Trugetur, faktisk.

I disse dager utfordres balansen min av et stadig skiftende tyngepunkt. Magen min vokser, og det er faktisk ikke bare på grunn av mat. Etter som den lille beibisen vokser, vokser også redselen for at det skal skje han noe. Jeg blir nærmest lammet av skrekk. Jeg blir mest sittende stille. Også fordi det er veldig slitsom å være redd og tenke vonde tanker. Det suger energien ut av kroppen og jeg ligger da som oftest bare igjen på sofaen, eller i senga, som en slapp menneskedukke, uten krefter til noe særlig konstruktivt. Men akkurat nå, den siste uka, har jeg faktisk hatt litt energi. Troen på at alt faktisk også kan gå bra med beibisen har begynt å melde seg igjen, og jeg har hatt overskudd til annet enn slikt som man aboslutt må gjøre. 

I den anledning har jeg også bestemt meg for at jeg virkelig må satse på bevegelse. Jeg kan vel neppe gå så langt som å kalle det trening. Jeg kommer ikke til å jogge lett ned til sykehuset i mars, med en muskuløs og senete kropp, fiks og klar for en rask og enkel fødsel, men noe vedlikeholdsarbeid skal jeg klare, forhåpentligvis. Her kjenner jeg at et av triksene er å ikke sette seg for høye mål, og samtidig være tydelig til en selv, og minne seg selv på, hvor godt jeg trives med litt mosjon slik i dagliglivet. 

Nå når snøen har lagt seg i Trondheim og veiene har blitt noe glatte, ble jeg litt nervøs. Jeg har av forskjellige grunner ikke medlemsskap i noe treningssenter, og liker jo egentlig best å mosjonere utendørs. Men å gå turer på glatte veier er ikke noe særlig. I helga besøkte vi faren min på Røros, og da kom løsningen: truger! Pappa'n min er veldig glad i truger, og han har for lenge siden klart å overbevise meg om at trugeturer er en herlig treningsform. Her får man boltre seg i snø, være tett på naturen, puste inn kaldt og klar luft og få fin trening for mange muskelgrupper. Nå står et av hans trugepar på badet mitt og avises. For i dag klarte jeg å ta meg selv i nakkeskinnet og kaste meg selv ut. Det ble en god time, og det gjorde så godt, på så mange vis. På truger blir jeg stødig, slik at jeg ikke blir redd for å dette og skade beibisen. Jeg får trena sentrale muskler som omkranser den voksende magen. Og jeg fikk sett en nydelig, snødekt del av verden. Trugetur? Anbefales!

 

Bestefarsarva.

Bestefaren min er i mine øyner verdens vakreste. Og sterkeste. Han er modig, har sterke meninger som han fint tør å stå for. Han er vår løvebestefar. Fordi da vi var små hadde han hår som kunne stå rett opp på hodet hans, som en løvemanke, og fordi han er den sterkeste og tøffeste av de alle. Når jeg ser på han, ser jeg at jeg har arva mye fra han. Personlighetstrekk går igjen, kanskje fordi vi er slik der biologisk i slekt, eller fordi vi har vært mye sammen, og fordi jeg ser sånn opp til han. En av de personlighetstrekkene som jeg har arva fra min sterke, uslåelige løvebestefar er lettrørtheten. Det skal ingenting til før vi begynner å gråte. Jeg blir helt ærlig på gråten rørt over hvor flinke barna jeg jobber med på barnehagen er når vi har brannøvelse og de blir med oss voksne ut, rolig og behersket. For noen herlige barn! Når jeg ser på hvor flinke de er, og når jeg tenker på hvor forferdelig det hadde vært hvis det faktisk hadde vært en ordentlig brann, så må jeg bare tørke en tåre, og le av meg selv. At det går an! Men det går fint an. Bestefar er akkurat likedan.

Nå har jeg forberedt meg til denne dagen i omtrent en uke. Sett for meg de søte barna, og sunget sangen svakt for meg selv. Og innerst inne grua meg litt. For jeg vet jo at det ikke holder. Når 38 vakre barn skal stå forran meg og synge "Morgendagens søsken", ja da slå bestefarsarva til for fullt. Ikke hjelper det at gravidhormoner og gravidtanker svirrer rundt i kroppen heller. Jeg måtte kjempe hardt for ikke å gråte høyt og grenseløst. Jeg hadde mest lyst til å kaste meg ned på gulvet og hulke åpenlyst. Barna var så stolte, spente og flinke, ordene de sang traff meg rett i hjerte. Tenk om det virkelig hadde vært slik at alle de føttene som kan gå til de som trenger hjelp, hadde gått i den retningen? Men med hard selvdisiplin klarte jeg å ikke snufse så alt for høyt. Ansiktet mitt skalv, og jeg prøvde så godt jeg kunne å ikke se på noen. På jenta mi måtte jeg se da, og når hun så tilbake, måtte jeg se bort, for da rant tårene. Ikke forstå jeg hvordan de andre foreldrene klarte å bare sitte der med stolte smil, men med helt tørre kinn. For meg hjalp det ikke når barna skulle synge morsomme sanger heller. De var jaggu meg like nydelige og flinke da også!

MORGENDAGENS SØSKEN

Tekst og melodi: Eivind Skeie

Mange barn rundt samme bord,
mange barn på samme jord,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken.

- Som søsken av jorden,
Bror Sol, Søster Vind,
står du og jeg sammen med
kinn imot kinn.
Jeg tar dine hender som rekkes
mot meg, du ser mine øyne som
smiler mot deg.

Mange øyne som kan se,
mange munner som kan le,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken.

- Som søsken …..

Mange føtter som kan gå,
dit hvor hjelpen trenges nå,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Mange hender vendt mot dem
som har mistet sine hjem,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Mange tunger som kan si
ord som gjør deg glad og fri,
det er vi, det er vi,
morgendagens søsken-

-Som søsken …..

Dagens moms!

Min eldste datter lagde et nytt uttrykk denne sommeren; Dagens moms. Det må bestå av bær. Den bør nytes i selskap med gode venner. Det er n herlig overraskelse som man kan finne i skogen, eller ved en veikant. Det er rett og slett en meget god grunn til å kle på seg og gå ut. Det er en uvurderlig glede i hverdagen. Rett og slett en kilde til latter og lykke. Kan anbefales!

Et ønsket turmål.

Vi har en undergang vi, i rimelig nærhet til der vi bor. Rett og slett en ropetunell. Jentene elsker å gå dit. Her kan man rope så høyt man kan, eller hviske, eller snakke vanlig - uannsett blir det spennende når ekkoet kommer tilbake til en. I dag fant storesøstra ut at det passer fint å sitte inne i ropetunnellen og fortelle historier til lillesøstra, helst om sjørøvere for eksempel. Historiene rant ut av henne, til lillesøsterens store glede. De øvde seg også på å lage skumle lyder. Et spennende sted som ga fantasien fritt spillerom.

Kjære Bestemor,

Det har gått flere uker allerede. Dager hvor du ikke har vært her. Dager hvor jeg ikke lenger har kunnet tro at vi skal få se på blomster og snakke om hvordan det er å være mødre igjen. Noen gang. Jeg har hørt det. At du er død. Jeg har vært med på begravelsen. Jeg har lagt en rose på kista di. Jeg har sett korset med ditt navn på. Jeg har grått og hiksta i kirka. Men hjertet mitt stanser likevel et lite sekund hver gang jeg tenker det; at du er død.

Livet går videre selvfølgelig. Du skulle sett jentene, Bestemor. De koser seg sånn med ferie, sommer, får oppleve så mange spennende ting. De har til og med fått sove på hotell i sommer. En hel natt. Og de synes det var så gøy, vi fikk dem nesten ikke til å sove, de var så oppglødde og ivrige. De bobla av liv, Bestemor. Du skulle sett dem.

Du så alltid på dem med så snille blikk. Ella tok du til deg og var så stolt og glad over at du var hennes oldemor. Mini'n vår kom litt for seint. Du klarte aldri helt å plassere henne, dere ble aldri helt kjent. Men hun kjenner huset ditt nå. I dagene etter at du døde sov hun i din seng, Bestemor. På ditt rom fant hun ro, hvile og glede. Hun løp igjennom rommene, hun spilte på pianoet, hun levde i deres hus. Ditt og Bestefar sitt hus. Hvor jeg alltid har følt meg hjemme.

Nå er jeg sliten. Kroppen er rolig, tankene stille. Savnet av deg jaget i kroppen. Det verker. Men ikke voldsomt slik de første dagene. Mer gnagende nå. Skal jeg virkelig aldri se deg igjen? Skal jeg ikke få høre stemmen din en gang?

Det er jo en helt naturlig ting. Å miste sin bestemor. De skal jo liksom dø før sine barnebarn da. Men det gjør likevel vondt. Du har jo vært her hele livet mitt. Verden har aldri vært deg foruten.

Jeg har gått rundt i huset ditt, tatt på tingene dine, tørka støv, rydda litt. Jeg måtte mange ganger sette meg ned eller gå ut. Jeg fikk ikke puste. Det stramma seg i brystet mitt, skuldrene mine snørte seg sammen og jeg måtte hive etter pusten. Akkurat slik jeg gjorde så mange ganger etter at jeg gjorde bunaden klar for å gå i konfirmasjon i mai. Det var overraskende vanskelig å stryke bunadsskjorten den gangen. Nå forstår jeg jo hvorfor. I underbevisstheten min lå den nok, vissheten om at jeg aldri skulle få se deg igjen. Aldri. Det er så endelig. Så ugjenkallelig.

Nettene etter at du døde var mine drømmer fylt av ondskap, smerte, febrilsk leting etter savnede barn. Det var ingen hvile eller ro å finne i søvnen. Den gjorde meg bare enda mer sliten. Natta etter begravelsen fikk jeg sove godt igjen. Rolig sov jeg, i din seng, med deg i hjerte. Etter begravelsen har jeg ikke hatt problemer med pusten en gang. Ikke et eneste tungpustanfall i det hele tatt. Faktisk.

Jeg vet at du så etter muligheter og gleder i livet ditt. Jeg vet at du kosa deg, gjorde ting du visste ga deg mening, styrke og latter. Jeg prøver å hedre deg ved å være litt mer lik deg. Det er ikke enkelt. Men det gjør savnet etter deg lettere å bære. Jeg vet at du vil at jeg skal se etter det gode i livet, og å leve livet mitt slik at jeg skaper glede for andre og meg selv.  

Kroppen er rolig nå, tankene er stille. Jeg savner deg, Bestemor. Det svir i hjerte. Jeg vil så gjerne se deg igjen, klemme deg en gang til. Jeg savner deg, Bestemor. 

Ella måtte bare si "god natt" til Bestemor Solveig før vi kunne dra hjem igjen.

Ballong til evig glede.

I dag har vi vært på Torgdag frammi gara - selveste Rindal sentrum altså. Der var det mye fint å se på, mange koselige mennesker å snakke med, og mye gøy å gjøre. Et av høydepunktene for Ella var definitivt når hun fikk sitte på motorsykkler med sidevogn - stor stas!

Et annet høydepunkt var å få velge ut en gassballong. Det har hun fått to ganger før i sitt liv, det er like gøy hver gang. Vanligvis kan det være en rimelig kortvarig glede å eie en slik ballong, uannsett hvor fint den er, da lufta går så alt for fort ut av de. 

Heldigvis har Pappa'n funnet et lurt triks - nemlig å henge opp ballongen på veggen, til pynt. Håper vi får plass til dagens fangst også, slik at hun kan kose seg med den selv etter at den har blitt flat.

Sol, sol, kom igjen!

På mandag prøvde sola å komme seg igjennom skylaget i Trondheim. Den klarte det så vidt. Faktisk så mye at vi kjøpte is da vi var på butikken. Vi spiste dem på vei hjem. Da måtte begge jentene få på seg jakkene sine. Det ble for kaldt. I juli. Kjere folk.

 

Men i går fikk vi smaken på det - sol, varme, sløv isspising i skyggen, klissete solkrem, spontan grillmiddag og bading i hagen. Det var herlig. Intet mindre. Men vi tåler veldig mye mer altså - så bare kom igjen sola, send dine stråler ned til oss. Tin oss opp, og lad våre batterier slik at vi forblir varme innvendig til langt uttpå vinteren. Badebassenget er godt innkjørt nå, det tåler fint å stå i gresset, og ikke på stuegulvet, mange flere dager i sommer.