Jeg hadde tenkt å reise ut etter frokost, men Ella stod opp kl 6 i dag tidlig, og da vi hadde fått spist frokost og ordna oss litt så var hun så trøtt. Jeg tok henne med ut på en liten trilletur, og mot alle odds sovna hun faktisk. Derfor var jeg optimistisk i forhold til tur, ettersom vi kunne reise ut etter duppen hennes, og hun ville være uthvilt og godt opplagt.
Da hun hadde sovet ferdig, og vi igjen hadde fått i oss litt mat, var vi altså klare for tur. Før vi hadde rukket å kommet ned trappa, stod den lille nabogutten vår utenfor porten vår og så på oss med store, forventingsfulle øyne. Han er ca to år, tror jeg, og tilbringer mye tid alene på dagene, da han er hjemme sammen med to travle besteforeldre. En stund har vi gått og sett på hverandre, men nå har han funnet ut at det går an å komme bort til oss når vi er ute. Det ser ut til at Ella og han kan bli gode lekekamerater. De er begge nysgjerrige, aktive og blide barn, og de går godt sammen. Enn så lenge leker de ikke så mye sammen, men av og til finner de steiner, appelsiner eller bruskorker som begge kan leke med en stund, før en av dem kommer over noe annet som bare må undersøkes. Vi vet ikke hva gutten heter, og besteforeldrene hans virker ikke så ivrige på å snakke med meg. Bestemora snakker med Haakon, men ikke med meg. Jeg forstår ikke hvorfor, men de synes nå i alle fall tydeligvis at det er greit at gutten leker med oss, og det er jo i grunnen det viktigste.
I dag lå det et par appelsiner i grøftekanten som vakte stor begeistring blant mine små venner. Jeg måtte sette fra meg tursekken min og kunne ikke annet enn å le av de to som ivrig kasta appelsinene så langt de kunne, for så å løpe etter dem og hente dem igjen. Jeg begynte å tenke at vi heller får ta tur en annen dag. Men så etter en stund begynte kirkeklokkene å ringe. Den lille gutten så opp på meg, og så løp han opp til huset sitt. Han ropte noe til oss, men jeg forstod ikke hva han sa. Han gikk iallefall inn, og jeg og Ella dro ut på tur, men tankene mine ble hos den lille gutten en stund. Det var nemlig en annen dag da vi var ute og lekte - vi satt i grøftekanten og undersøkte noen planter, da kirkeklokkene begynte å ringe. Plutselig begynte den lille gutten å gråte. Store tårer rant nedover kinnene hans, og de ellers så smilende øynene så så triste ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men strøk han på ryggen og sa at jeg så gjerne skulle ha forstått hva han tenkte på nå. Han er nok litt for liten til å delta i en slik type samtale, men jeg prøvde i alle fall å si at jeg gjerne skulle ha tatt del i tankene hans, som for å si at jeg ser han. Kanskje kjenner han noen som er død, og forbinder kirkeklokker med begravelse? Kanskje foreldrene hans? Jeg vet nemlig ikke hvem som er foreldrene hans, jeg vet bare at han bor hos besteforeldrene sine.
I og med at gutten gikk inn, satte Ella og jeg kursen mot bussholdeplassen. Vi venta ikke mange minuttene før det kom en van. Der var det ledig plass helt bakerst, så vi krøp inn dit. I van’er sitter vi fire voksne i bredden, pluss evt barn som sitter på fanget til dem som måtte ha et ledig fang. Nå var det heldigvis bare to menn som satt helt bakerst, så Ella og jeg hadde litt plass. Etter få minutter ble Ella utålmodig. Før pleide hun å like å kjøre van, og sovnet som regel etter kort tid. Nå vil hun heller ut og leke, og blir raskt rastløs. I alle fall hvis vi sitter trangt, og hun ikke har så mye å se på. Jeg prøvde å snu henne slik at hun kunne se ut av bakvinduet. Der var det noen folk og biler å peke på, men aller helst ville hun leke med meg. Hun rev meg i håret, og kasta seg bakover og lo. Hun ville tøyse og leke borte/tittei. Jeg ville helst at hun skulle sitte rolig og være stille. Van’en suste avgårde på de bratte, smale veiene og Ella åla seg i fanget mitt. Jeg prøvde å holde henne fast og unngå å tenke; ”enn hvis oss kræsja no, enn hvis”. Etter en stund stoppa van’en, og mange mennesker gikk ut. Jeg trodde han som satt innenfor meg skulle ut, så jeg begynte å prøve å åle meg ut jeg også, med Ella og tursekken på slep. Her har de som regel ikke med seg stort når de er ute og reiser med van, selv ikke når de har barn. Ingen stelleveske her i gården. Men jeg kommer fra Norge. Jeg må i alle fall ha med et ekstra skift og noen bleier til Ella. Pluss lommebok, mobil, vannflaske til Ella, liten boks med kjeks til Ella i tilfelle hun blir sulten og sur, og diverse andre ting som en småbarnsmor da altså bare må ha med seg ut på tur. Jeg prøver så godt jeg kan å klare meg uten alle disse tingene, men jeg forstår ikke hvordan disse vincentianerne klarer det. Jeg sliter fremdeles med å forsone meg med at jeg ikke kan ta med vogna når jeg reiser med van.
Men han som satt innenfor meg skulle ikke ut, det var en mann som skulle inn, og som skulle sitte bakerst, sammen med oss andre. Så da ble vi fire voksne, og Ella. En stadig mer urolig Ella. Jeg prøvde å snakke rolig med henne, synge lavt, og sette henne godt til rette i fanget mitt. Men hun plasserte beina i seteryggen forran meg, og spente kroppen i en bue, og hyla. Folk så rart, og strengt, på oss. Her er det sjeldent å se barn gråte, i alle fall på van. Generelt sett er barn rolige og stille her. De sitter liksom bare der, apatiske. Noen ganger misunner jeg foreldrene og tenker at jeg også vil ha et så veloppdraget barn. Men vi vet at det ikke er uvanlig at voksne slår barn her, noe som er helt uaktuelt for oss. Jeg vil dessuten mye heller ha et nysgjerrig og aktivt barn, enn et barn som bare sitter der. Så jeg kysset henne på kinnet og lo med henne, og prøvde å tenke at snart kommer vi vel fram. Og jeg lovet både meg selv og henne at vi aldri, aldri skal ut på tur med van igjen. Dette blir den siste jenteturen.
Da vi gikk på van’en hadde jeg sagt i fra hvor vi skulle av. Det hadde nok mannen glemt, men heldigvis var det flere som skal av på samme plass som oss, og jeg fikk gitt tegn til at vi også skulle ut. Så endelig kunne vi puste igjen. Håret mitt var bustete, og klærne mine svette, men vi kom oss av vanen på riktig sted. Fantastisk.
Vi gikk over gata og stillte oss til på en ny busstopp. Vi skulle ta en van til før vi kom til Hillside, et hotell der vi bodde den første måneden på St Vincent. Stella, vaskedama der, er det nærmeste jeg kommer en venn på denne øya, og jeg trengte å møte et vennlig fjes. Hun er også så begeistra for Ella, og vil gjerne at vi skal komme innom og besøke henne av og til.
Vi trengte ikke vente lenge før en van kom susende. Jeg fikk gitt tegn til at vi skulle med, og hoppet ombord. Det var to unge gutter som hadde denne van’en. Sjåføren lå bakoverlent i setet sitt, han hadde kritthvit caps og noe som så ut som diamanter i ørene. Han smilte til meg i speilet. Ikke et slikt sleskt smil som de fleste menn her gir meg, men bare et smil. Han som satt ved døra og tok imot penger var kledd i samme ”uniform”, men lå ikke bakoverlent. Han satt heller litt foroverbøyd og gynga i takt med musikken. Vi fikk sitte vedsiden av konduktøren, og det var god plass rundt oss. Farten var litt vel stor, og musikken litt vel høy, men endelig slappa Ella av i fanget mitt. Hun liker musikken, og hun liker å ha litt plass rundt seg. Jeg lukket øynene og kjente vinden som strøk meg over kinnet, og rakk å mimre tilbake til de mange nettene jeg har tilbrakt på dansegulvet på Blæst, sammen med f eks Beate. Eller de gangene vi var på Soultrain på Samfundet, og klaga over at det kom så mange slitsomme, alt for fulle studenter dit, som ødela for oss som faktisk kom for å danse. Ærlig talt! Så var vi framme. Vi kom oss nok en gang av på riktig sted, og van’en tutet til oss i det den suste videre. Jeg hadde både Ella og sekken min. Supert.
Vi fant Stella, og vi var alle tre glade for å se hverandre. Ella og jeg forstyrret henne en stund, før hun fulgte oss ned til veien for å vinke til oss. Men Ella ville ikke gå. Hun ville løpe tilbake til Hillside, og se på de fine blomstene som de har ved parkeringsplassen sin. Stella hadde det nok egentlig travelt, men hun fulgte etter Ella og viste henne blomst på blomst. Hun satt seg ned på huk og smilte til jenta mi. Ella smilte tilbake. ”El, El, nice to see you El”, sa Stella, og jeg skulle ønske vi kunne være der lenge. Ella vinket til henne da vi skulle gå.
Vi gikk videre til en restaurant som ligger helt ved strandkanten. Jeg hadde tenkt at vi kunne bade litt for så å spise på restauranten. Vi har vært der før, og blitt litt kjent med et par av damene som jobber der. Den ene av dem så oss da vi kom, og vi gikk bare inn for å spise først som sist. Begge ”damene våre” var på jobb i dag, men jeg fikk liksom ikke snakka med dem. De sa hei til Ella, og ville gjerne snakke med henne, men ikke med meg. Slik er det ofte her. De er så begeistra for Ella, men ofrer nesten ikke foreldrene et blikk en gang.
Jeg bestilte mat. Ella ble raskt ferdig, og ville heller ned og leke. Heldigvis hadde jeg tatt med noen leker til henne, slik at hun kunne se på dem mens jeg prøvde å få spist litt jeg også. Men matlysten sank med humøret, og jeg kjente meg så alene. Jeg så utover havet og prøve å ikke tenke på alle vennene mine i Norge. Jeg prøvde å ikke tenke på de tre lekeplassene som ligger i borettslaget vårt i Trondheim, for ikke å snakke om den lille skogen rett ved huset vårt, eller fotballbanene, eller de åpne barnehagene. Jeg prøvde heller å tenke at hvis vi hadde vært i Norge nå, så hadde jeg måtte gått tilbake i jobb, og sendt jenta mi i barnehage. Jeg måtte ha vært uten henne i 9 timer hver dag. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg er så glad for at jeg får være sammen med henne. Men hva skal vi gjøre all denne tiden? Hvor mange måneder er det ikke igjen før vi skal flytte hjem? Nei, jeg orker ikke telle.
Og så hørte jeg sangen som spiltes i restauranten. Den er da så jammen meg norsk. Jeg prøvde å få med meg teksten, og forstod raskt at det var en sang om Lillestrøm. Av alle steder i verden. Her sitter jeg altså på en restaurant på St Vincent og hører på en sang om Lillestrøm, som jeg aldri har hørt før. Lillestrøm! Som jeg forbinder med et fotballag og en gjeng supportere som har gitt meg mye glede, og med slektninger som bor ikke langt unna. Med kusiner, fettere, tanter, onkler, bestemor og bestefar. Jeg gleder meg sånn til å se dem alle sammen. Jeg fikk ikke helt med meg teksten, men han sang noe om å gå av på Lillestrøm stasjon, og tenke at det kunne vært verre; man kunna ha havna på Strømmen i stedet. Da måtte jeg le. Og jeg husker den gangen Una og jeg shoppa på Strømmen Storsenter, rett før vi skulle møte Kristin i Oslo, og dra på Fun Lovin’ Criminals-konsert. Det var en herlig dag.
Jeg skulle gjerne ha spurt noen om den sangen, men jeg så ingen av damene som jeg så vidt har blitt kjent med. Ingen jeg kan spørre om slikt.
Ella spiste ikke så mye mat, og nå måtte hun skiftes på. Etterpå koste vi oss med dessert; varm frukt til Ella, is og cappocino til meg. Det er vel feil å belønnes med dessert når man ikke spiser noe særlig mat først, men frukt vet jeg i alle fall at hun vil ha. Cappocinoen ble servert meg i en liten kaffekopp. Ikke ulik kaffekoppene til Anita. Jeg drømte meg noen måneder tilbake i tid og tenkte på de dagene Ella og jeg har tilbrakt sammen med Anita og Robin. Sukk.
Da vi hadde fått betalt og sagt ”ha det” gikk vi ned mot stranda, og ut på en liten brygge. Vi så ned i havet, og snakket litt om båtene som duppet i havet. Ella ville gjerne gå selv, men det synes jeg ble vel skummelt, så vi gikk tilbake til restauranten. Vi ble der en stund. Der er det nemlig gress som Ella kan løpe rundt på, og en stor gryte med vann og vannliljer i, som hun kan plaske hendene i. Hun løp rundt på gresset, og jeg løp etter henne. Vi lo begge to. Vi kom i snakk med noen av de ansatte, de var koselige. Den ene av de lurte på hvorfor jeg vil ha mange barn, det er jo så vondt å føde sa hun, og forklarte at det er derfor hun ikke har noen. Jeg smilte og sa at fødsel er vondt ja, men det er bare snakk om noen timer av livet ditt, og så har du et fantastisk barn, forhåpentligvis så lenge du lever. Dessuten har jeg ikke tenkt å føde alle selv, men det rakk jeg ikke å forklare for henne. Dette er det nærmeste jeg kommer en ordentlig samtale med noen andre enn Haakon og mamma på nesten tre måneder. Ja, også Stella. Jeg skulle gjerne ha snakket mer med henne, men hun måtte jobbe, og Ella ville leke. Og når jeg løper etter lillejenta mi tenker jeg at det gjør ikke så mye. Jeg har det meste jeg trenger i henne.
Etter en stund begynte Ella Leona å gni seg i øynene. Hun var trøtt og sliten. Jeg plukket henne opp, og gikk for å se om jeg kunne få tak i en taxi. Ei av jentene som jobber ved restauranten har sett oss, og sier at hun også bor i Mespo. Hun sier at hun har sett oss der ofte. Nå har hun vondt i hodet, og skal hjem. Jeg spurte hvem jeg må snakke med for å få bestilt en taxi. Hun så strengt på meg og sa at man tar ikke taxi til Mespo, man tar van. Jeg tenkte på turen dit, og ville gjerne forklare at hvis hun har vondt i hodet, så vil hun ikke sitte på en van sammen med en trøtt og sliten Ella Leona, men hun ville nok ikke forstått.
Vi fikk bestilt en taxi, og jenta som hadde vondt i hodet så strengt på oss da vi gikk. Jeg tenkte at dette ikke akkurat er med på å motarbeide forestillingen mange nok her har om oss - at vi er kvalmt rike. I forhold til de fleste her i verden er vi veldig rike, men vi har heller ikke råd til å ta taxi hver dag. Eller til å henge på ”The French Verandah” hver dag. Jeg er redd hun har fått et annet inntrykk. Men akkurat da var vi utslitte begge to, både lillejenta mi og jeg. Og vi ville hjem. Så vi satt oss i taxien, og lar folk tenke det de vil om oss. Vi fikk ikke snakka så mye med de damene vi ville ha snakka med, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om turen var verdt det. Men vi er noen timer nærmere hjemreise.
Ella sovnet på fanget mitt få minutter etter at vi satt oss i bilen. Sjåføren kjørte en vei jeg ikke har kjørt på før. Det gikk bratt oppover de skogkledde åsene, og utsikten ned mot havet var bare vakker. Jeg kjente på skuffelsen over at vi kanskje ikke får noen gode venner her, eller får ta del i livet på St Vincent slik jeg hadde håpa. Men det er greit. Vi klarer å kose oss læll. Vi to. Og den lille gutten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar