Jeg står nederst i trappa og ser opp. Ser opp på alle de trappetrinnene jeg må gå opp før jeg er i riktig etasje. Det er ikke så mange da. Men innvendig legges raskt en plan, bevegelsene jeg må gjøre for å komme meg opp trappa blir organisert, tenkt igjennom, og på vaklende vis kommer jeg meg til toppen. Bekkenet er vondt nemlig. Noe bekkenløsning og nærmest konstant tilstedeværende kynnere gjør bekkenet, magen og ryggen til smertefulle områder. Det er vondt å bevege seg. Det er et tiltak å gjøre noe. Flere netter er det vanskelig å sove, uannsett hvordan jeg plasserer kroppen så er det noe som verker. Jeg lengter etter at alle disse ubehagelighetene skal gå over i ordentlige rier. Rier som skal ta hardt grep om kroppen min, gjøre meg nummen av smerte, gjøre meg ute av stand til å ha kontroll over det som skjer med meg, gjøre meg klar for å føde mitt tredje barn. Rier som i mitt tilfelle mest trolig vil betyr slutten på smerter i bekkenet. Selv om jeg vet at det er en overhengende fare for at jeg får panikk i det riene virkelig begynner å ta tak, så gleder jeg meg sånn til å møte dem nå. Jeg vil at de skal slå innover meg, ta over styringa, og få en slutt på all denne smerten som ikke fører til noe annet enn nattevåk og irritabilitet.
Men samtidig er det som om et tungt slør har blitt dratt av meg, forlatt meg, blitt liggende igjen i søla. På legekontoret sitter jeg og venter. Rastløs. Som om undersøkelsen hennes av meg vil kunne få fødselen igang. Men skuldrene mine er senket nå. Alarmberedskap og besyttelsesmur er lagt igjen et annet sted. Hun smiler til meg. "Du glitrer jo!" sier hun og ler. For nå har jeg bare vondt i kroppen. Jeg har ikke vondt i tankene. Jeg gleder meg til fødselen. Jeg gleder meg over forandringene i kroppen min. Jeg føler meg trygg på at han kommer til å ligge i armene mine om bare få dager, levende, sterk, frisk. Jeg fryser til inni meg når jeg sier det høyt, men jeg tør å si det nå. Jeg er ikke redd. Jeg gleder meg.
Liktorn kan skrapet bort, kynnere kan bli bedre i et varmt bad, bekkensmertene mine er periodiske, halsbrann kan dempes med tabletter. Det er fantastisk! Energien jeg bruker på å organisere hverdagen min med fysiske plager gjør meg ikke sliten. Den tynger meg ikke ned. Nå jeg står nederst i trappa og ser opp, og tenker; "hmm, ja, hvordan skal jeg bevege meg for å komme meg opp uten at det innvolverer unødvendig mye smerte?" må jeg smile. Det er så mye enklere enn å stå utenfor porten til barnehagen og tenke; "ja, hvordan skal jeg møte blikkene til andre mennesker uten å begynne å gråte? Hvordan skal jeg klare å lytte til det de har å si, for så å gi et forståelig og høyt nok svar?". Så enormt mye enklere.
Det er til å smile av. Det er til å skru opp lyden på radioen og danse sammen med jentene av. Det får meg til å glitre.
For meg er de fysiske plagene jeg har nå plager som jeg med stor sannsynliget vet at vil gå over. For mennesker med kroniske smerter må det være helt annerledes. Jeg er glad for at jeg slipper det, enn så lenge. For meg er det enklere å be om hjelp når jeg har vondt i kroppen, og ikke i tankene. Det er enklere å organisere en hverdag som er preget av fysisk smerte, enn av lammende, vonde tanker. Jeg klarer å be om hjelp nå. Og de jeg spør tar imot spørsmålene mine og gjør det de kan for å imøtekomme mine ønsker. Praktiske ting som nå er vondt og slitsomt kan andre gjøre. Jeg kan bruke energien min på å smile, på å ta ting i mitt eget tempo. Jeg bruker lang tid på å kle på meg om morgenene nå. Fordi det er tungt og slitsomt å bevege kroppen. Ikke fordi jeg gråter og gråter, og ikke har trua på at jeg skal kunne klare noe konstruktivt i dag, ikke klare noe annet enn å være redd, sliten og liten.
Det er deilig. Jeg er klar. Nå kan du bare komme, lille venn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar