Takknemlighet.

Jeg satt en gang i et møterom i Belfast. Hos et politisk parti. Det var kveld, det var mørkt ute, det var få i rommet. Gitteret som dekker vinduet og døra som vender ut mot gata når ingen er på kontoret var halvveis trukket ned. Vi var midt i en diskusjon.

Så gikk det i ytterdøra. Alle i rommet frøs. Det ble helt stille, vi stirret på hverandre og det var enkelt å se i ansiktene til de andre at de tenkte akkurat det samme som meg: "Nå skal vi dø. Akkurat nå skjer det". De andre i rommet var ikke i tvil. De satt som lammet på stolene sine. Jeg har aldri før hørt en så total stillhet. Vi ventet ikke på noen. Alle de vi visste at skulle komme til møtet var allerede der. Vi satt i en gate der mord var blitt utført før. Like ved en bro satt vi, og på den andre siden bodde "de andre". Bare naken angst var igjen. Vi satt bare noen få skritt innenfor ytterdøra. Vi ville ikke rekke å stoppe det. Ingen beredskapsplan kunne redd oss nå. For nå skulle vi dø.

Men så så vi hvem det var. Det var en av oss. En vi ikke trodde kunne komme til møtet, men som kom læll. Vi pustet igjen. Og lo, av glede, lettelse og takknemlighet. Det tok mange minutter før vi kunne fortsette samtalen vi hadde vært i. Vi ristet på hodet, blunket hardt med øynene, lot skuldrene sakte senke seg. Vi skulle ikke dø nå likevel.

Ti år etterpå ligger jeg i senga til min lille sønn. Jeg kjenner den lille, varme kroppen falle til ro og finne søvnen der like ved siden av meg. Han legger kinnet sitt mot panna mi. Han puster helt rolig. I armkroken sin har han et nytt kosedyr. Han er nybada, lukter ren og sunn.

Rommet til de to minste ligger vegg-i-vegg med gangen. Gangen vi deler med fem andre leiligheter. Og der jeg ligger, varm og trygg, hører jeg skritt i gangen. Jeg hører stemmer. Jeg kan regne med at lydene jeg hører i gangen er fra mennesker som ikke vil meg noe vondt. Jeg kan regne med at lydene er fra mennesker som ikke en gang ofrer meg en tanke. De har nok med seg selv, nok med sine liv. Det er ingenting å frykte. Og tankene mine går til møterommet i Belfast.

Tankene mine går til den stille, altoppslukende angsten jeg så i øynene til de jeg da satt i samme rom som. Til de som aldri har opplevd annet enn konflikt, ulmende krig. Til de som ikke bare kan lukke øynene og anta at lydene utenfor huset kommer fra folk som ikke vil de noe vondt. Tankene mine går til gutten jeg møtte, som mista mora si en kveld hun skulle gå ut med søpla. Hun ble skutt i hodet, i sin egen bakgård. Tankene mine går til den unge mannen som fortalte meg om den dagen faren hans ble skutt og drept av maskerte menn som marsjerte inn i huset deres, midt under søndagsmiddagen. Med hele familien sin rundt seg ble han drept. Han var menneskerettighetsadvokat. De som drepte han gikk rett inn i huset, og så rett ut igjen, og har aldri blitt funnet eller straffet på noe vis. Tankene mine går til det lille, slitte huset som var preget av så mange husransakelser, og øynene til barna som nå var blitt voksne, men som likevel følte seg så små, så små når de fortalte om nettene hvor huset var fullt av politi som skulle arrestere faren deres, fordi han var medlem av et politisk parti. Tanken mine går til de som lever i langt mer intense konflikter enn den som nå bare ulmer i Belfast. Til de som lever med den nakne, altoppslukende angsten hver dag, med god grunn.

Jeg hører at han puster, rolig og trygt, der helt inntil meg. Jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at jeg helt tilfeldigvis ble født i Norge, og for at mine forfedre har kjempet fram en velfungerende velferdsstat i Norge, som legger grunnlaget for et sterkt demokrati og trygghet. Jeg unner alle mine medmennesker denne tryggheten. Det å kunne ligge i en seng ved siden av sitt barn og vite at barnet skal kunne sove trygt gjennom natten. Det er ingen selvfølge og det kommer ikke av seg selv. Vi har en god mulighet til å kunne gi våre statsborgere denne tryggheten, alle våre statsborgere, også de som ikke ennå har blitt det. Vi kan bygge på den velferdsstaten vi har, og utforme og videreføre systemer som skal sikre alle et verdig liv. Vi kan møte våre medmennesker med den antagelsen om at de vil oss vel. Den reelle angsten som man flykter fra når man rømmer fra en krig kan vi beskytte hverandre mot. Vi kan beskytte de som må flykte fra sine krigsherjede land. Og vi kan forebygge krig og konflikt i eget land, ved å aktivt jobbe for god integrering av nye statsborgere, ved å sikre arbeidsplasser, bolig og betydningsfull aktivitet til våre borgere.

Det krever at vi bidrar til å vedlikeholde og videreutvikle velferdsstaten vår. Og det krever at vi møter alle våre medmennesker med et ønske om å ville dem vel. Som stat kan vi sikre alle like muligheter. Som enkeltpersoner kan vi, i det minste,  sikre alle et varmt smil og et hyggelig "hei". Det kan vi saktens meg klare.

Hjemme med friskt barn.

Han er småvarm og sur, hoster og er utilpass. Ikke i form til å gå ut av huset. Han vil aller mest bare sitte på fanget, være i nærheten. Jeg kan ikke gå på jobb, jeg må være hjemme for å passe på han. Kolleger får beskjed. De i barnehagen hans får beskjed. De på avdelinga til storesøstra får også beskjed. For hun er hjemme hun også. Jeg har spurt henne om hva hun aller helst vil. Hun vil være sammen med oss.

Så vi spiser frokost, i pysjen. De bytter på å sitte i fanget mitt. De snakker og ler. Eldstesøstra har gått på skolen og pappa'n på jobben. Det er bare oss tre som er hjemme. Vi har god tid til frokost da. Vi har ingen planer for dagen, annet enn å slappe av sammen og å leke. Om fem timer skal vi få oss litt luft når vi henter skolejenta. Hun kunne gått hjem selv, men det er i grunn en grei unnskyldning for å komme seg litt ut.

Vi snakker om alt mulig. De sitter ikke stille og lurer på hva de skal gjøre, eller hva de skal si. Han er ekstra hektisk. 2-åringer slenger seg som kjent ikke ned på sofaen, med et pledd, en bok og en kopp varm te når de er syke. Neida, han spretter rundt og holder et høyt tempo. Det er mye rastløs og vond energi som må ut. Jeg blir svett.

Når det blir ledig på fanget smyger hun seg opp til meg. Vi ser på den løse tanna hennes. Den er så løs, så løs. Jeg får lov til å kjenne på den, helt forsiktig. Jeg sier at jeg lurer sånn på når den skal dette ut, for den er jo så løs. Hun plukker opp kluten som ligger på bordet foran henne, tørker seg litt rundt munnen og legger så kluten på bordet igjen. Plutselig blir hun helt stille, før hun roper:"Der, Mamma, se, der!". Og der ligger den, den lille tanna. Rett ved siden av kluten. Som jeg fikk oppleve at hun mista.

Etter frokosten leker de. De leker i dukkekroken og på rommene sine. Han løper etter henne og vil være med, og vil se på hva hun gjør og vil ha henne med i sin lek og vil helst gjøre alt selv. Han er så sur. Hun prøver å være tålmodig. Men han er en prøvelse. Jeg tenker at hun kanskje ville hatt en bedre dag i barnehage, der hun kunne leke sammen med vennene sine. Men så hører jeg at de ler sammen, og at hun sier: "Å, du e så søt". Og så ser jeg hvordan de leker sammen, og ser at tid sammen med søsken også er viktig.

Men så gråter han igjen. Og jeg skulle ha hengt opp klær, og tatt den lille oppvasken som fortsatt står på¨kjøkkenbenken, og aller helst bare vært med i leken. Jeg setter meg ned sammen med han. Vi ser litt i en bok. Han legger kinnet sitt inntil mitt og snakker om det han ser på bildene. Så vrir han på seg, finner ikke ro. Han begynner å bli sliten. Jeg tenker at det skal bli godt når han legger seg. Når all denne urolige energien blir tatt ut av stua, for en stund.

Han sovner raskt når jeg legger han i vogna ute på verandaen. Hun ser på meg med store øyne: " Sover han nå? Skal vi leke butikk?". Jeg sier at jeg må bare rydde litt først. Så jeg går til kjøkkenet. Hun fortsetter med leken sin. Det er dukker og kjøkkenting og barbier. Hun snakker lavt for seg selv og ordner opp i lekene sine. Jeg henger opp klær. Jeg tenker at jeg skulle jo ha satt på litt musikk. Jeg burde spilt mer Beatles for barna mine, mer Rolling Stones, Santana og andre som har vært viktige i musikkhistorien. Men rommet ligger stille rundt oss. Helt stille. Jeg kan høre klokka i gangen tikke. Jeg kan høre kjøleskapet suse svakt. Jeg kan høre den fine stemmen hennes snakke lavt der på den andre siden av stua. Hun nyter også stillheten. Helt stille. Det er sjelden kost for en som er vant til barnehagedager og to søsken å forholde seg til. En liten og søt å ta hensyn til, og ei stor og flink å se opp til. Det er ikke så ofte at det er slike lommer av tid og stillhet til bare henne. Jeg nyter å henge opp klærne i denne stillheten.

Han våkner igjen etter en stund. Det er full fart. Mat, kliss, rot, mas, krangling. Når vi henter storesøstra løper de igjennom det fuktige gresset. Krøllene hennes danser. Hun smiler til søstra, som ser at hun har mista tanna si og gir henne en lang klem. Vi går hjem sammen. Vi lager mat, vi leker. De strør leker utover alt. Jeg kunne tenke meg et ryddig hus. Hvis hun hadde vært i barnehagen i dag ville jeg kunne rydda mens han sov. Men jeg ville jo ikke gjort det. Jeg ville bare sittet stille på sofaen og latt minuttene gå. Så blir det uenigheter. Den ene vil ikke gjøre det den andre vil. Hun gråter, og vil så gjerne leke med søstra, som ikke vil leke med noen akkurat nå. Jeg tenker at kanskje skulle hun ha vært i barnehagen i dag for å fått lekt med noen, kanskje ble det for ensomt. Men så tenker jeg på stillheten, og den glade stemmen hennes fra dukkekroken.

Så finner de ut av det igjen. De lager iskrem av leire. De ligger ved siden av hverandre i sofaen og ser på barne-TV, de koser seg med kveldsmat. De legger seg og er fornøyd med dagen. På kommoden ved senga hennes står et vannglass, med ei lita tann i.

En dag hjemme med et sykt barn, og et friskt. Det ble en god dag, for oss alle. Jeg er glad for at hun vil være hjemme. Jeg vet at hun koser seg i barnehagen også, men jeg vil jo heller være sammen med henne enn å ikke være det. Jeg må være hjemme med sykt barn i morgen også. En 48-timersregel er ikke til for å brytes. Jeg spør henne om hun vil i barnehagen litt eller om hun vil være hjemme. Hun tenker litt på det, men ikke lenge. Så da blir vi hjemme i morgen også, alle tre.  

Ja! Slik skal det se ut!

For noen dager siden ankom jeg jobben min alt annet enn rolig og mild. Jeg var rasende sint. På vei til jobb hadde jeg nemlig sett mange klistremerker med nazistiske slagord, fra minst to ulike grupperinger. 

Det er ikke greit. Demokrati og ytringsfrihet aldri så mye. Nazisme og hat mot innvandrere kan vi ikke ha. Det hører rett og slett ikke hjemme i en velferdsstat. En stat som bygger på verdiene om at alle skal ha like muligheter, fordi alle er like mye verdt. Konstruktiv debatt om innvandring, asylpolitikk og integrering? Ja, takk! Men nazisme og ren hat? Nei, aldri igjen. 

Jeg kan høre de harde trampene av militærstøvler, jeg husker hvordan det var å gå i trappene i Auswitch, jeg ser for meg nyhetssendingen der de viste vennene til Benjamin Hermansen som bar kista til sin døde venn, han som måtte dø så alt for tidlig, så alt for vondt, bare på grunn av hudfarge. 

Klistremerker er kanskje uskyldig nok. Men budskapet de bærer er ikke greit. Vi kan ikke godta at de får henge der, uimotsagt. 

Så jeg river de ned, klorer de ned. Og dagen ble redda da jeg på vei hjem fra jobb så at jeg ikke var den eneste. Flere hadde også ødelagt noen klistremerker. For slik skal det se ut! Når noen vil spre sine hatefulle ord, tanker og handlinger, så skal de møte motstand!

Grøt

Jeg våkner litt for seint. Alarmen ringte i stad. Jeg var så sikker på at jeg trykka på  ring-igjen-om-litt-knappen. Men tydeligvis slo jeg av alarmen. Nå prøver jeg å åpne øynene. Kroppen er tung å vekke. 

Sakte, men sikkert kommer jeg meg ut av senga og morgenen begynner. Jeg koker grøt, smører matpakker, dekker bord, lager smoothie, prøver å passe på at minstemann ikke roter for mye, snakket og koser med de alle tre, ser over om de har med seg det de skal til barnehage og skole. Og jeg da? Hva slags utebukse skal jeg ha på i dag? For, regner det ute, eller? 

Tanker løper rundt i hodet og dytter borti hverandre. Jeg prøver å huske alt jeg skulle komme på. Og jeg prøver å høre alt barna har å si meg. De er som boblende elver av engasjement, alle tre har så mye på hjertet nå. Vi har jo ikke sett hverandre på flere timer. De forteller om drømmer, ting de glemte å fortelle i går, det de opplever akkurat nå. 

Men så blir jeg plutselig stående alene på kjøkkenet. Barna har løpt avgårde til andre rom. Jeg rører i grøten. Den er snart ferdig. Da kan vi spise om noen få minutter. Supert, da rekker vi å gå klokka 8 læll, hvis vi er litt raske. Vi må bare sette fram sukkeret og smøret først. Åh, jeg må huske den fleecejakka. Og den hårstrikken som ligger på kommoden. Og har jeg huska de papirene jeg skulle ha med på jobb? Jeg vet at en hektisk arbeidsdag venter meg. 

Så kommer en rolig og varsom 4-åring, nærmest glidende over gulvet på kjøkkenet. Hun går inn på badet, som i vår lille leilighet er bare en skyvedør unna der jeg står ved komfyren, og rører i grøten. Jeg kan kjenne at hun smiler. I armene har hun klærne som hun skal ha på seg i dag. Hun setter seg ned på badet og begynner å kle på seg. Så stanser hun, og blir sittende helt stille, før hun ser mot meg og sier:" Mamma, hør den fine lyden i det du røre i da". Jeg ser på grøten og hører den fine lyden som sleiva lager. Jeg smiler tilbake til henne, og trekker pusten. Nå, ja nå, ble jeg klar for en ny dag. Nå ble jeg klar for å møte verden. 

Gratulerer med dagen!

Så er dagen her igjen. Den omdiskuterte Kvinnedagen. Den så mange sier at vi ikke trenger. Den som så mange sier at har utspilt sin rolle. Selv om argumentene står i kø for å motbevise dem. Jeg blir egentlig bare matt. Hvordan i all verdens land og rike kan noen mene at det er likestilling mellom kjønn her i verden? Og hvorfor er det ikke konstruktivt å diskutere de forskjellige oppvekstvilkår for gutter og jenter som finnes overalt i verden, små som store?

Dagene opp mot Kvinnedagen er dager for diskusjon, engasjert diskusjon. Det er dager for å si ifra, hva man mener og hvorfor man er uenig med andre. Det er dager for å løfte blikket og se flere enn bare seg selv og sitt eget land. Det er en internasjonal dag, som skal få oss til å lære og huske hvordan andre har det, og som skal få oss til å se hvordan vi har det og hvorfor. 

Selve Kvinnedagen er for meg en festdag. En dag til å hedre alle de, kvinner og menn, som står på for å gjøre verden mer likestilt, til et godt og trygt sted for alle mennesker, uavhengig av kjønn. Det er også en dag for å vise solidaritet for alle de som ennå har så langt igjen før de kan si at de lever i et nogenlunde likestilt samfunn. 

Men det hjelper vel ikke å gå i tog, sies det, hva skal vel det være godt for? Det gjør godt for inspirasjon til videre arbeid, å se at vi er mange som er opptatt av kjønn. Det gjør godt for å få igang nødvendig diskusjoner om likestilling. Det gjør godt for å få en god følelse i magen som sier at det nytter å stå på, kamp er slitsomt, men ikke forgjeves. Det er godt for å kjenne på takknemlighet ovenfor alle de som i Norge har banet vei for kvinners rettigheter, rettigheter det er nødvendig å være klar over og ta vare på. 

I fjor var det rekordmange ute i gatene for å feire kvinnedagen. Fordi da var det en sak som angikk oss. Reservasjonsretten provoserte og engasjerte. Jeg synes det var godt å se så mange engasjerte i gatene. Jeg gruer meg nesten litt til i dag, hva om det nok en gang er lite oppslutning? 

Jeg skal i alle fall høre på appellene og gå i toget. For meg betyr det det samme som det har gjort så lenge jeg kan huske. Å se de utfordringer vi fortsatt har med likestillingsarbeid i Norge er sentralt for å opprettholde arbeide med å skape et likestilt samfunn. Appellene angående reservasjonsretten i fjor var gode å høre på. Men appellen som fikk tårer til mine øyne var den om levekårene til kvinner i flyktningeleirer i Syria. Vi kan ikke bare sette oss ned, se at andre har det forferdelig, for så å trekke på skuldrene og si at vi er for små og ubetydelige. Det er bare ikke greit. Kanskje kan vi gjøre noe for noen få, kanskje for mange. Men noe kan vi gjøre. Og når jeg føler meg liten og maktesløs hjelper det å gå i tog. Det hjelper å vite at jeg ikke er alene om å tenke at likestilling er viktig. 

Gratulerer med dagen, alle sammen. Jeg håper at dere alle får en meningsfull, engasjert og morsom kvinnedag!

En stjerne.

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg deg. Det rolige, men bestemte blikket. Den lille, men kraftfulle kroppen. De tynne, men sterke armene. Jeg kjenner armen din rundt meg. Plutselig er jeg liten igjen, og i din armkrok, i din sofa. Minus og den store verden, det var liksom boka vår. Og du leste den for meg så mange ganger. Så mange ganger jeg bare ville. Når vi var sammen trodde jeg at du bare så meg. Du hadde alltid tid, alltid ro, selv om du vaska vegger, strikke en genser, satte en brøddeig og lagde middag samtidig, så føltes det som om du bare så meg. Hvordan fikk du det til? Det kommer jeg aldri til å forstå. Jeg vet bare at det gir meg en ro, langt inn i hjerterota, når jeg lukker øynene og ser deg.

Rundt meg myldrer det av barn. Både hjemme og på jobb. Vi leker og ler sammen. De løper rundt meg. Kroppene deres bobler av energi, oppdagelseslyst, nysgjerrighet. De små hodene er fulle av tanker om alt det de skal prøve å forstå. Ordene deres strømmer, som en elv av livsglede, de har så mye å si meg. Og jeg vil så gjerne høre på dem, få med meg hvordan de opplever verden. Og i bakgrunnen står du. Stødig og varm. Snill og modig. Barn var alltid verdsatt hos deg. Du hadde en genuin respekt for barn. Du var med på å gi meg et oppriktig ønske om å tilbringe tid sammen med barn, mine egne så vel som andres. Det var en mektig gave du ga meg. 

I det jeg suser ned den islagte akebakken ,med lattermilde barn på fanget og i armkroken tenker jeg på deg. Jeg tenker på alt det du ga meg, alt det du var for meg. Og jeg blir fylt til randen av takknemlighet. Det er ikke alle forundt å få ha en snill, morsom, varm, driftig, handlekraftig, koselig, raus Bestemor. Det fikk jeg. 

For et år siden satt jeg tårevåt i sofaen, innpakka i svart. Jeg sa det den gangen: "nå vil jeg gå i en vanlig begravelse. En begravelse for et gammelt menneske som har levd et langt og i all hovedsak godt liv. Nå får det være nok på begravelser for unge folk som skulle ha hatt så mange flere år." Det kom en slik begravelse. Den var også ubeskrivelig  vond. Og det kom en til av de jeg ikke ville ha. Og nå altså, skal det bli en til. 

Din. En dag for å si farvel. Jeg gruer meg. Fordi det blir vondt. Selv om jeg er så takknemlig for alt du ga, så ville jeg heller kunne si det til deg personlig. Selv om det er godt at du fikk slippe mer sykdom og smerte ville jeg heller hørt latteren din en gang til. 

Døden er så nådeløs. Så tåpelig evig. Borte er så langt unna. Som en stjerne på himmelen er du nå. Så langt unna.  Hver gang jeg lukker øynene ser jeg smilet ditt. Det varme, men bestemte blikket. Det vakre smilet ditt. Hver gang.

Brakk

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Virke stille. Virke forlatt. Jeg ser ut av vinduet, ser bare uforutsigbar ondskap, flyktninger som løper ifra situasjoner som ingen bør måtte oppleve og rett mot lukkede armer, kalde blikk, stengte dører, bare krav, ingen innlevelse, ingen medfølelse. En jordklode som stadig blir sykere, selv om vi vet det, fordi vi ikke vil stoppe det. Kaldt blir det. Ikke fruktbart. Ingen venn er i sikte. Fordi jeg ikke hever blikket og ser etter dem.

Jeg vil åpne hånda mi og ta imot din. Men den er lukket. Så hardt. Hvis mer godhet slippes til, vil den kunne forbli der? Eller vil den måtte vike?

Glede kan ligge brakk en stund. Et glimt i øyet blir borte, igjen står et ugjestmildt blikk. Et blikk det gjør vondt å møte. Hvordan ser vi hverandre nå? Mest som irritasjonsmomenter? 

Jeg vil høre latteren din. Jeg vil le, av en enkel vits, som virker for enkel til å være god. Jeg vil le så jeg kjenner det i magemusklene. Men latteren sitter fast i halsen. Ordene vil ikke finne veien til tankene, de vil ikke bli sagt. Bare de vanskelige ordene finner veien til bevisstheten. De fyller hodet, alt annet blir skøvet bort, dyttet unna, hensynsløst. Her er ingen rom for lyse, lette, meningsløse vitser. Bare de harde ordene er igjen.

Jeg ser på meg selv i speilet. Ordene venter nå, står i utålmodig kø for å slippe til, for å hakke løs, for å gå til angrep. Som om det stod om liv. Helt til det faktisk gjør det. Helt til blikket viker. For her i mitt eget speilbilde finnes ingen venn. Her finnes bare motstand nå. Hvem vil vel møte blikket til noe så ubetydelig? 

Jeg ser deg der på den andre siden av rommet. Du er så langt unna. Jeg vil strekke meg mot deg, røre ved deg, få oppmerksomheten din. Men armen min er ikke så lang. Jeg vil si navnet ditt. Disse bokstavene som danner navnet ditt, dette navnet som jeg elsker å si, fordi jeg elsker deg. Men stemmen stopper i brystet et sted. Jeg vil reise meg og gå bort til deg. Men kroppen er tung som bly.

Stille slår det. Sakte, men fremdeles rytmisk. Blod blir trofast frakta rundt i kroppen, selv om den føles iskald. Det er bare på innsiden. Hvis du stryker meg over kinnet vil du kjenne at på utsiden er jeg varm. 

Gjennom det tette løvverket trenger solen seg fram. Jeg hører stemmen din, ser bevegelsene dine, møter smilet ditt. Sakte blir det klarere. Sakte gir det mer mening. Sakte åpner jeg hendene og lar det ukontrollerbare være i fred. 

Mennesker er upålitelige, onde. Men ikke bare det. Ikke jeg heller. Jeg ser det nå, når du ler imot meg, av en alt for enkel vits. 

Sterkere slår hjertet da. Etter en stund. Det trenger ikke å stoppe helt. Det trenger ikke å være så ille. Fargene vises igjen, dimensjonene, de forskjellige perspektivene, synsvinklene. Det er ikke bare en måte å se det på, en måte å gjøre ting på. 

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Det kan få en ripe. Men det slår fortsatt. Jeg kan smile når du ser på meg, si vennlige ord, ikke bare harde. Hjertet kan banke sterkere igjen, gjøre kroppen, tankene, ordene varme, på innsiden også. Alt det som er vakkert rundt oss kan sees, igjen.