Redd for å føde? Skriv et brev til Føden!

Nå er min lille snart fire måneder, allerede. Tiden flyr avsted. Han vokser så fort og lærer nye ting hver dag. Jeg rekker knapt å følge med i timen. Når han smiler til meg smiler jeg tilbake. Jeg nyter hverdagen med han og søstrene hans. Når det blir snakk om fødsel kan jeg godt fortelle hvordan fødselen hans var. Jeg husker den godt. Men den har ikke brent seg fast som en vond opplevelse i meg, som må snakkes om i det vide og det brede, for å bearbeides, for å bli grei å leve med. Da jeg fødte størstestoresøstra hans måtte jeg det. Det var en helt vanlig fødsel, bare litt hektisk på slutten, ikke spesielt dramatisk, men jeg følte likevel at den ble i overkant slitsom. Jeg følte at jeg ikke hadde klart det. At jeg ikke hadde takla smerten, manglen på kontroll, at jeg ikke hadde oppført meg slik jeg skulle ønske. Jeg satt igjen med følelsen av at jeg hadde starta livet som mamma som en mor som ikke mestrer. 

Da jeg skulle ha nummer to ble tanker om fødselen overdøvende. De brøyt seg fram, de lot seg ikke stoppe. Jeg var så redd. Redd for at det skulle bli i overkant vanskelig. Redd for at jeg skulle miste kontroll og ikke klare å takle situasjonen. Men aller mest redd for at hun skulle dø. Eller allerede være død. Svangerskapet var normalt, alt så bra ut med babyen hele tiden, men likevel lå jeg urørlig i senga og stirra i veggen og klarte knapt annet enn å snappe etter pusten og tenke "tenk om, tenk om".

Jeg synes det er slitsomt, å fortelle andre om slike vonde tanker, om tanker om å ikke mestre, om det jeg innerst inne vet er ubegrunnet frykt, men likevel frykt jeg ikke klarer å gjøre noe med. Det er ikke morsomt å måtte si at man er liten og svak. Det er ikke morsomt å fortelle om vonde tanker når man bare vil være sterk og velfungerende. Men jeg gjorde det likevel. Jeg snakka med jordmora mi. Første gang jeg møtte henne fortalte jeg om ting som har skjedd meg, ting jeg har med meg i kofferten, ting som jeg vet kan prege meg i en fødselssituasjon. Det er ikke ting jeg vil dele med folk jeg ikke kjenner. Knapt med folk jeg kjenner i grunn. Men jeg så henne rett i øynene og sa det likevel, og så sa jeg "det kan hende at jeg friker ut, og da trenger jeg at du er der." Jeg frika ut. Og hun var der. Stødig som et fjell. Med de rette ordene. Med de rette rådene. Og for det er jeg evig takknemlig.

Det viktigste rådet var å skrive er brev til Føden. Fortelle dem om ting jeg er redd for. Sette ord på det, i korte trekk, slik at de vet hva jeg er redd for, og i den grad det kan forklares, hvorfor. Så jeg gjorde det. Jeg skrev et brev. Det ble lagt i journalen min. Da vi kom til sykehuset den gangen var fødselen godt i gang, riene rev i meg og jeg var hysterisk. Etter at jordmora hadde lest brevet mitt var hun fantastisk. Hun tok vare på meg. Hun tok imot mine ord, mine historier og behandlet meg med respekt, ydmykhet, hjalp meg til en seiersfølelse, en stolthet som jeg er evig takknemlig for.

Når jeg da ventet på fødsel nummer tre skrev jeg nok et brev. Denne gangen enda mer konkret. Nå visste jeg enda mer hvilken informasjon som jeg måtte dele med jordmødrene, og hvordan. Nok en gang ble brevet mitt sendt til fødeavdelingen og nok en gang ble det lagt godt synlig i journalen. Før termin hadde jeg allerede vært innom Føden en del ganger. En gang hadde jeg ikke kjent liv på for mange timer. En gang trodde jeg at litt av vannet hadde gått. En gang var jeg bare for redd. Hver gang leste de brevet mitt. Hver gang så de meg dypt inn i øynene. De undersøkte meg, tok imot meg, og forsikra meg om at de ville gjøre alt i deres makt for at dette skulle bli en god fødsel og for at barnet skulle ha det bra.

De tok imot min livserfaring med respekt, med åpenhet, med ydmykhet og det var med på å gi meg en god fødselsopplevelse. Jeg kan nå se på min lille sønn og nyte blikkene hans, smilene, stemmen, latteren hans, og bare være her og nå. Jeg trenger ikke tenke på en fødsel som ikke ble slik jeg skulle ønske. Jeg trenger ikke kjenne på en klo i brystet av motløshet. 

Da jeg skulle reise ifra barselhotellet denne gangen så jordmora på meg med et alvorlig ansikt og sa: "Dette brevet skal du ta vare på. Du skal ta vare på det og vite at det var du som gjorde dette. Det var du som gjorde det slik at vi kunne hjelpe deg på best mulig måte". Så selv om det er vanskelig å være ærlig, åpen og liten, så kan det lønne seg. Er du redd for å føde, har du erfaringer du er redd for at kan blande seg inn i fødselsopplevelsen og forsure den, så si i fra. Da blir det enklere for jordmødrene å vite hvordan de skal hjelpe deg og hvordan de skal møte deg. Lykke til! 

Stoffskiftekrøllings.

Jeg er så forkjøla. Så grenseløst forkjøla. Hoster og snørrer og har vondt i hodet og i bihulene og i halsen og det er ikke måte på hvor forkjøla jeg er. Huff, det er så slitsomt. Jeg stvarer rundt her hjemme, mellom tre barn, leker og rot og prøver å holde orden, på meg selv, på hjemme vårt, på barna. Men så er jeg altså så forkjøla. At jeg må bare sitte på sofaen. Jeg må bare hvile meg. Jeg må bare ta det med ro. Jeg orker ikke så mye. Men hvis jentene ser på meg med intense blikk og sier at de aboslutt vil ut altså, og at de ikke vil gå ut uten meg, så kan jeg ta en paracet og så kan jeg bli med ut, selv om det er litt slitsomt. Jeg klarer fint å finne fram klær til oss alle fire, selv om jeg blir litt hektisk og varm i trøya så kommer vi oss ut, og vi kan leke sammen, vi kan le sammen. Jeg kan bare ta en paracet, og så blir det bedre.

For et par uker siden var jeg også syk. Ikke forkjølasyk. Men stoffskiftesyk. Da hjelper ingen paracet. Denne gangen var stoffskiftet mitt for høyt. Denne gangen ble jeg liggende våken, selv om jeg absolutt burde ha sovet. Ikke for alt i verden klarte jeg å sove. Ikke for alt i verden klarte jeg å hvile meg. Likevel var jeg sliten, så utrolig sliten. Det meste virka uoverkommelig. Jeg fikk oss da ut av døra, men det krevde alt jeg hadde av tankekraft å klare å få med meg alt vi trengte, for å få det til. Selvironi var som blåst bort. Alt opplevdes som kritikk, kritikk av meg, fordi jeg følte bare at jeg ikke klarte. Tankene mine ble mørkere og mørkere. Vondere og vondere. Gjorde meg liten, gjorde meg motløs, gjorde meg til hva jeg følte som en dårlig mamma. Jeg følte at jeg ikke strakk til, at jeg aldri ville stekke til, at jeg ikke sa de riktige tingene til barna mine, at jeg ikke lagde den riktige stemningen for dem, at jeg ikke tok vare på dem slik jeg burde. Jeg kjenner det, når jeg blir depressiv blir de sinte, urolige, kranglete. Jeg tror det er min feil. Jeg tror de hadde hatt det bedre med en annen mor. Jeg ser på den lille hvite esken jeg har, den med Levaxin, den med medisinen som holder meg i vater, når doseringen er riktig, og ønsker bare at doseringen kan være riktig. Jeg får en tekstmelding fra legen min, ofte sent på kvelden, om at dosen må endres, om at hun håper at jeg har fine dager. 

Etter et par uker kjenner jeg det. Tåken letner, den tåken som har ligget rundt hodet mitt, som har tetna til tankene mine, tetna til utsikten min. Nå ser jeg omgivelsene mine klarere. Nå ser jeg meg selv klarere. Nå kan jeg le av egne feil. Nå kan jeg danse. Nå kan jeg nyte smilene til barna og overse de sure kommentarene som også hører med i livet. 

Pokker ta disse svingningene. Jeg skulle ønske jeg kunne vært de foruten. Men takk og pris for at legen min fant ut hva om var feil med meg den gangen jeg møtte nedbrutt opp på legekontoret og var så syk, så syk. Takk og pris for at jeg får medisin som hjelper meg, og at for jeg kan bli fulgt opp, og for at jeg kan forstå at de vonde tankene mine stort sett er på grunn av stoffskiftet mitt, og at de vil gi seg når dosen bare blir justert noe. Takk og pris. Og nå, når forkjølelsen river i meg kan jeg jo bare ta en paracet, og om kort tid vil jeg føle meg litt bedre. Så enkelt. 

Life could be dream, sweetheart.

I dag har det regna. Midt i juli liksom, og på badet ligger fora regnvotter til tørk og de gråe skyene ligger tungt over oss. Det regner. Og det er så kaldt. Men inne har vi kosa oss. Inne har det vært varmt, rolig, avslappende. Inne har vi dansa, smilt, sittet på gulvet og fargelagt tegninger, hørt på musikken som har omringa oss og smilt rolig ut i lufta. I dag har vi ikke krangla. I dag har vi vært milde mot hverandre. For i dag ville vi høre på musikk, og da så Ella på meg, smilte lurt og sa: "Sett på soul, Mamma".

For i dag har vi hørt på soul. I timesvis. Jeg er ingen stor soulkjenner. Jeg kan ikke mye om soul eller om de største artistene, men jeg kan litt, og det viktigste jeg kan er at jeg elsker soul. Jeg elsker soul. Jeg elsker stemningen som brer seg i leiligheten når de dype stemmene synger og når melodiene får oss til å danse, riste på rompa, til å le, til å være glade. Selv når det er melankolske sanger. De er likevel så fine, så gode. Vi elsker soul. 

Midt i et måltid må minstejenta mi bare ut på gulvet og danse. "Sånn, mamma, sånn", sier hun og viser meg hvordan hun svinger på den lille kroppen sin. Soul gjør oss energiske, trygge og sterke også. Selv om jentene mine ikke ennå forstår tekstene så tror jeg de kjenner styrken fra de kvinnelige rollemodellene, og de mannlige for den saks skyld. Jeg tror de kjenner likeverdet som ligger der, budskapet om å ha respekt for hverandre, og for seg selv. Det smyger seg inn i oss, kiler oss i magen, gjør oss sterke.

De spør om hva tekstene betyr, jeg forklarer så godt jeg kan. Så kommer vi til sangen om Otis Redding, "A Tribute to a King". Vi får tårer i øynene. Vi finner bilder av han på internett og leser om han på wikipedia. Og da får vi vondt i magen. Så tragisk. Så ufattelig tragisk. Men takk og pris for at han levde et innholdsrikt liv selv om det ble så alt for kort. Takk og pris for at han rakk å gjøre alt det han rakk på sine alt for få år. Musikken hans varmer oss ennå. Den rekker helt hit. Helt fra USA, helt fra 60-tallet. Den rekker helt til et borettslag i Norge. Den når oss langt inn i hjerterota. Den gjør dagen vår god, den gjør smilene våre lette, den gjør kroppene våre smidige. Jeg ser rett og slett for meg at verden ville vært et bedre sted hvis flere bare hørte på, dansa til og kosa seg mer med soul.

Vi elsker soul!

Hverdagslig slangefobibehandling.

Da jeg var liten en gang, kanskje bare fire år eller noe, i alle fall en gang før jeg fylte fem, hadde jeg et mareritt. Jeg drømte at jeg våkna, satte meg opp på sengekanten, skulle til å gå over gulvet og bort mot døra da en slange kom og kveila seg rundt beina mine. Jeg datt framover, og kjente slangen krype oppover langs beina mine. Så våkna jeg. Og etter det kan jeg ikke huske annet enn at jeg har vært utrolig redd for slanger. I perioder verre enn ellers. Slik at jeg har måttet sett etter under senga mi hver gang jeg skulle legge meg, eller titta ned i do og nesten ikke turt å sitte på skåla, eller fått panikkangst og vært overbevist om at nå dør jeg når jeg så en slange på TV, eller ligget våken på natta og sett for meg slanger over alt slik at jeg ikke har fått sovet, men bare hatt nok med å puste normalt og prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke har noen grunn til å være redd. Fobi altså. Ugrunnet frykt. En vond, altoppslukende fysisk smerte og en sterk tro på at jeg har all grunn til å være redd, uannsett hva andre sier. Slitsomme greier.

Sånn ca sommeren 2004 ble stoffskiftet mitt i ulage. De to neste årene som fulge var slangefobien ekstra ille. Jeg synes at jeg så slanger over alt, fobien tok rett og slett over hverdagen min og fikk en sentral plass i livet mitt. Slik kan man jo ikke ha det. Så jeg fortalte det til legen min. Som sendte henvisning til en psykriater. Kort tid etterpå troppa jeg opp på Brøset. Iført alt for mye klær og med en stor nervøs klomp i magen. Psykriateren brukte lang tid på å overbevise meg om at ingen hittil har dødd av et angstanfall. Jeg er fremdeles ikke helt overbevist kjenner jeg. Når jeg er på det reddeste får jeg jo ikke puste. I alle fall kjennes det slik ut. Så ble jobben min å utsette meg for angstanfall, slik at jeg fikk se da, at jeg ikke døde. 

Jeg øvet på å se på bilder og korte filmsnutter av slanger og samtidig puste normalt. Jeg gikk til og med ut i skogen, på jakt etter en hoggorm, for å se på den, og fant en, og klarte å stå i mange minutter og se på at den krøyp rundt. Det er det ekleste. Måten de beveger seg på. Slik de kveiler seg rundt, kryper, uten armer eller bein, uforutsigbare, usannsynlige. Ekle rett og slett. Jeg får nå en sterk trang til å snu meg, for å forsikre meg om at det ikke ligger en slange på sofaryggen bak meg. Men jeg vet jo at det ikke er en slange der. Jeg skal ikke snu meg.

For et par år siden var vi i barnehagen til jentene, det var salg av leker og ting der inntekten fikk til Forut. Ella ville ha en grønn treslange. Jeg så hardt på den og sa ja. Egentlig aller mest for min egen del. Egentlig aller mest fordi jeg fortsatt trenger å bli vant til å plutselig se en slange, og når det er den grønne treslangen vet jeg jo at det bare er tre. Jeg øver meg på å bare la den ligge rundt og slenge. Jeg øver meg på å ta i den og selv rydde den bort. Jeg øver meg på å si greit ifra når barna vil leke med den og vil ha den for nærme meg. Jeg øver meg på mine egen grenser, og på å lære barna å respektere andres grenser. Jeg øver meg. 

Men den er fortsatt ekkel synes jeg. Selv om den er av tre.

Noen venner.

Noen venner ser jeg ofte. Vi får mange opplevelser sammen. Ler, prater, lager mat, drar på turer, deler tanker, deler øyeblikk, deler dager. Fordi vi bor nærme hverandre kan vi avtale å møtes nesten når som helst. Vi kan møtes selv om dagen er tung, vi kan komme inn i hverandres hjem selv om rotet flyter og det er ikke så vanskelig å spørre om hjelp. Eller kanskje kommer hjelpen uten at jeg spør, uten at jeg egentlig forstår at jeg trenger det. Som i dag da jeg åpnet døra for et par venner av oss. I det jeg vrei på låsen til døra husket jeg at jeg ikke hadde sminka meg, at klærne ikke akkurat var de jeg ville valgt hvis jeg skulle ha beveget meg utendørs, at håret var som et reir. Akkurat da hadde jeg så vondt i hodet, var svimmel, følte at det var uoverkommelig å holde orden i hus, og i meg selv. Så da kom de inn, lagde middag sammen med oss, tok del i dagen vår og gjorde den god, gjorde den morsom, gjorde den behagelig.

Andre venner tar del i hverdagen min på en annen måte.Vi møtes ikke bare når vi vil, men når vi må også. På jobb for eksempel, eller gjennom skolen og barnehagen til barna. Og akkurat derfor blir hverdagen god. Akkurat derfor blir barnehagen, skolen, jobben noe å glede seg litt ekstra til.

Noen venner må jeg nesten møte litt ofte, for å bli godt kjent, fordi vi ikke har kjent hverandre så lenge ennå og har mye å snakke om. Mye å fortelle hverandre. Noen andre venner har jeg reist sammen med, besøkt nye steder sammen med, delt spesielle dager sammen med, dager som jeg sent glemmer. Selv om vi ikke møtes så ofte så føles det som om vi møtes hver dag. Kanskje fordi vi har sett hverandres gode sider, men også de litt mer irriterende. Kanskje fordi vi har vært med i situasjoner som var vanskelig for den andre. Kanskje fordi vi vet, uten at vi trenger å si det. Kanskje fordi vi kan si det meste og spørre om nesten alt, men også ikke behøve å si så mye. 

Noen venner har jeg hatt allerede før de ble født. Jeg har sett de utvikle seg fra bare ord, bare et intenst blikk som bringer et budskap, bare som en mage, til små mennesker som tar plass og er her, selvfølgelig. Helt selvfølgelig er ikke verden den samme uten dem. Måtte det ligge mange morsomme felles opplevelser å vente på oss. Måtte vi ha god tid til hverandre. Måtte vi kjenne at vi trives best sammen, uansett.

Flis kan være skumle greier.

På torsdag var vi ute, i mangfoldige timer. Ca fire timer faktisk. Med en litt for liten sykkel, en gressklipper, litt matpakke, vannflasker som ble tomme så alt for fort, tvillingvogn som fikk punktert dekk mot slutten og et noe varierende pågangsmot. Vi gikk og sykla rundt, og fant postkassene til alle barna som skal begynne i gruppa til Ella til høsten. Da skal hun nemlig begynne på skolen, og hun kjenner bare så vidt til to av barna som skal gå i gruppa hennes. Jeg har meldt meg som foreldrekontakt, og skulle nå altså invitere alle barna med på leking ved skolens uteområdet nå i dag. Vi foreldrekontaktene tenkte at det ville vært gøy å gi barna muligheten til å bli litt bedre kjent.

På turen vår stoppa vi ved noen lekeplasser. Ved en av dem fikk Ella en flis i en finger. Da vi kom hjem prøvde vi å få den ut, men den satt godt. Jeg fikk bare tak i deler av den. Det ble for vondt og slitsomt, så vi bestemte oss for å la den være og se det an. I går prøvde vi å få ut resten, men til ingen nytte.

I dag var det verk rundt flisen, og jeg fikk dytta den ut. Men fingeren var blitt vond, rød og hoven, og kort tid etter at flisen var borte hadde hånda til jenta vår fått røde flekker på seg. Hun lå slapp og blek i senga si. Det gjør hun aldri. Da er det godt å ha lagra telefonnummeret til legevakta på telefonen, og at en hyggelig stemme gir rolig beskjed om at vi bør komme en tur.

Nå ligger hun i senga. Blek, kvalm, småvarm, slapp og sliten. Hun vil bare sove. Det vil hun aldri. I alle fall ikke slik midt på dagen. Foreldrene ser på henne med bekymra mine og kjenner at vi har fått en støkk. Vi som trodde at en flis ville orden seg selv. Etter flere forsøk med å få den ut slo vi oss til ro med at det ville vel gå bra. Nå står det en flaske med antibiotika i kjøleskapet, og vi ser nervøst på hverandre. Mange tanker raser gjennom hodet. Tenk om det skjer noe alvorlig med noen av barna våre en gang. Tenk om vi ikke hadde bodd i Norge, og ikke bare kunne svippa innom et godt utrustet sykehus og fått profesjonell hjelp. Tenk om vi var kommet dit hvor antibiotika ikke fungerer lenger. Tenk hvis vi bare hadde sendt ut sms'er, i stedet for å gå rundt med disse invitasjonene til lekinga som Ella nå ikke kan være med på fordi vi valgte å gå rundt med disse invitasjonene. Sjebnens ironi kan man vel si.

Nå håper vi bare at hun blir frisk og rask igjen, og at de som møtte opp ved skolen fikk en koselig stund sammen. Vi gleder oss til å bli kjent med barna og familiene deres utover sommeren og høsten. Når Ella bare har blitt frisk igjen.

Fremdeles hjemme.

Eldstejenta mi svinser rundt i blomsterbutikken. Hun har bestemt seg for hvilken blomst hun synes vi skal kjøpe. Skrittene hennes er lette, stemmen høy. Hun setter øynene i ekspeditrisa: "Vi skal besøke Bestemor Solveig vi". Ekspeditrisa svarer: "Så koselig da", og forventer nok ikke svaret: "Ja, hun er død altså".

Vi planer blomstene ved grava hennes og gjør det fint for henne. Barna leker rundt grava. Eldstejenta mi lurer på om jeg tror Bestemor Solveig er i himmelen, og om jeg tror at hun kan se oss nå. I tilfelle tar vi bilde av skyene som er over grava hennes. I tilfelle hun er der. Men vi er mest enige om at hun er i hjertene våre.

I huset hennes lever hun ennå. Klærne i klesskapet lukter som Bestemor. Knappene, sykmaskina og sytråene på sømmerommet minner oss om kreativiteten hennes, om arbeidsgleden hennes. På kjøkkenet kan jeg høre latteren hennes, ved pianoet kan jeg møte blikket hennes. Det er i huset at vi er på besøk hos deg. Det mest naturlige hadde vært om du kom gående ned trappa. Eller inn på soverommet for å vekke oss, urimelig tidlig etter vår mening.

I vinterstua leker jentene, de lever i dine rom. Minstejenta mi har en banan som for øyeblikket fungerer som telefon. Vi hører den kvikke stemmen hennes: "Hei Bestemor Solveig, er du død?". Og så snakker dere videre. For henne er du også levende. Det er i huset ditt at vi møter deg. Det er her vi savner deg aller mest. Det er her vi glemmer at vi må savne deg. Fordi det er her vi er nærmest deg.

Nå har verden måtte være deg foruten i ett år. Jeg forstår fortsatt ikke at du er borte. Du er i tankene mine hver dag. Du er en del av leken til jentene fra tid til annen. Doktor Proktor har blitt en kjenning i huset vårt. En kveld fikk ikke Ella Leona sove. Hun tenkte på noe. Hun stod ved sofaen og så på meg: "Jeg skulle ønske at vi hadde en tidsmaskin, slik som Doktor Proktor. Så kunne vi reist og besøkt Bestemor Solveig. Men vi er heldige som har møtt henne da. Lillebror får bare se bilder av henne, han".

Ja, vi er heldige som har møtt deg. Som fortsatt har deg i livet vårt. Og som fremdeles kan besøke deg, i huset ditt, og ikke bare ved en grav.