, hver dag. Jeg holder deg tett inntil meg og håper at de vil fortsette med det, til evig til.

Kjære lille barnet mitt, måtte livet ditt ble fylt med så mye godhet og så lite smerte som mulig. Måtte de aller fleste av dine tårer være gledestårer. Og måtte du alltid vite at du har et plass på mitt fang.

Lykke til i livet, vennen min. Verden er heldig som har deg.

Ut i det fri.

Til vanlig tenker jeg at jeg bor så perfekt - midt imellom by og skog. Jeg kan bare smette på meg joggeskoene og gå ut på tur i skogen - uten å røre ved asfalt. Men jeg kan også ta på meg et par litt finere sko, og ta bussen til byen. Og jeg gjør nok det siste mest. Selv om jeg egentlig vet at jeg trives like godt begge steder. Eller kanskje faktisk best der ute. Ute i skogen, eller ved sjøen, eller på fjellet. Der jeg kan merke hvor mye lyd jeg er vant til å ha rundt meg hele tiden, egentlig. Hvor mange inntrykk, hvor mye påvirkning jeg får fra samfunnet rundt meg, hele tiden. Mennesker å forholde seg til, krav å leve opp til, forventninger å innfri, informasjon å fordøye. Selv om jeg prøver så godt jeg kan å være frigjort og selvstendig lever jeg jo likevel i et stadig samspill med samfunnet rundt meg.

Men der ute er det så stille. Bare fugler synger, eller bølger slår, eller bekker renner stille ned fjellsiden. Og tanker slår meg - hvor fjernt jeg egentlig lever fra naturen. Selv om jeg synes jeg omgir meg med natur hele tiden, og er flink til å bruke den. Selv om jeg går turer langs blomsterdekte skråninger, kjenner lukten av bjørketrær som akkurat har blitt grønne, selv om jeg og barna finner lekeplasser godt gjemt blant store trær, akebakker og stier man kan løpe fort på - så er det ofte likevel i byen. Den naturen som er helt fri for asfalt, reklameskilt, elektrisk lys, menneskeskapte lekeplasser har blitt så ukjent for meg. Jeg kjenner ikke naturen slik jeg burde gjøre, tenker jeg. Jeg vet ikke så mye om planter, jordsmonn og dyr som jeg burde. Hverdagsliv, teknologi og komfor kommer i veien.

Når jeg endelig er der ute merker jeg hvor stille det er. En ro - helt anderledes enn den jeg er vant til å kjenne på - innhenter meg. Og jeg tenker bestandig det samme; her må jeg være oftere.

Bringebærkake.

Her en dag hadde jeg besøk av gode venner. Vi spiste formiddagsmat sammen og snakka om løst og fast. Ikke spesielt overraskende kom temaet kake opp, så da lagde vi like så greit denne:

Bringebærkake

200 g smør
3 dl sukker
4 egg
1 dl melk
4 1/2 dl hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
2 dl bringebær (eller andre bær hvis man ønsker det da)

Pisk smør og sukker lyst og luftig. Rør inn ett og ett egg. Tilsett melken vekselsvis med mel iblandet bakepulver og vaniljesukker. Fordel røren i en bakepapirkledd, liten langpanne. Rør forsiktig inn bærene. Stek kaken ved 175 °C i 30-35 minutter. Dryss f eks melis over kaken når den er avkjølt, eller dryss over revet sjokolade mens den ennå er varm. Kaken er fin å fryse.

Kaken er enkel å lage, saftig og smaker selvfølgelig best sammen med gode venner :)

England.

Det finst et hus i England, som også er litt mitt. Hvor jeg kan komme og gå som jeg vil. Hvor jeg føler meg hjemme. Damen som bor der er så snill og så god, og får meg også til å føle meg snill og god. Her kan jeg snakke om alt, være helt meg selv, og vite at det er ønsket.

I dette huset sover jentene mine godt. Kanskje fordi de kjenner at her er vi velkomne. Kanskje fordi reisen var litt lang, og fordi det er mye nytt å bli kjent med i et annet land. Når de våkner er de glade og uthvilte. De vil snakke, kose, herje og leke. Eldstejenta mi synes det er litt kjedelig at ingen snakker norsk her, og at hun ikke kan engelsk. Men etterhvert finner hun ut at det går an å ha samtaler sammen, selv om man har hvert sitt språk, og at ulike språk ikke trenger å være hinder for lek likevel.

Om morgenen lukter huset av varm havregrøt, litt svidde toast og melkehvit te. I hagen finner jenta mi blomster som må reddes inn fra kald vind og regndråper. I løpet av dagen er vi sammen, og prøver å gjøre ting som alle synes kan være gøy. Vi besøker lekeplasser, spiser på pub, vandrer rundt i dyreparker, tegner, tar toget til en kystby som vekker minner, og drikker smoothies. Denne gangen var vi der i 7 dager. I løpet av de siste 13 årene har jeg vært i dette huset flere ganger enn jeg husker. Det er alltid like vondt å reise derifra. Mest fordi det er så langt unna. Kunne jeg bare ha gått dit ellers i hverdagen også.

Hus rommer livet til familier. Dager leves her. Sorger og gleder oppleves, og deles. Dette huset er inget unntak.

Denne gangen mangler det en mann. En viktig mann, som for meg har bodd der bestandig. Han lever i minnene våre nå. I samtalene vi deler. I tårene som til tider finner veien ned kinnene våre. Han fikk aldri se mine barn, og jeg kjenner at jeg bestandig kommer til å få vondt i magen når jeg tenker på det. Slik er livet. Av og til kommer man for seint.

Om kveldene samles vi i spisestua og får servert typisk engelsk mat som shepards pie, stew with dumplings og streak and kidney pie. Stemningen rundt bordet er lett og koselig, uannsett hvor lite interesse enkelte av oss viser for slik utenlandsk mat. Etterpå sitter vi forran TV’en, med lyden på så lavt at vi kun hører våre egne stemmer.

Når det er tid for å sove viser 3-åringen min at hun vet hvordan hun skrur på lyset ved å dra i snora, og hun undrer seg stadig over det faktum at britene ikke bestandig har skrudd på varmtvannet sitt. Det er mye rart å lære om i et annet land.

Og når hun går ned trappa og er på vei til bilen som skal ta oss til flyplassen igjen, ser hun på meg; ”Mamma, kan vi dra til England en annen dag også? I morgen kanskje?”. Men når hun sitter på flyet og virkelig er på vei hjem, så hopper hun i setet og synger; ”pappa, pappa, pappa”. Vi gleder oss veldig til å se han, alle tre.

Det finnes et hus i England som er litt mitt. Jeg kommer og går som jeg vil her. Menneskene jeg møter her får meg til å føle meg god, og hjemme.