Sitatet.

For noen dager siden begynte jeg å lese en, for meg, ny bok av Sigurd Hoel; "Stevnemøte med glemte år". Den har stått i bokhylla mi i flere måneder, og liksom sett på meg. Jeg kjenner at jeg nesten gruer litt for hva slags historier boka inneholder, selv om jeg ikke helt klarer å forstå hvorfor. Som vanlig når jeg leser Sigurd Hoel er det en del setninger jeg bare må lese om igjen, og kjenne litt på. Det sitatet jeg nå har valgt å legge til bloggen min, er en av dem. Jeg fikk litt vondt i magen da jeg leste det, for jeg lar så alt for ofte fortid eller fremtid påvirke dagen i dag. Men nå har jeg altså slengt det opp på veggen min, og der står det, som en påminnelse. Kanskje en påminnelse om å senke skuldrene litt, prøve å gjøre ting selv om de er skumle. Jeg hater slikt. Det er slitsomt. Men en begynnelse er det kanskje likevel.

Og nå orker jeg uansett ikke tenke mer på det, for nå er jeg så sliten. Litt søvn må en småbarnsmor prøve å karre til seg av og til. I natt sover mini'n vår på eget rom, for andre gang i sitt liv. Måtte det bli en roligere natt enn den første.