Men ikke stort mer enn på hils. Dessverre. Til å begynne med så folk stort sett stygt på oss her i Mespo. De smilte ikke en gang til Ella Leona. Vi som hadde blitt så vant til at hun ble overrøst med positiv oppmerksomhet hvor enn vi gikk. Men her så de bare stygt på oss. Vi prøvde å smile tilbake, hilse og virke imøtekommende, men ikke påtrengende. Vi ville bare gi et inntrykk av at vi er ok mennesker, som man gjerne kan snakke til hvis man vil. Og nå har vi bodd her i tre uker. Vi har snakka med en del av de som bor her. Flere og flere vet hvem vi er, og vi får smil og tilsnakk når vi går ute. Vi føler oss velkomne nå, og håper at Mespo også blir litt vårt med tiden.
Men det er så varmt her! Klærne klistrer seg til kroppen. Jeg prøver stadig å ha håret løst, for å få litt forandring. Men må raskt gi opp og finne en hårstrikk. Alt lukter varmt, og svett. Og sola er så sterk, så vi tenker at vi bør holde Ella Leona inne så mye som mulig. Heldigvis synes hun at det er greit. Enn så lenge. 5. august tok hun sine første skritt, og etter det har hun brukt store deler av tida si på å lære å gå. Nå går hun stort sett stødig. Det har gitt henne en helt ny selvstendighet som hun ser ut til å like veldig godt. Nå kan hun være der hun vil, få tak i de lekene hun vil, og hente mamma eller pappa for å vise oss ting eller fortelle oss noe. Det gjør henne enda mer til et lite menneske, og ikke bare en ”beibis”. Vi synes selvfølgelig hun er fantastisk.
Men av og til kommer hun bort til meg og tar meg i hånda. Hun vil at jeg skal følge etter. Hun leier meg bort til utgangsdøra og peker på den. Med et tydelig kroppsspråk spør hun om vi ikke kan gå ut en tur. Så vi tar på sko og går ut. Vi går ned trappene, kanskje rundt huset vårt. Der lukter det kattetiss/bæsj. Eller så går vi ut av porten og ser om vi kan finne noe spennende ute på gata. Det er en liten asfaltert vei utenfor huset vårt. Vi kan gå oppover, forbi tre hus. Der svinger veien videre oppover mot flere hus som ligger på en høyde. Det er nydelig skog på begge sider av veien, men ikke skog som vi kan gå i og utforske. Terrenget her er kuppert og skogen tettvokst. Det passer ikke for ei lita jente som akkurat har lært å gå, og den slangeredde mora hennes. Dessuten er jeg litt bekymra for løshunder også. Og her er det en del hunder som vanker. Hvis vi går nedover veien kommer vi etter bare få meter til hovedveien. Her kjører bilene fort. Unge menn er nemlig like tøffe her som andre steder. Og sola steiker. Så vi er ikke lenge ute før vi gå inn igjen. Og jeg lurer nå på hvordan det skal bli når hun er blitt lei av å være inne i leiligheten, og gjerne vil ut og utforske mer av verden. Her er ingen parker eller lekepasser å gå til. Vi har i grunn bare denne lille veien utenfor huset vårt. Og jeg tenker at det er begrensa hvor mye moro vi kan ha der. Men en dag fant Ella Leona en appelsin i grøftekanten. Hun har lekt seg med den i flere timer etterpå.
Vi kan jo ikke bare være inne i leiligheten vår i 1 år. Det blir veldig lenge. Så for noen dager siden tok vi mot til oss og besøkte den lokale barnehagen. Der går det barn fra 1-4 år. Masse barn, lite plass og få ansatte. Altså ikke ulikt en norsk basebarnehage. Det var andre dagen deres etter sommerferien og flere av barna prøve å tilpasse seg barnehagelivet for første gang. Snørr og tårer rant, og jeg kjente at jeg raskt gikk i arbeidsmodus. Innimellom organisering av håndvask og formiddagsmat rakk barnehagebestyreren å veksle noen ord med oss. Ella Leona og jeg får komme og gå som vi vil. Så bra. Da får Ella møte andre barn og vi får noen nye inntrykk i hverdagen vår.
Samme dag som vi hadde besøkt barnehagen fikk vi besøk av barnebarnet til de vi leier av, og dagmammaen hans. Brandon er ca like gammel som Ella, så jeg og mormora hans hadde sett for oss at de kan bli gode venner. Men Ella likte slettes ikke at en fremmed gutt kom og tok i lekene hennes. Hun hadde fullt hyre med å ta ifra ham alt han så på og ga klar beskjed om at hun ikke var enig da jeg sa at nå hadde han den leken, så da må du se på noe annet. Heldigvis gikk det mye bedre da de kom på besøk igjen dagen etter. Da lekte de så fint sammen så. Brandon er søt, og virker som et rolig og nysgjerrig barn. Ikke ulik Ella altså. Dagmammaen hans virker også koselig, men hun er litt stille. Jeg vet ikke en gang hva hun heter ennå. Men jeg håper å få vite det, og at vi kan fortsette å møtes gjennom dette året.
Jeg har prøvd å tenke ut en ukeplan for Ella og meg.
Min foreløpige plan ser slik ut:
Mandag; Etter frokost går vi til barnehagen. Vi går hjem når Ella blir trøtt slik at hun får sove. På ettermiddagen kan vi gjøre innkjøp eller andre ærend hvis nødvendig. Evt kan vi prøve oss på en tur i nærmiljøet.
Tirsdag; Utfluktsdag Ella Leona og mamma utforsker St Vincent. Jeg har ikke kommet på så mange turmål ennå. Men det kommer seg vel.
Onsdag; Etter frokost går vi til barnehagen. Vi går hjem når Ella blir trøtt slik at hun får sove. På ettermiddagen kan vi gjøre innkjøp eller andre ærend hvis nødvendig. Evt kan vi prøve oss på en tur i nærmiljøet.
Torsdag; Møter Brandon og dagmammaen hans. Håper de er enige. Har ikke spurt dem ennå.
Fredag; Etter frokost drar vi til Kingstown. Vi har alltid noen ærend der, og på fredager er det marked, så da er det gode muligheter for å få tak i bananer. Det er vanskelig å få tak i bananer i Mespo sjø, sjøl om en stor del av dem dyrkes her i området. Og familien vår trenger bananer.
Lørdag; Familiedag sammen med Haakon :) Gleder meg.
Søndager; Ella Leona og jeg holder oss hjemme og leker i den fine leiligheten vår. Bananbøndene bruker visst søndager til innhøsting, så da blir Haakon mest trolig opptatt. Det går ikke så mange van’er på søndager, så det blir vanskelig for oss å dra noe sted også. Blir vi desperate kan vi jo alltids mote oss opp og ringe etter en taxi, som f eks kan kjøre oss til stranda.
Da håper jeg at denne planen vil fungere, og at den får dagene til å suse avgårde. Før vi vet ordet av det er det jul... Alle andre mener å synes at et år går så fort. Jeg synes et år er lenge. Heldigvis. Masse kan skje på et år. Forhåpentligvis skjer det masse fint i løpet av dette året.
Alle mener også å tro at vi har det så bra her. Jeg koser meg sammen med min elskede ektemann og min skjønne datter. Men jeg blir veldig rastløs av å ikke ha noen steder å gå. Eller noen venner å be over på besøk. Eller å gå på besøk til. Eller noen lekeplass i nærheten. Av å nesten bare være inne. Det er vanskelig å skulle finne på nye leker for Ella, som kan utfordre nysgjerrigheten og kreativiteten hennes. Jeg er ikke så nysgjerrig eller kreativ. Jeg vil helst hjem.
Så synger jeg ”vårsøg” for Ella Leona når hun skal sove. Da slapper hun av i hele kroppen og legger seg tett inntil meg. Og jeg skulle ønske at jeg kunne gi henne turer rundt Tjønna, høstfarger langs Ladestien, kanelbolle på Estendstadhytta, en varm høstgenser, venner, familie, kakao, blåbær i et spann og litt sure rips. Kår sårt og selt e stoinna...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar