"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

søndag 11. mars 2012

Stoffskiftekrøll nå igjen?

Jeg våkner og kjenner at det ikke går. Jeg kan ikke reise meg. Armene verker. Kroppen er stiv, urørlig. Jeg har kjent antydningen til det hele uka, jeg har vært så sliten, trengt mye søvn. Det har vært travle dager, jeg har nok ikke hvilt slik jeg har hatt behov for. Så nå ligger jeg her, og skulle ønske at jeg kunne sprette opp, og leve dagen slik jeg hadde tenkt. Istedet glir øynene igjen, og fører meg tilbake til en urolig og vond søvn, fylt med grusomme mareritt. Smerten fra musklene når meg selv om jeg sover.

Etter et par timer klarer jeg å våkne ordentlig. Jeg klarer å stå opp fra senga, og gå ut til de andre. Jeg går etter lyden fra de vakre stemmene deres. Jeg prøver å smile, prøver å vise at jeg vil være sammen med dem. Stemmen kommer seg ikke ut av kroppen min, jeg klarer ikke å snakke selv om jeg gjerne vil. 

Etter en frokost og en dusj tenker jeg at nå må jeg gå løs på alt husarbeidet som venter. Alt det jeg ikke orket å gjøre på kveldstid denne uka. Etter å ha lagt sammen en haug med klær og ryddet de bort må jeg bare sette meg i sofaen. Jeg må legge meg ned. Søvnen blir igjen urolig, vond, rastløs, alt for lett. Etter tre timer klarer jeg å våkne helt. Jeg klarer å åpne øynene. Jentene ser at jeg er våken og vil komme for å snakke med meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å holde rundt dem. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å snakke med dem. Hele dagen har gått uten at jeg har fått være sammen med dem. De har bare måttet sett på mamma'n som har ligget der, kraftløs, avvisende.

Men de smiler til meg. De bebreider meg ikke. Og i dag gjør ikke jeg det heller. Kroppen er så vond og tung som bare det, men sinnet er ikke det, ikke i dag. Og da er det i grunn greit. Jeg skulle ønske at medisinene bestandig var riktig regulert, slik at jeg slapp slike dager i det hele tatt. Men skal jeg først ha dem, så foretrekker jeg absolutt smerter i muskler og en kropp tappet for energi, i stedet for angst og depresjon. For nå kjennes kroppen litt bedre ut. Nå har jeg fått hvilt meg. Nå klarer jeg til å med å hviske, slik at jeg kan føre en samtale med eldstejenta mi. Jippi! Og etter en stund kan jeg sette meg opp, jeg kan reise meg, jeg kan vaske gulvet, jeg kan sitte sammen med jentene og le av Onkel Even i Barnas Supershow.

Når jeg legger meg er jeg nervøs. Jeg ønsker så gjerne å få sove godt i natt, og å våkne frisk og normal i morgen. Men for meg er dette normalen. Jeg vet ikke hvordan neste dag vil bli. Om den blir helt grei, eller om den blir vondt. Men slik er det jo for oss alle. Og jeg håper at hvis den skal bli vond, så la den bare bli vond i kroppen, ikke i hodet. For er det noe jeg digger, vilt og hemningsløst, så er det dager uten angst!

2 kommentarer:

  1. Så godt skrevet! Kjenner meg veldig igjen i følelsene du beskriver. Har akkurat fått beskjed om at jeg har lavt stoffskifte, så jeg håper jeg kan gå gode dager i møte også, med medisin:)

    SvarSlett
  2. Takk for koselig kommentar:) Det er en noe slitsom diagnose å forholde seg til synes jeg, men man skal jo kunne fungere normalt bare medisindosen er godt regulert. Så jeg håper at du har en åpen og god kommunikasjon med legen din, det hjelper mye! For meg tok det forresten omtrent 1 år fra jeg fikk diagnosen, og begynte på Levaxin, til jeg følte meg ok normal igjen. Men jeg hadde mange fine dager før det også altså! Bare ta tida, og de gode dagene innimellom, til hjelp. Lykke til :)

    SvarSlett