Life could be dream, sweetheart.

I dag har det regna. Midt i juli liksom, og på badet ligger fora regnvotter til tørk og de gråe skyene ligger tungt over oss. Det regner. Og det er så kaldt. Men inne har vi kosa oss. Inne har det vært varmt, rolig, avslappende. Inne har vi dansa, smilt, sittet på gulvet og fargelagt tegninger, hørt på musikken som har omringa oss og smilt rolig ut i lufta. I dag har vi ikke krangla. I dag har vi vært milde mot hverandre. For i dag ville vi høre på musikk, og da så Ella på meg, smilte lurt og sa: "Sett på soul, Mamma".

For i dag har vi hørt på soul. I timesvis. Jeg er ingen stor soulkjenner. Jeg kan ikke mye om soul eller om de største artistene, men jeg kan litt, og det viktigste jeg kan er at jeg elsker soul. Jeg elsker soul. Jeg elsker stemningen som brer seg i leiligheten når de dype stemmene synger og når melodiene får oss til å danse, riste på rompa, til å le, til å være glade. Selv når det er melankolske sanger. De er likevel så fine, så gode. Vi elsker soul. 

Midt i et måltid må minstejenta mi bare ut på gulvet og danse. "Sånn, mamma, sånn", sier hun og viser meg hvordan hun svinger på den lille kroppen sin. Soul gjør oss energiske, trygge og sterke også. Selv om jentene mine ikke ennå forstår tekstene så tror jeg de kjenner styrken fra de kvinnelige rollemodellene, og de mannlige for den saks skyld. Jeg tror de kjenner likeverdet som ligger der, budskapet om å ha respekt for hverandre, og for seg selv. Det smyger seg inn i oss, kiler oss i magen, gjør oss sterke.

De spør om hva tekstene betyr, jeg forklarer så godt jeg kan. Så kommer vi til sangen om Otis Redding, "A Tribute to a King". Vi får tårer i øynene. Vi finner bilder av han på internett og leser om han på wikipedia. Og da får vi vondt i magen. Så tragisk. Så ufattelig tragisk. Men takk og pris for at han levde et innholdsrikt liv selv om det ble så alt for kort. Takk og pris for at han rakk å gjøre alt det han rakk på sine alt for få år. Musikken hans varmer oss ennå. Den rekker helt hit. Helt fra USA, helt fra 60-tallet. Den rekker helt til et borettslag i Norge. Den når oss langt inn i hjerterota. Den gjør dagen vår god, den gjør smilene våre lette, den gjør kroppene våre smidige. Jeg ser rett og slett for meg at verden ville vært et bedre sted hvis flere bare hørte på, dansa til og kosa seg mer med soul.

Vi elsker soul!

Hverdagslig slangefobibehandling.

Da jeg var liten en gang, kanskje bare fire år eller noe, i alle fall en gang før jeg fylte fem, hadde jeg et mareritt. Jeg drømte at jeg våkna, satte meg opp på sengekanten, skulle til å gå over gulvet og bort mot døra da en slange kom og kveila seg rundt beina mine. Jeg datt framover, og kjente slangen krype oppover langs beina mine. Så våkna jeg. Og etter det kan jeg ikke huske annet enn at jeg har vært utrolig redd for slanger. I perioder verre enn ellers. Slik at jeg har måttet sett etter under senga mi hver gang jeg skulle legge meg, eller titta ned i do og nesten ikke turt å sitte på skåla, eller fått panikkangst og vært overbevist om at nå dør jeg når jeg så en slange på TV, eller ligget våken på natta og sett for meg slanger over alt slik at jeg ikke har fått sovet, men bare hatt nok med å puste normalt og prøve å overbevise meg selv om at jeg ikke har noen grunn til å være redd. Fobi altså. Ugrunnet frykt. En vond, altoppslukende fysisk smerte og en sterk tro på at jeg har all grunn til å være redd, uannsett hva andre sier. Slitsomme greier.

Sånn ca sommeren 2004 ble stoffskiftet mitt i ulage. De to neste årene som fulge var slangefobien ekstra ille. Jeg synes at jeg så slanger over alt, fobien tok rett og slett over hverdagen min og fikk en sentral plass i livet mitt. Slik kan man jo ikke ha det. Så jeg fortalte det til legen min. Som sendte henvisning til en psykriater. Kort tid etterpå troppa jeg opp på Brøset. Iført alt for mye klær og med en stor nervøs klomp i magen. Psykriateren brukte lang tid på å overbevise meg om at ingen hittil har dødd av et angstanfall. Jeg er fremdeles ikke helt overbevist kjenner jeg. Når jeg er på det reddeste får jeg jo ikke puste. I alle fall kjennes det slik ut. Så ble jobben min å utsette meg for angstanfall, slik at jeg fikk se da, at jeg ikke døde. 

Jeg øvet på å se på bilder og korte filmsnutter av slanger og samtidig puste normalt. Jeg gikk til og med ut i skogen, på jakt etter en hoggorm, for å se på den, og fant en, og klarte å stå i mange minutter og se på at den krøyp rundt. Det er det ekleste. Måten de beveger seg på. Slik de kveiler seg rundt, kryper, uten armer eller bein, uforutsigbare, usannsynlige. Ekle rett og slett. Jeg får nå en sterk trang til å snu meg, for å forsikre meg om at det ikke ligger en slange på sofaryggen bak meg. Men jeg vet jo at det ikke er en slange der. Jeg skal ikke snu meg.

For et par år siden var vi i barnehagen til jentene, det var salg av leker og ting der inntekten fikk til Forut. Ella ville ha en grønn treslange. Jeg så hardt på den og sa ja. Egentlig aller mest for min egen del. Egentlig aller mest fordi jeg fortsatt trenger å bli vant til å plutselig se en slange, og når det er den grønne treslangen vet jeg jo at det bare er tre. Jeg øver meg på å bare la den ligge rundt og slenge. Jeg øver meg på å ta i den og selv rydde den bort. Jeg øver meg på å si greit ifra når barna vil leke med den og vil ha den for nærme meg. Jeg øver meg på mine egen grenser, og på å lære barna å respektere andres grenser. Jeg øver meg. 

Men den er fortsatt ekkel synes jeg. Selv om den er av tre.

Noen venner.

Noen venner ser jeg ofte. Vi får mange opplevelser sammen. Ler, prater, lager mat, drar på turer, deler tanker, deler øyeblikk, deler dager. Fordi vi bor nærme hverandre kan vi avtale å møtes nesten når som helst. Vi kan møtes selv om dagen er tung, vi kan komme inn i hverandres hjem selv om rotet flyter og det er ikke så vanskelig å spørre om hjelp. Eller kanskje kommer hjelpen uten at jeg spør, uten at jeg egentlig forstår at jeg trenger det. Som i dag da jeg åpnet døra for et par venner av oss. I det jeg vrei på låsen til døra husket jeg at jeg ikke hadde sminka meg, at klærne ikke akkurat var de jeg ville valgt hvis jeg skulle ha beveget meg utendørs, at håret var som et reir. Akkurat da hadde jeg så vondt i hodet, var svimmel, følte at det var uoverkommelig å holde orden i hus, og i meg selv. Så da kom de inn, lagde middag sammen med oss, tok del i dagen vår og gjorde den god, gjorde den morsom, gjorde den behagelig.

Andre venner tar del i hverdagen min på en annen måte.Vi møtes ikke bare når vi vil, men når vi må også. På jobb for eksempel, eller gjennom skolen og barnehagen til barna. Og akkurat derfor blir hverdagen god. Akkurat derfor blir barnehagen, skolen, jobben noe å glede seg litt ekstra til.

Noen venner må jeg nesten møte litt ofte, for å bli godt kjent, fordi vi ikke har kjent hverandre så lenge ennå og har mye å snakke om. Mye å fortelle hverandre. Noen andre venner har jeg reist sammen med, besøkt nye steder sammen med, delt spesielle dager sammen med, dager som jeg sent glemmer. Selv om vi ikke møtes så ofte så føles det som om vi møtes hver dag. Kanskje fordi vi har sett hverandres gode sider, men også de litt mer irriterende. Kanskje fordi vi har vært med i situasjoner som var vanskelig for den andre. Kanskje fordi vi vet, uten at vi trenger å si det. Kanskje fordi vi kan si det meste og spørre om nesten alt, men også ikke behøve å si så mye. 

Noen venner har jeg hatt allerede før de ble født. Jeg har sett de utvikle seg fra bare ord, bare et intenst blikk som bringer et budskap, bare som en mage, til små mennesker som tar plass og er her, selvfølgelig. Helt selvfølgelig er ikke verden den samme uten dem. Måtte det ligge mange morsomme felles opplevelser å vente på oss. Måtte vi ha god tid til hverandre. Måtte vi kjenne at vi trives best sammen, uansett.

Flis kan være skumle greier.

På torsdag var vi ute, i mangfoldige timer. Ca fire timer faktisk. Med en litt for liten sykkel, en gressklipper, litt matpakke, vannflasker som ble tomme så alt for fort, tvillingvogn som fikk punktert dekk mot slutten og et noe varierende pågangsmot. Vi gikk og sykla rundt, og fant postkassene til alle barna som skal begynne i gruppa til Ella til høsten. Da skal hun nemlig begynne på skolen, og hun kjenner bare så vidt til to av barna som skal gå i gruppa hennes. Jeg har meldt meg som foreldrekontakt, og skulle nå altså invitere alle barna med på leking ved skolens uteområdet nå i dag. Vi foreldrekontaktene tenkte at det ville vært gøy å gi barna muligheten til å bli litt bedre kjent.

På turen vår stoppa vi ved noen lekeplasser. Ved en av dem fikk Ella en flis i en finger. Da vi kom hjem prøvde vi å få den ut, men den satt godt. Jeg fikk bare tak i deler av den. Det ble for vondt og slitsomt, så vi bestemte oss for å la den være og se det an. I går prøvde vi å få ut resten, men til ingen nytte.

I dag var det verk rundt flisen, og jeg fikk dytta den ut. Men fingeren var blitt vond, rød og hoven, og kort tid etter at flisen var borte hadde hånda til jenta vår fått røde flekker på seg. Hun lå slapp og blek i senga si. Det gjør hun aldri. Da er det godt å ha lagra telefonnummeret til legevakta på telefonen, og at en hyggelig stemme gir rolig beskjed om at vi bør komme en tur.

Nå ligger hun i senga. Blek, kvalm, småvarm, slapp og sliten. Hun vil bare sove. Det vil hun aldri. I alle fall ikke slik midt på dagen. Foreldrene ser på henne med bekymra mine og kjenner at vi har fått en støkk. Vi som trodde at en flis ville orden seg selv. Etter flere forsøk med å få den ut slo vi oss til ro med at det ville vel gå bra. Nå står det en flaske med antibiotika i kjøleskapet, og vi ser nervøst på hverandre. Mange tanker raser gjennom hodet. Tenk om det skjer noe alvorlig med noen av barna våre en gang. Tenk om vi ikke hadde bodd i Norge, og ikke bare kunne svippa innom et godt utrustet sykehus og fått profesjonell hjelp. Tenk om vi var kommet dit hvor antibiotika ikke fungerer lenger. Tenk hvis vi bare hadde sendt ut sms'er, i stedet for å gå rundt med disse invitasjonene til lekinga som Ella nå ikke kan være med på fordi vi valgte å gå rundt med disse invitasjonene. Sjebnens ironi kan man vel si.

Nå håper vi bare at hun blir frisk og rask igjen, og at de som møtte opp ved skolen fikk en koselig stund sammen. Vi gleder oss til å bli kjent med barna og familiene deres utover sommeren og høsten. Når Ella bare har blitt frisk igjen.

Fremdeles hjemme.

Eldstejenta mi svinser rundt i blomsterbutikken. Hun har bestemt seg for hvilken blomst hun synes vi skal kjøpe. Skrittene hennes er lette, stemmen høy. Hun setter øynene i ekspeditrisa: "Vi skal besøke Bestemor Solveig vi". Ekspeditrisa svarer: "Så koselig da", og forventer nok ikke svaret: "Ja, hun er død altså".

Vi planer blomstene ved grava hennes og gjør det fint for henne. Barna leker rundt grava. Eldstejenta mi lurer på om jeg tror Bestemor Solveig er i himmelen, og om jeg tror at hun kan se oss nå. I tilfelle tar vi bilde av skyene som er over grava hennes. I tilfelle hun er der. Men vi er mest enige om at hun er i hjertene våre.

I huset hennes lever hun ennå. Klærne i klesskapet lukter som Bestemor. Knappene, sykmaskina og sytråene på sømmerommet minner oss om kreativiteten hennes, om arbeidsgleden hennes. På kjøkkenet kan jeg høre latteren hennes, ved pianoet kan jeg møte blikket hennes. Det er i huset at vi er på besøk hos deg. Det mest naturlige hadde vært om du kom gående ned trappa. Eller inn på soverommet for å vekke oss, urimelig tidlig etter vår mening.

I vinterstua leker jentene, de lever i dine rom. Minstejenta mi har en banan som for øyeblikket fungerer som telefon. Vi hører den kvikke stemmen hennes: "Hei Bestemor Solveig, er du død?". Og så snakker dere videre. For henne er du også levende. Det er i huset ditt at vi møter deg. Det er her vi savner deg aller mest. Det er her vi glemmer at vi må savne deg. Fordi det er her vi er nærmest deg.

Nå har verden måtte være deg foruten i ett år. Jeg forstår fortsatt ikke at du er borte. Du er i tankene mine hver dag. Du er en del av leken til jentene fra tid til annen. Doktor Proktor har blitt en kjenning i huset vårt. En kveld fikk ikke Ella Leona sove. Hun tenkte på noe. Hun stod ved sofaen og så på meg: "Jeg skulle ønske at vi hadde en tidsmaskin, slik som Doktor Proktor. Så kunne vi reist og besøkt Bestemor Solveig. Men vi er heldige som har møtt henne da. Lillebror får bare se bilder av henne, han".

Ja, vi er heldige som har møtt deg. Som fortsatt har deg i livet vårt. Og som fremdeles kan besøke deg, i huset ditt, og ikke bare ved en grav.

 

Ingen lystgass? Å, nei! Krise!

I mars hadde jeg termin. 22. mars faktisk, på bursdagen til min kjære bror. Vi ventet i spenning. I ukesvis. Kroppen min ga stadig signaler om at fødselen muligens kunne være i anmarsj, men det var altså bare falske rykter, gang på gang. Jeg var nervøs. Jeg visste jo omtrent hva jeg gikk til. Jeg hadde gjort det to ganger før. Da vet man hvor vondt det gjør. Hvor liten, hjelpesløs, maktesløs og naken man føler seg når fødselen er i gang. Jeg grua meg. En tanke jeg klamra meg til var at i det fødselen starta måtte jeg komme meg fortest mulig til sykehuset for å blant annet få tilgang til lystgassmaska. Under mine to tidligere fødsler hadde lystgassen vært en god hjelp, og jeg kan ikke helt forstå hvordan jeg skulle ha overlevd uten den. Den hadde gjort riene overkommerlige, hadde gitt meg hjelp til å pust ordentlig, hjelp til å slappe av nok til å klare det.

Derfor fikk jeg panikk da mannen min fortalte meg at de ikke lenger hadde lystgass på St Olavs. De hadde faktisk fjernet lystgassen 1. mars. 22 dager før min termin. Jeg hadde ikke fått det med meg. Men nå satt han altså der og fortalte meg det. Selv om han egentlig ikke ville. Fordi han ikke ville at det skulle være sant. Jeg ble livredd. Jeg lå våken mange timer natta etter og stirra stivt i veggen. Hvordan skulle det nå gå? Hvordan skulle jeg overleve alle de riene som jeg så visst ikke trodde at jeg kom til å klare å overleve uten lystgassen? Hjelpes!

22. mars kom og gikk og ingen rier var å kjenne. Selv om det hadde sett ut til at fødselen skulle skje før termin denne gang. Jeg venta og venta, stadig mer ivrig etter å få lov til å bli ferdig med denne fødselen. Midt i påska fikk jeg mast meg til en overtidskontroll på sykehuset. De mente det var for tidlig. Jeg var redd for at det var lite fostervann der inne. Mistanken min stemte, derfor ble fødselen satt igang. 

På Føde Vest ble vi tatt vel imot. Hjertelyden til babyen vår ble nøye overvåka, vi fikk all den informasjonen vi kunne drømme om, jeg ble sett i øynene av rolige jordmøre og leger som profesjonelt og engasjert overbeviste meg om at dette kom jeg til å klare, vi ble tatt imot med åpne armer. 

I journalen min lå et brev som jeg hadde skrevet til dem under svangerskapet, der jeg hadde skrevet om en del ting jeg mente at de burde vite når jeg kom til dem for å føde. Ting jeg var bekymra for, ting jeg har opplevd i livet mitt som vil prege min opplevelse av en fødsel, ting jeg ikke nødvendigvis vil at andre mennesker skal vite om livet mitt, men som jeg likevel synes at jeg burde fortelle til de som skulle møte meg i fødsel. Alt dette stod i et brev som jordmødrene og legene leste og som de behandlet med respekt og imøtekommenhet. Jeg ble sett i øynene av prosjonelle helsearbeidere som var oppriktig interessert i å gjøre min fødsel overkommerlig, til å gjøre det til en god opplevelse.

Timene gikk, ingenting skjedde. Den ene modningstabletten etter den andre ble gitt meg, men ingen rier. Hjertelyden til babyen ble nøye overvåket. Stemmene rundt meg var rolige, trygge, varme. Jeg var ikke lenger sliten, ikke lenger redd. Timene gikk og jeg følte meg så trygg, så ivaretatt, så sikker på at dette ville gå bra, så sikker på at jordmødrene hadde full kontroll. 

Litt over to døgn etter at de hadde begynt å prøve å få fødselen igang gikk vannet. Noen små sammentrekninger var alt jeg kjente. Jeg venta på smerte. Stålsatte meg for smerten. Jeg huska så godt den natta jeg hadde stirra i veggen og vært livredd. Nå kunne jeg ikke kjenne den redde følelsen i kroppen lenger. Jeg visste at de fremdeles ikke hadde lystgassen. Jeg visste at jeg måtte igjennom den altoppslukende smerten, mest trolig uten noen form for smertelindring. Jeg visste at jeg måtte klare å slappe av og puste rolig, selv om jeg har store problemer med slikt. Likevel var jeg ikke redd. Jeg følte meg så godt tatt vare på. Der jeg vagga sakte gjennom gangene på Føde Vest, iført uformelige, behagelige, men ikke kledelige klær, usminka og med ufiksa hår, følte jeg meg som en dronning.

Til slutt måtte de sette på drypp. I det nåla gikk inn i hånda mi kjente jeg en urolig kribling i kroppen. Nå var det ingen vei tilbake. Nå måtte smerten komme. Og den kom. Rivende, som voldsomme bølger gjennom kroppen. Jeg ropte, høyere enn smerten, og pusta gjennom pausen. Jeg fikk en varm rispose på korsryggen, det hjalp. Kjæresten min masserte ryggen min, det hjalp. Jordmora så meg, ville meg alt vel, var imøtekommende, rolig, utstrålte trygghet, omsorg, det hjalp. Når jeg ikke lenger klarte å puste rolig gjennom pausene mellom riene, når kroppen bare skalv av smerte og jeg brukte pausen på å grue meg til neste ri så var hun der, la armen sin på min og minnet meg på at nå måtte jeg bruke pausene på å slappe av slik at jeg skulle klare neste ri. Det var vondt. Det var slitsomt. Men jeg var ikke redd. Under de to andre fødslene mine hadde jeg vært så redd. Da hadde jeg vært så sikker på at noe grusomt kom til å skje. Nå tok jeg en ri av gangen. Nå pusta jeg bare i pausene, jeg brukte ikke de dyrebare sekundene på full krisemaksimering. 

Selv om vi hadde venta så lenge på at fødselen skulle starte, var ikke venting nødvendig når det først var igang. Da tok riene ordentlig tak og åpninga skjedde raskere enn noen hadde våget å tro på forhånd. Vonde var de, men ingen av riene var så vonde at jeg tenkte at jeg ikke skulle klare en til. Jeg ble så sliten. Men kjæresten min var der, og jordmora holdt i hånda mi, så meg i øynene, hørte på det jeg hadde å si. 

Og så, plutselig var den lille gutten vår på vei ut. Lenge før noen av oss hadde trodd av pressriene skulle starte kom de likevel. Døra til fødestua ble revet opp, en jordmor og en barnepleier kom løpende til unnsettning, kjæresten min ble noe flakkende i blikket. Men jeg var ikke redd. Hendene som tok i meg, som hjalp meg til rette i senga, som fikk av meg klærne, var så sikre, så bestemte i bevegelsene. Jeg var ikke redd. Bare trygg denne gangen. 

Så var han der. Der uten i verden sammen med oss. Jeg kunne endelig få holde han, lukte han, føle han i armene mine. Og selv om jeg var litt i sjokk etter den raske fødselen så var jeg så glad, så synes jeg at fødselen hadde vært så fin, selv om jeg ikke hadde hatt noen smertelindring bortsett fra massasje og en varm rispose. 

Før, før denne fødselen ble jeg mest irritert av andre som kunne fortelle slikt. Som kunne si slikt som at det er så viktig å puste, så viktig å forholde seg rolig, så viktig å tenkte positivt og ikke være redd. Hvordan skal man gjøre det da?, tenkte jeg. Sludder og vås! Jeg tenkte bare at en fødsel er så vond, så slitsom, at slikt klarer i alle fall ikke jeg uten lystgass, og uten å få panikk. Men jeg gjorde det. Jeg klarte det. Takket være jordmødrene på Føde Vest. Takket være Nora Vike som var der under fødselen, sammen med oss, og som var med på å gjøre meg i stand til å se smerten og redselen i hvitøyet uten å få panikk. Det ble en fin fødsel. En minneverdig dag, som bare har gitt meg gode minner, ikke minner som plager meg, som får meg til å få vondt i magen. Jeg klarte det nemlig. Og det gikk bra.

Jeg ønsker alle som skal føde lykke til. Det er jaggu ikke bare bare. Men jeg håper at dere også blir tatt godt imot på St Olavs hospital, og at dere kan reise hjem som stolte og modige mødre, at dere også føler at dere ble tatt godt vare på, som en dronning. Til dere som nå gruer dere ekstra mye til fødselen fordi de ikke lenger har lystgass i Trondheim; min påstand er at på St Olavs trenger de ikke lystgass, ikke så lenge de har så dyktige og drevne jordmødre. 

Men det er så mye fint også.

Vi våkner med vissheten om at vi må savne deg i dag også. Blikket ditt er borte, rommet lukter ikke lenger av deg, stemmen din høres bare i tankene våre nå. Fordi verden ble for slitsom å forholde seg til, fordi livet ditt virket for uoverkommelig. Vi prøver fortsatt å gripe deg, ta tak i deg, rive deg tilbake til oss, for å kunne spørre deg om det virkelig kan være sant at det er så ille. Vi vil fortsatt forsøke å holde deg fast. Men blikket vårt glir over en kiste nå, blomster, andre svartkledde mennesker med tårer på kinnene sine. Blikket vårt glir bare over bilder av deg nå. Blikket vårt kan ikke lenger gli over håret ditt som lett beveges av vinden, eller klærne dine, som beveger seg når du gjør det. For alt er stille nå. Bare tårene er igjen, tårene, og spørsmålene som kverner i hodet, minnene som dukker fram, som prøver å gi svar, som prøver å gi trøst.

Jeg har også ligget der. Der dypt nede i senga, og sett matt på dyna mi. Jeg har også kjent på den vonde, tunge følelsen av at ingenting vil være verdt det lenger, at det bare vil være for mye smerte, at gleden ikke kan overvinne tomheten, verkingen i kropp og tanker. Jeg har også ligget der og tenkt at det hadde vært bedre å slippe. At det hadde vært bedre for verden om den kunne ha slippet å ha meg der også. For jeg var bare en skygge av et menneske, en skygge av et smil, en skygge av glede. Hvem trenger vel en skygge, som bare forsvinner, som bare svikter. 

Jeg har også trukket dyna over hodet og sett for meg å forbli der resten av evigheten. Kjæresten min gjorde ikke det, han så framover, la planer, drømte. En dag snakka han om noe han hadde lyst til å gjøre, og sa: "kanskje vi kan gjøre det om ti år", jeg husker hvordan han så på meg da, med forventning og livslyst i øynene. Jeg prøvde å holde fast i blikket hans mens jeg gispet etter luft, det føltes som om jeg var blitt bokset hardt i magen, veggene i rommet for mot meg, klemte all luft ut av meg, gjorde synet mitt tåkete, gjorde ørene mine tette, slik at jeg bare hørte mine egne hjerteslag, redde hjerteslag, og en stemme i meg som ropte: "ti år? Nei, det går ikke, jeg kan ikke leve i ti år til! Det er alt for lenge! Det orker jeg ikke!".

Nå ser jeg rolig på han. Veggene forblir der de er. Stort sett. Nå håper jeg at vi har langt mer enn ti år på oss. Til alt det vi vil gjøre. Til å se alt det som er bra også. Til å henge opp små babyklær på tørkestativet, til å hoppe i søledammer sammen med barna våre, til å ake, til å spise middager sammen, til å bygge togbaner, leke, le, til å kose, holde fast i blikket til hverandre, uten å måtte gispe etter luft. Ute er våren her. Bekker av smeltevann renner nedover veiene, små barnehender rekker meg hestehov, det lukter av jord og spirende liv. Av og til må jeg bare stoppe opp, må jeg bare sitte helt stille, og kjenne på hvor sterkt livet er, på hvor godt det er, på hvor glad jeg er for at jeg får være her og oppleve alt det gode som livet mitt inneholder. Jeg, som må være en av verdens heldigste mennesker, som har så mye å være takknemlig for. Jeg elsker de dagene hvor jeg klarer å kjenne på hvor mye jeg har å være takknemlig for. Jeg håper at jeg stort sett kommer til å klare det, at jeg ikke glir inn under dyna igjen. 

Jeg skulle ønske at jeg kunne dratt deg fram fra dyna, ristet smerten av deg, slik at du også kunne høre fuglene som synger, se gresset som gror, føle varmen fra smilet til en du var glad i. Men i tankene mine kverner strofer fra sanger som ble spilt i din begravelse. Vi våkner med vissheten om at vi må savne deg i dag også. Vi våkner med vissheten om at du mangler her i verden, i dag også. Vi våkner med vissheten om at livet ditt ble for vondt og at det ikke var noe vi kunne gjøre med det. Ingenting. Annet enn å våkne hver dag og gjøre så godt vi kan i å se alt det gode og fine som er rundt oss, og nyte livet så godt vi kan, annet enn å huske at det er jo så mye fint også.