Etter tre måneder på øya vet jeg litt mer. Hverdagen til Ella Leona og meg tilbringes stort sett hjemme i leiligheten, eller ute på gata forran huset vårt. Der kan vi finne steiner og søppel. Og en appelsin i ny og ned. Etterhvert har vi blitt kjent med noen av nabobarna, og det er vi så glade for alle sammen.
Det virker til at de voksne synes det er greit at barna leker med oss, men det er ingen av dem som kommer bort til meg og snakker noe særlig med oss, eller selv utviser noe interesse av å være med på lek og moro. I Norge er det for de fleste utenkelig å sende en liten gutt på ca to år ut for å leke alene hele dagene, blant søppel og raske biler. Her er det kanskje bare slik det er. Kanskje har de ikke noe annet alternativ.
Høsten 2006 fikk jeg jobb i barnehage. Jeg synes det var fantastisk. Attpåtil fikk jeg lov til å jobbe med 1-3-åringer! Her fikk jeg bl a boltre meg i ikke-verbal-kommunikasjon, sandkasselek, opplæring i bordskikk, bleiskift, kos og latter. Her på St Vincent tenker nok ikke barnehageansatte slik. Ella og jeg har besøkt den lokale barnehagen i Mespo noen ganger. Det er lite plass å leke på, få ansatte, bråk, krangling, kjefting og ingen vifter. Hoj, det blir slitsomt å være der. Jeg har ikke fått spurt noen av foreldrene om hvordan de synes det er å etterlate sine barn der, men kanskje gjør det ikke noe hva de synes, de må jo la barna være der. Kanskje er det som mange foreldre har sagt til meg i Norge; at de ikke ønsker å ha barna i barnehage, men hva skal man gjøre; når man trenger penger må man jobbe. Her jobber nok også langt flere mennesker for å få penger til å dekke basisbehov enn det vi strengt tatt gjør i Norge.
Kanskje ligger forskjellen i barneoppdragelsen som jeg ser mellom Norge og St Vincent nettopp der; i penger. Vi i Norge bor i et rikt land. Vi har det meste vi kan ønske oss av matrielle goder, og har dermed også ”overskuddsyrker”, som f eks barnebokforfattere. De barnebøkene jeg finner her er lagd i USA eller i Europa. Jeg lurer på om det er vanlig for barn her å ha slike bøker. Noen må jo kjøpe dem, i og med at de er i butikkene. Jeg har ikke blitt kjent med andre mødre, så jeg har ikke fått blitt med hjem til noen og fått sett hvordan de har det. Slik jeg ser det, fra utsiden, ser det ikke ut til at barn her har leker. Eller blir oppfordret til å leke. Eller blir lekt med. Dette er veldig uvant for en norsk barnehageansatt.
Kanskje henger dette sammen med det faktum at i Norge får mange barn fordi de selv har bestemt det. Her får man barn og slik er livet. De henger nå med på armen og sees nok ikke på som noe hinder eller byrde i livet. Foreldre her er nok like glad i sine barn som det foreldre i Norge er, men foreldre i Norge har ofte venta lenge på sine barn. Veldig lenge. De skal jo gjerne få ferdig studier og festing og finne en de kan leve hele livet sammen med, og finne et godt sted å bo, og ha økonomien i orden før de får barn. Slik har nok de fleste ikke muligheten til å tenke her.
Når jeg lar Ella Leona sette seg ned på veien utenfor huset vårt og undersøke steiner får jeg ofte sure kommentarer fra forbipassernde; ”Don’t let baby touch stone. Stone dirty. Dirty. Baby catch germs. Dirty!”. I begynnelsen smilte jeg bare til folk som sa slikt. Nå sier jeg heller at det er greit sjø, jeg skal da vaske hendene hennes etterpå. Og hva ellers skal vi gjøre hele dette året? Sitte stille på trappa vår og se tomt framfor oss? Nei, takk. Men de vet jo ikke at det er få andre som snakker til meg da, enn de som kjefter. De vet jo ikke at jeg ikke har andre mennesker jeg kan føre andre type samtaler med. Og de vet jo ikke at slikt er helt vanlig der jeg kommer i fra.
Så jeg kan godt forstå hvis det er slik at kvinner her ikke tar kontakt med meg fordi de synes jeg er merkelig som setter meg ned på gata sammen med Ella, og ikke bare lar henne ta i møkkete steiner, men faktisk tar i dem selv også. Jeg synes jo det er vanskelig å forholde meg til mødre som ikke gjør det. Før jeg kom hit håpa jeg jo på at jeg skulle bli kjent med andre mødre, som også hadde barn på Ella’s alder. Men nå tror jeg ikke det kommer til å skje. Vi tenker nok for forskjellig om barn, og hvordan de skal omgåes, til at det blir noe særlig å hente der, for noen av partene.
Til bursdagen sin fikk Ella Leona en pekebok av sine besteforeldre i Asker. Hun liker godt å se i den. Der er det tegninger av ting som vanligvis er i livet til norske barn. Ting som også vil være i henne liv om ni måneder. Og i jula også da. Heldigvis. Parkdresser, brødskiver, utesko, sandkasser, huskestativ, bøtter, baller, og en uendelig mengde med andre ting som vi omgir oss med hele tiden. Og når jeg tenker på alle disse tingene, som jeg kunne ha tilbytt henne, hadde vi bare vært i Norge nå, ja, så blir jeg kvalm.
Det som er slitsomt er ikke mangelen på lekeplasser i seg selv, men mangelen på tanken om at lekeplasser har noe for seg. Det som er slitsomt er å skulle ha en hverdag sammen med ei lita jente, i et land der man omgås småe jenter på en helt annen måte enn det jeg er vant til. Og at jeg synes det jeg er vant til er definitivt best.
Men hva er vel egentlig ni måneder av et langt liv? Akkurat mens det leves føles det nok lenge. Men om jeg ikke har sandkasser og parkdresser og skoger og fotballbaner og lekeapparater og gode venner her, ja så har jeg i alle fall smilet til løvejenta mi. Og smilet til den lille gutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar