Jeg våkner av et pip. Det når meg lang inne i drømmen et sted. Jeg åpner øynene og prøver å forstå hvor jeg er, og hvor den lyden kommer i fra. Så piper det igjen. Det er jo babycallen. Den piper og sier at den ikke har kontakt med den delen som står på rommet til Ella Leona. Har det skjedd noe galt?
Jeg går inn til henne, og der står hun i senga, og strekker seg mot flaska si. ”Finna, finna” sier hun. ”Skal jeg finne flaska for deg?”, sier jeg og smiler. Så får vi en klem, begge to. Vi går tilbake til Haakon, og alle tre sløver i senga til foreldrene en stund. Så må vi opp og lage frokost.
Haakon skal ha arbeidsdag. Lese og skrive feltnotater. Ella og jeg skal leke. Vi leker inne først. Så blir vi litt rastløste og småirriterte begge to. Etter en stund tar vi til fornuften og går ut. Hun ligger bakoverlent i vogna og titter på omgivelsene. Jeg går bak og dytter. Vi runder hjørnet, og er ute i verden. Ute blant folk. Vi krysser veien og går mot brua. En mann hilser på oss ”hey, my friend” sier han og smiler. Jeg kjenner han ikke, men har snakka litt med han noen ganger. Av og til kommer han til gata vår og har med seg en trillebård full av frukt. Jeg prøver å huske å ha penger i lomma, slik at jeg kan kjøpe litt når han går forbi. Jeg hilser blidt tilbake og tenker at vi må gå ut mer. Det er ikke så skummelt som jeg tror.
Vi går over brua, og tar til høyre foran politistasjonen. Forbi bygningen der det er postkontor, internettcafe og bibliotek. Veien svinger oppover, forbi en kirke. Vi har gått her av og til før. Men aldri alene på trilletur. Jeg savner de uttallige trillemulighetene rundt Sollia. Det er så deilig å komme seg ut litt, og få rørt på seg. Å slippe å sitte inne med alle tankene sine, helt stille.
Så i dag prøver vi altså. Og siden det er lørdag ligger Mespo stille. Det er ikke mange biler eller mennesker å se. Sole steiker, og hundene ligger nok i skyggen og sover. Heldigvis.
Jeg puster dypt og prøver å ikke gå så fort. Vincentianere kan dette med å gå sakte, med rak rygg. Som om man er trygge mennesker, stolte av seg selv, og med den selvfølgeligste rett til å være her. Jeg prøver å lære.
Vi går forbi et gammelt, forfallent hus. Det ser slitent ut. Bare grunnmuren står igjen. Det hadde nok blitt et fint hus hvis det bare ble gjort i stand. Og jeg tenker, kunne jeg ha bodd her? Kunner jeg ha trivdes med å bo her? Så sannelig om jeg vet. Man venner seg jo til så mye.
Vinden leker med trærne, og bambusen rasler beroligende. En mann står på en mur og kutter ugress med macheten sin. Vi hilser på hverandre. Da vi først flytta hit la jeg merke til alle machetene. De gjorde meg nesten litt kvalm, fordi tankene mine gikk til borgerkriger i Afrika. Til vold, smerte og angst. Til så unødvendige ødeleggelser. Nå legger jeg ikke noe særlig merke til dem. Her brukes de aller, aller mest til jordbruk, og er et uunnværlig redskap for bønder.
Jeg tar motet til meg og gå litt lengere. På venstre siden av veien står bananplanter på rekke og rad. Det er grønt så langt jeg ser. For et fantastisk vakkert land, tenker jeg. På den andre siden av veien ligger det er hus. Det står på høye stolper, som om de har glemt å lage første etasje. De har hengt opp klessnorer der i stedet. Laken og gardiner blafrer i vinden og tørker på få minutter. Det er drømmevær for husmødre; sol og litt vind. Vinden stryker meg over ryggen, og sola varmer hele kroppen min. Det er deilig. Bare man ikke går så fort. Bare man ikke blir så svett.
En mann sitter i døråpningen til huset sitt. Han hilser på meg. Jeg hilser tilbake. Egentlig hadde jeg tenkt å snu der, men jeg går litt lengere, slik at han ikke skal tro at vi snur på grunn av han. På vei tilbake spør han om Ella ikke blir brent der hun ligger. Jeg smiler og sier at det går bra sjø. Jeg er ikke helt sikker på hva solkrem heter på engelsk, så jeg utdyper det ikke.
Jeg ser på alle trærne rundt meg, på alt det grønne, på husene, og de små stiene opp til dem. Jeg lurer på hva jeg kommer til å savne med St Vincent, og hva jeg kommer til å tenke om dette landet om et halvt år.
Ei dame kommer imot oss. Hun ser strengt på meg; ”sun is burning up baby’s legs” sier hun og peker på Ella Leona sine bein som stikker ut av vogna. Jeg smiler tilbake og sier at det går bra.
Vi kommer ned til kirka igjen, går over brua og mot rumshop’en. Der svinger veien opp til gata vår. En stemme når meg fra rumshop’en; ”hey, girl, girl!”. Jeg snur meg for å hilse. Jeg venter meg en slesk kommentar, men så ser jeg hvem det er. Det er en av de eldre mennene som bruker å henge der. Han knytter neven og løfter den mot meg; ”respect”, sier han; ”love and peace, love and peace”. Jeg smiler og er så enig.
Ella har ikke sovna. Hun ligger våken og bare titter. Vi går opp og koker havregrynsgrøt.
Jeg tenker at det må nå være tid for en dupp for Ella nå, men hun virker ikke trøtt. Ikke i det hele tatt. Hun vil bare herje! Hun løper rundt i leiligheten og vil ha med både Mamma og Pappa på leken sin. Jeg og Ella Leona krabber rundt og leker hund. Jenta vår ler. Hele kroppen ser ut til å boble av energi.
”Sila, Sila”, vi hører Jaquan som roper på meg. Han leker nede på plassen utenfor huset vårt. Jeg prøver å overtale Ella til å ta på klær og sko, slik at vi kan gå ned til han, men til ingen nytte. Etter få minutter banker det på døra. Der står han, den lille gutten vår. Da går Ella med på å kle på seg, og så går vi ut, alle tre. Vi leker nede på gata. Jaquan har en plastikkkølle, og så finner vi en tom brusflaske. Da kan vi spille litt cricket. Ella stabber rundt og finner steiner og bruskorker. Av og til stopper hun, setter seg ned på rompa og gråter høyt. Jeg løper bort til henne. ”Hett, hett”, sier hun, og jeg stryker litt på fotsålene hennes. Jeg prøver å forklare dette med skygge, og hun ser ut til å forstå. Det blir ikke så varmt hvis du går der sjø. Der det er mørkt. Sko er nemlig ut. Jaquan bruker sjelden sko, så hva skal hun med det da?
Etter en stund blir Ella Leona sliten. Hun sitter på fanget mitt og spør om hun kan få melk. Så jeg tar henne med inn. Hun får litt melk, og så tar vi på ny vogna med ut, og triller en tur på butikken. Hun har snakka så mye om kake i dag, så jeg tenker vi får prøve en slik kakemiks som de har der. På veien dit sovner hun. Jeg får tak i kakemiks, ris og får betalt en utestående regning. Så triller vi sakte hjem.
Når jeg setter meg ned med dataen ser jeg at Mamma er pålogga Skype. Det er godt å høre stemmen hennes. Og så sier hun at broren min også er der, så jeg får snakke men han. Han spør hvordan det går, og jeg sier som sant er at det går egentlig bra, men når jeg hører stemmen din så vil jeg bare hjem. Tårene blir pressa bort, og vi snakker en stund. Han gomler påskemarsipan, og jeg lengter hjem. Jeg vil også sitte i sofaen til Mamma og gomle påskemarsipan sammen med broren min. Helst nå.
Når Ella våkner lager Haakon pizza. Lillejenta vår går rundt på kjøkkenet og får smake på litt skinke og ost. Hun er sulten. Det er deilig når den er ferdig, og vi kan sette oss ned sammen alle tre. Etterpå lager vi kake. Jeg synes ikke det er så godt som jeg hadde håpa. Det gjør nok ikke Ella heller, men glasuren er en favoritt. Hun passer på å få den i seg, og smiler og ler; ”kake, kake” sier hun opprømt. Vi leker litt igjen. Hun løper rundt og finner stadig på noe å gjøre.
Etter en stund virker hun trøtt, og jeg gjør henne klar for natta. Vi ligger i dobbeltsenga som står på rommet hennes alle tre, og småsnakker litt før Haakon går og vi to er alene igjen i mørket. Ella virker urolig; ”bil, fly, bamse” sier hun, og jeg forstår at hun har jo glemt å si ”god natt” til lekene sine. Så vi går ut i stua igjen, og hun gir alle en klem. Så finner hun en av bamsene sine, og tar den under armen. Da kan hun sove. Etter litt kosing og synging går jeg ut, og hun sovner faktisk.
Jeg glir ned i sofaen. Helt utslitt. Så trøtt at det gjør vondt. Men jeg vil ikke legge meg kl 21 heller. Det virker for tidlig. Jeg vil bare sitte litt først i alle fall. På TV begynner filmen ”Sex and the City”, og jeg blir sittende og se. Jeg har sett den på kino også, sammen med Silje, rett før vi flytta til det store utland. Så lenge filmen varer er jeg ikke lenger på St Vincent. Jeg er sammen med vennene mine. Når den er slutt, og jeg går for å legge meg, føles de lengre unna enn på lenge.
Selv om jeg er evig takknemlig for at jeg får oppleve St Vincent, og at jeg får denne spesielle tida sammen med Ella Leona, så er det ikke bare gøy å være her heller. Jeg savner dere, alle sammen, og gleder meg så veldig til å se dere igjen - og til å kunne dele slike deilige dager sammen med dere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar