For seint.

Jeg går før henne nedover gangen. Sakte, jeg støtter meg til veggen, biter tennene sammen. Det verker i bekkenet. Og tankene kverner rundt den samme tanken. Den jeg ikke vil kjenne på. Den jeg hadde håpet å unnslippe denne gangen. Den jeg har jobba så knallhardt for å unnslippe denne gangen.

For over en uke siden var det mye slim og noe blod, og optimismen min var på topp. Jeg følte meg klar, på alle vis, og tenkte at dette var et sikkert tegn, nå kommer han snart og alt skal gå så bra så! Dette skal jeg klare, som en sterk og god mamma!

To dager seinere var jeg på sykehuset med så sterke kynnere. Jeg gikk langt korridorene og kjente på smerten som glødet i korsrygg og mage. Jeg smilte. Jeg var så klar. Jordmødrene undersøkte meg og sa at her så alt klart ut ja, han kommer sikkert i løpet av helga, i alle fall før termin, helt sikkert.

Nå ser jeg på henne med slitne øyne. Jeg lener meg tilbake i stolen. Jeg prøver å puste. Prøver å tenke at det må jo uannsett bare være snakk om et par uker igjen. Termindagen er i morgen. Og alt jeg klarer å tenke på er de som kommer ut etter termindagen, og er helt stille. Helt perfekte, ferdig laga, skulle være klare for verden, men er likevel helt stille. Jeg ser på henne med slitne øyne og nå er det bare en tanke jeg har igjen: "hva om han dør nå?". Ingen av oss har noen garanti for at det ikke vil skje. Hun kan si at det er lite sannsynlig, men vi vet begge at det ikke vil hjelpe, så hun sier det ikke. 

Og nå sitter jeg på stua. Jeg trenger egentlig å gå på do, men jeg klarer ikke tanken på å gå ut i gangen og se bagen som står klar for et sykehusbesøk. Jeg vil egentlig bare legge meg i senga og gjemme meg under dyna, men jeg klarer ikke gå inn på soverommet og se vugga som står der, klar til han. Jeg vil ikke gå ut i gangen og se vogna. Eller gå inn på badet og la hånda stryke over de små klærne som ligger klare. Hva om han aldri kommer til å bruke dem likevel? Bilder flimrer gjennom tankene min. Bilder, forberedelser jeg tenkte at jeg skulle få slippe denne gangen. Kroppen min har jo liksom vært klar for fødsel i en evighet nå, med sterke kynnere i to måneder, med smerter som jager gjennom kroppen, men det blir ikke til rier. Det blir ikke til rier. Og i morgen er termindatoen. Og alt jeg klarer å tenke er at da blir det vel ikke rier da. Da må de vel sette i gang fødselen da, når han har blitt helt stille.

Jeg kjenner at han rører på seg. Han er der, rett under huden min. Men jeg kan ikke se han. Jeg aner ikke hvordan han har det. Har han navlestrengen rundt halsen? Er det knute på den? Har han nok fostervann? Kommer han til å puste når han kommer ut?

Ja, jeg er hysterisk. Det er ingen grunn til at det ikke skal gå bra. Jeg har født jo velskapte jenter før, på overtid begge to. Det gikk bra. Så hvorfor skal jeg være så heldig å få oppleve det en gang til? Jeg, som bare klarer å sitte her og gråte, presse hendene min mot ansiktet, slik at det blir helt svart, slik at jeg ikke ser den bilstolen som står på verandaen. Den bilstolen som jeg så desperat vil at han skal sitte i. Sitte i, og puste. 

Jeg lar Richard Ashcrofts stemme gli over meg, stryke ved meg. Selvfølgelig kunne ting vært mye verre. Jeg er en av de heldigste menneskene i verden. Men nå er bare angsten igjen. Den rå, hensynsløse angsten som får tankene til å kverne på tanker jeg ikke vil ha. Jeg snapper etter pusten. Prøver å bare høre på den kjente stemmen til Richard. Prøver å ikke tenke. Prøver å puste. Men jeg vil ikke puste. Jeg vil ikke være i kroppen min lenger. Jeg er bare flau over den. Synes den er ekkel, ubrukelig. Nå, når jeg trenger at den er sterk, klarer jeg ikke annet enn å sitte her og være redd. Nå er den ikke nyttig for noen. Nå er ikke jeg nyttig for noen. Nå er jeg bare skuffa og flau over meg selv. Jeg skal ikke føde mitt barn som en sterk og god mamma likevel. For nå er bare angsten igjen.

Enklere.

Jeg står nederst i trappa og ser opp. Ser opp på alle de trappetrinnene jeg må gå opp før jeg er i riktig etasje. Det er ikke så mange da. Men innvendig legges raskt en plan, bevegelsene jeg må gjøre for å komme meg opp trappa blir organisert, tenkt igjennom, og på vaklende vis kommer jeg meg til toppen. Bekkenet er vondt nemlig. Noe bekkenløsning og nærmest konstant tilstedeværende kynnere gjør bekkenet, magen og ryggen til smertefulle områder. Det er vondt å bevege seg. Det er et tiltak å gjøre noe. Flere netter er det vanskelig å sove, uannsett hvordan jeg plasserer kroppen så er det noe som verker. Jeg lengter etter at alle disse ubehagelighetene skal gå over i ordentlige rier. Rier som skal ta hardt grep om kroppen min, gjøre meg nummen av smerte, gjøre meg ute av stand til å ha kontroll over det som skjer med meg, gjøre meg klar for å føde mitt tredje barn. Rier som i mitt tilfelle mest trolig vil betyr slutten på smerter i bekkenet. Selv om jeg vet at det er en overhengende fare for at jeg får panikk i det riene virkelig begynner å ta tak, så gleder jeg meg sånn til å møte dem nå. Jeg vil at de skal slå innover meg, ta over styringa, og få en slutt på all denne smerten som ikke fører til noe annet enn nattevåk og irritabilitet. 

Men samtidig er det som om et tungt slør har blitt dratt av meg, forlatt meg, blitt liggende igjen i søla. På legekontoret sitter jeg og venter. Rastløs. Som om undersøkelsen hennes av meg vil kunne få fødselen igang. Men skuldrene mine er senket nå. Alarmberedskap og besyttelsesmur er lagt igjen et annet sted. Hun smiler til meg. "Du glitrer jo!" sier hun og ler. For nå har jeg bare vondt i kroppen. Jeg har ikke vondt i tankene. Jeg gleder meg til fødselen. Jeg gleder meg over forandringene i kroppen min. Jeg føler meg trygg på at han kommer til å ligge i armene mine om bare få dager, levende, sterk, frisk. Jeg fryser til inni meg når jeg sier det høyt, men jeg tør å si det nå. Jeg er ikke redd. Jeg gleder meg. 

Liktorn kan skrapet bort, kynnere kan bli bedre i et varmt bad, bekkensmertene mine er periodiske, halsbrann kan dempes med tabletter. Det er fantastisk! Energien jeg bruker på å organisere hverdagen min med fysiske plager gjør meg ikke sliten. Den tynger meg ikke ned. Nå jeg står nederst i trappa og ser opp, og tenker; "hmm, ja, hvordan skal jeg bevege meg for å komme meg opp uten at det innvolverer unødvendig mye smerte?" må jeg smile. Det er så mye enklere enn å stå utenfor porten til barnehagen og tenke; "ja, hvordan skal jeg møte blikkene til andre mennesker uten å begynne å gråte? Hvordan skal jeg klare å lytte til det de har å si, for så å gi et forståelig og høyt nok svar?". Så enormt mye enklere. 

Det er til å smile av. Det er til å skru opp lyden på radioen og danse sammen med jentene av. Det får meg til å glitre.

For meg er de fysiske plagene jeg har nå plager som jeg med stor sannsynliget vet at vil gå over. For mennesker med kroniske smerter må det være helt annerledes. Jeg er glad for at jeg slipper det, enn så lenge. For meg er det enklere å be om hjelp når jeg har vondt i kroppen, og ikke i tankene. Det er enklere å organisere en hverdag som er preget av fysisk smerte, enn av lammende, vonde tanker. Jeg klarer å be om hjelp nå. Og de jeg spør tar imot spørsmålene mine og gjør det de kan for å imøtekomme mine ønsker. Praktiske ting som nå er vondt og slitsomt kan andre gjøre. Jeg kan bruke energien min på å smile, på å ta ting i mitt eget tempo. Jeg bruker lang tid på å kle på meg om morgenene nå. Fordi det er tungt og slitsomt å bevege kroppen. Ikke fordi jeg gråter og gråter, og ikke har trua på at jeg skal kunne klare noe konstruktivt i dag, ikke klare noe annet enn å være redd, sliten og liten. 

Det er deilig. Jeg er klar. Nå kan du bare komme, lille venn.

En fødsel nærmer seg.

Jeg stirrer på jordmora med vidåpne øyne. "Jeg har kjent liv det siste døgnet altså, men ikke slike store bevegelser som jeg bruker å kjenne". Bevegelsene hennes er rolige, men raske. Maskinen blir koblet på, mens den avvæpnende stemmen hennes forteller om hvordan den fungerer. Jeg bare nikker. Hører på det hun sier, selv om jeg vet det fra før. Det stopper den desperate tankerekken. "Han er sikkert dø, det er sikkert noe alvorlig feil, nå blir det sikkert akutt keisersnitt og fullt kaos"-tankerekken som ubønnhørlig er satt på "repeat" i hodet mitt. Jeg stirrer på henne med vidåpne øyne, griper fast i hvert ord hun sier og lar de overdøve den taktfaste kriseberedskapsplanen som listes opp inne i meg.

Og så er de der. De sterke hjertesalgene hans fyller rommet. Blikkene våre møtes. Det er som om jeg kan puste for første gang på timer. Hånda mi griper seg fast i armlenet på stolen og skuldrene sleppes ned. Jeg må lukke øynene. Jeg må bare høre på han. Beredskapsplanen legges til side. Jeg trenger den ikke nå allikevel. Etter omtrent en time kan jeg gå i fra sykehuset. Letta som aldri før. Og med klar beskjed om å ringe igjen hvis jeg blir urolig. "Vi er her hele tiden. Det er mye bedre at du ringer oss hvis du blir bekymra for noe enn at du går rundt og er redd. Både mor og barn har det best når mor har det bra". Takk.

Jeg ser inn i det vennlige ansiktet hans og forteller om hva som har skjedd. Noe vannavgang kanskje. Jeg tror i alle fall det, sier jeg, og merker at tonen i stemmen min er langt mer hektisk enn ønskelig. Han må tro jeg er gal. Det snører seg i brystet mitt. Tårene presser seg på. Men han ser rolig på meg og spør om hvordan jeg har det. Han spør om hva jeg tenker, hva jeg er bekymra for, ikke raskt og rutinemessig, men genuint interessert. "Så fint brev du har skrevet til oss", sier han og ser på meg. Jeg smiler, trekker pusten og tenker på det jeg har skrevet. Personlige ting, som jeg egentlig ikke vil dele med så mange, men som de trenger å få vite, de som skal ta imot meg når jeg skal føde, slik at de skal kunne forstå meg best mulig, slik at vi skal kunne samarbeide best mulig. De har allerede begynt å lese det. Det ligger klart. Det vil gå bra. Han undersøker meg. Alt ser bra ut. Ingen fare på ferde. Ingen fødsel som er i gang. "Men hvordan har du det nå da?", vil han vite. Han slipper meg ikke av syne før jeg puster normalt, smiler og lover at jeg ringer igjen hvis jeg føler behov for det.

Jeg går ut av sykehuset. De må tro jeg er gal. Er jeg gal? Litt i alle fall. Og de vet jo det. De har lest brevet. De har undersøkt meg. De har snakka med meg. Og de synes at det er helt greit at jeg er nervøs og hektisk. Så deilig!

Jeg hører at de romsterer på badet. Stemmene deres flyter over i hverandre. Latter og varme, det når meg, det får meg til å drømme om en gul vegg, store gule tekstiler, nakne føtter i en solvarma fjord, gode venner. Jeg snur på meg, og kjenner at han rører på seg han også. Jeg smiler, begynner å våkne. Skuldrene kjennes myke, på plass, ikke stramme og vonde. 

Dagen er så vidt i gang. Jeg vet ikke hva som venter meg. Men jeg gleder meg stadig mer. Økonomiske bekymringer tar sånn plass. Jeg er så sliten også. Hvordan skal det vel gå? Hvordan skal jeg klare alt sammen? Lenge har jeg nesten ikke klart å gleda meg en gang, fordi det virker uoverkommelig. Smerten, problemene, alt det som ikke er som det burde, alt det som er utenfor min kontroll. Det blir satt ord på. Noen lytter, nikker, forstår. Det letner da. Perspektivet blir justert. I møte med de som vet at jeg er nervøs og hektisk, men ikke hele tiden. I møte med de som kjenner meg. 

Så kan vi le sammen. Og hånda mi stryker over den stramme magen. Jeg kjenner at han rører på seg der inne. Store bevegelser. Tynn hud, blodårer og livmorveggen skiller oss, hindrer meg i å stryke på han, gjør at han kan vokse seg stor og sterk der inne. Kroppen min holder på han, og gir han alt han trenger. Helt av seg selv. 

Jeg lurer på hvordan han ser ut. Jeg gleder meg til han blir lagt på brystet mitt og jeg får holde han for første gang. Jeg trekker pusten dypt, ser på de milde blikkene rundt meg, hører på de trygge, velkjente stemmene deres og lar de overdøve den taktfaste kriseberedskapsplanen som listes opp inne i meg. For tenk om det faktisk går bra? 

Og nå kjenner jeg at han lever og vokser der inne. Akkurat nå har jeg tre levende, sterke barn. Akkurat nå. Det er helt fantastisk. Gleden er uforståelig. Altoppslukende. Livet er så skummelt, så vakkert, så verdifullt. Uannstt hvor redd jeg er, uannsett hvor udugelig jeg føler meg, så er du sterkt ønsket lille venn. Og jeg skal gjøre så godt jeg kan. Og det kan jeg, med hjelp fra gode venner og et oppegående offentlig system. Jeg puster, og gjør så godt jeg kan. Og akkurat nå er jeg ikke bare redd. Jeg gleder meg også. Jeg gleder meg også! 

Nydelig hverdagskunst.

Eldstejenta mi kommer stadig hjem fra barnehagen med sekken full av tegninger. Eller hun tegner de hjemme, på rommet sitt kanskje, der hun av og til leker at hun er på skolen og skolelæreren har gitt henne diverse tegneoppdrag. Og det bugner over av tegninger. Noen mer forseggjort enn andre. Noen blir tatt vare på, de aller fleste finner dessverre veien til søplekassa etter at kunstneren har tatt natta og en småsliten og småfrustrert mamma rydder i alt "rotet". Noen få blir ramma inn og satt godt synlig på stua, slik at jeg kan se dem mange ganger i løpet av en dag. Aller mest fordi de får meg til å smile og fordi de varmer meg helt ned til hjerterota.Har du virkelig tegna den til meg? Tusen takk :)

O bokglede!

Jeg har en stor svakhet. Den er nærmest umulig å bli kvitt. Selv i økonomisk vanskelige tider, og selv om jeg så vel vet at jeg kan låne bøker på biblioteket, så klarer jeg knapt gå innom en bokhandel uten å kjøpe en roman, i alle fall ikke hvis de har salg. Det krever i så fall en enorm selvdisiplin, ut over det jeg har. Så her en dag skulle jeg melde meg ut av Bokklubben Nye Bøker, som et tiltak for å spare penger, da familien vår virkelig ikke vasser i slikt noe for tida, og jeg jo er medlem mest for å holde meg oppdatert på hva som blir utgitt liksom for så å kunne avbestille bøkene og lete dem opp på biblioteket, i alle fall sier jeg det til meg selv, men så ender jeg jo opp med å kjøpe en del bøker da, som virker alt for gode til at jeg ikke kan kjøpe dem, for tenk hvis jeg glemmer at jeg så gjerne ville ha leste dem og ikke finner dem på biblioteket læll og da går glipp av en nydelig leseopplevelse. Tenk hvis! Så da gikk jeg inn på nettsidene til Bokklubben og trykket meg fram, jo da, jeg ville gjerne melde meg ut. Men hei sann! Plutselig står det med store bokstaver på skjermen min at hvis jeg velger å forbli medlem i et år til så får jeg et gavekort på 500 kroner! Og det midt i januarsalget! Da kan man jo få masse for 500 kroner! Tenk på alle de ordene! Så jaggu ble det ikke utmelding likevel gitt, men gavekort det ble det, og alle disse bøkene for en slikk og ingenting. Jippi, sier nå jeg, og det skulle ikke forundre meg om Bokklubben sier det også...

En drømmereise.

I natt reiste jeg til deg i drømmene mine. Jeg var i ditt hus igjen, der vi har vært så mange ganger, sammen. Jeg så deg der du satt i stolen din, de blå øynene dine var festa i mitt blikk da du smilte til meg og jeg kunne høre stemmen din, så stødig, så besluttsom, som alltid. Det var for godt til å være sant, Bestemor. Jeg forsto det da jeg begynte å våkne. Kroppen verket i lengsel etter deg da jeg forstod at jeg ikke faktisk kjente armene dine rundt meg, men at det hele bare var en drøm. Tårene som rant nedover kinnene mine smakte salt. Du er den eneste som har fått meg til å gråte i søvne. Jeg kjempa for å ikke våkne, jeg ville bare være hos deg, fortsette å høre stemmen din, kjenne energien som strålte fra kroppen din. Jeg ville bare vært hos deg. Det føltes så naturlig og så trygt. Ingenting i verden var skummelt eller vanskelig. Fordi jeg var hos deg.

Jeg savner deg så ekstra mye nå. Jeg vet at du ikke kommer til å ringe meg. Jeg vet at jeg ikke kan ringe deg. Men jeg skal snart føde, Bestemor. Og jeg lengter etter stemmen din i telefonen, som spør om hvordan jeg har det, aldri irriterende påtrengende, men oppriktig engasjert. Jeg lengter etter stemmen din i telefonen som forteller om dine fødsler, så levende, slik at jeg ser det for meg, med den beroligende stemmen din, slik at jeg i alle fall akkurat der og da ikke finnes redd, men derimot er fullstendig overbevist om at dette skal jeg klare. Jeg lengter etter å snakke med deg nå, for å få denne tryggheten, for å kunne fortelle deg hva jeg tenker på, at jeg er redd likevel, Bestemor. At jeg tenker at jeg trenger deg, og er redd for å gjøre dette uten deg.

Men du er ikke her. Du skal ikke en gang få vite at vi skal få et barn til. Men kanskje var det akkurat derfor du kom til meg i natt, for å snakke med meg slik du kan nå, i drømmene mine, i tankene mine, fra hjertet mitt. Jeg savner deg sånn, Bestemor. Jeg håper at du kjenner det. At du merker det, hvor du nå enn er. Jeg håper at du kan se meg likevel, med den store, fine magen, og at du kan se han når han kommer ut. Selv om han aldri får møte deg, skal han får høre mye om deg. Du skal være en del av verden for han også.

På innsiden av kleskapsdøra mi henger det et bilde av deg og Ella. Hun ser på smykket du har rundt halsen. Du ser på henne og smiler så varmt. Armene dine holder henne, omringer henne, de ser så trygge ut, så erfarne. Det stikker i hjertet mitt hver gang jeg ser på bildet. Jeg vet at jeg aldri får se deg igjen. Men jeg kan ikke tenke meg en dag uten at jeg får se på bildet av deg. 

Jeg takker deg for alle de gangene du ringte meg før jeg skulle føde de to jentene mine. Jeg takker deg for den beroligende stemmen, de erfarne ordene, historiene fra ditt eget liv. Jeg tar de samtalene med meg nå når jeg stålsetter meg for min tredje fødsel. 

Verdifulle telysholdere.

Eldstejenta mi har laget telysholdere. Det er lenge siden nå. Det er bare jeg som har fått de, hun vil ikke lage til noen andre, selv om jeg har foreslått det mange ganger. Andre ville kanskje ikke synes at de er så fine som det jeg gjør heller da. Jeg synes de er nydelige. Jeg synes det er noe av det fineste jeg eier. Spesielt den med hjerter på. Vi er like glade i hjerter begge to. Håpløse romantikere der vi er. 

Da hun var liten beibis tegna jeg hjerter på et ark og hang det ved stelleplassen hennes, slik at vi kunne se på og snakke om de mens vi skifta på henne. Som ansatt i barnehage følte jeg nok at jeg måtte lære henne noe. Som den noe litt slitsomt sentimentale mora jeg er ville jeg at den første formen hun skulle bli kjent med var hjerteformen. Jeg er klar over at det ikke er en slik der matematisk form som for eksempel en trekant altså. Men det kunne vel vært noe! Hjerter tar seg uannsett mye bedre ut på en telysholder enn det et kvadrat gjør. Synes nå jeg.