Om å be om hjelp.

Det er noe herk, det å måtte be om hjelp, det å ikke klare ting selv. Jeg vil gjerne klare ting selv. Jeg vil jo ha kontroll og være en som hjelper framfor å være en som ber om hjelp. Hjelp til praktiske ting er nå så. "Kan du bære denne posen for meg?" er enklere å si enn "kan du hjelpe meg med å føle meg betydningsfull?". Det er også enklere å tro at man skal kunne få hjelp med den posen da, det andre er det verre å tro at noen kan gjøre noe med i grunn. Men det kan likevel være verdt å spørre.

Jeg skalv litt, men jeg så henne i øynene. Hun var stødig som vanlig og hørte det jeg hadde å si. Jeg vil ikke sitte der med tårer i øynene og hun vet det. Hun tenker annerledes om meg enn det jeg gjør og hun vet det. Jeg ser tidvis på meg selv med et skarpt blikk. Et vel skarpt blikk. Jeg sa det til henne. Fordi jeg visste jo at jeg hadde tanker som ikke er sunne. Tanker jeg slett ikke vil ha, men som ikke forsvinner, selv etter en tur i frisk luft, et langt bad, en god bok og et duftlys. Ikke alt kan tenkes bort alene. Når stoffskiftet mitt krangler og livet viser seg fra en lite flatterende side så er det ikke alt jeg klarer alene. Selv ikke om jeg vil det aldri så mye.

Legen min er den første jeg oppsøker når jeg ikke har det slik jeg vil ha det, når jeg ikke klarer det jeg vil. Når kroppen er tung og tankene motløse er det legen min jeg går til. Hun tar blodprøver, regulerer medisinen min og sender en henvisning til et annet sted hvis det trengs. Hun vet akkurat hva hun skal skrive, hun kjenner meg godt. Jeg er ærlig når jeg sitter der overfor henne. Ikke tøffere enn jeg egentlig er, ikke gladere enn jeg egentlig er. Jeg tørker bitre tårer. De renner nedover kinnet mitt. Og jeg viser meg slik jeg er. Jeg har lært meg hva jeg må si, og hvem jeg må si det til, for å få den hjelpen jeg vet at jeg trenger. Slik er det bare.

Det er ikke enkelt. Det krever at jeg snakker hardt til meg selv i speilet. Det krever at jeg tar meg selv på alvor, at jeg har større tro på meg selv, at jeg er mer glad i meg selv enn at jeg bare lar meg sitte i sofaen og kverne på det samme gamle mølet om og om igjen. Det krever at jeg synes at tankene må gjøres noe med, og at jeg har tro på at de faktisk kan bli forandret. Det krever at jeg vet at det er så mye fint rundt meg, og at jeg vil nyte det.

Noen av oss må ha veiledning for å komme ut av vonde spor. Noen av oss klarer ikke bare å trekke på skuldrene og le av det. Men det er absolutt best å le. Det er best å ha det morsomt, å ha løse og ledige skuldre, et klart blikk, lett gange, bare vanlige bekymringer. For noen av oss er det en stor lettelse å komme seg dit, dit hvor ting er vanlig, bare vanlig slitsomt. Jeg skulle ønske at jeg hadde det slik hele tiden. Men slik er det ikke. Jaja, slik er det ikke. Men jeg kan veien dit, selv om den er slitsom. For meg starter den ved å møte mitt eget blikk i speilet, for så å løfte opp telefonen, for så å ta til meg det de andre sier, høre deres ord og ikke bare mine.

Jeg vet hvor slitsomt det er å be om hjelp. Jeg vet hvor slitsomt det er å ha grunner til å be om hjelp. Men gjør det likevel da! Det er nemlig verdt det. Det er så absolutt verdt det. Lykke til!

En vond drøm.

I dag tidlig våknet jeg med panikk i kroppen. Jeg hadde hatt en vond drøm. Den var sammensatt av tre sekvenser:

Først var jeg i en leilighet, sammen med familien min og mange venner. Mennesker jeg er glad i kom og gikk. Noen dukket uventet opp, med barn jeg ennå ikke har fått møtt. Det var så godt å se dem. Utenfor begynte det å skje ting. Mennsker kom og gikk. De så etter noe. De så etter oss. De begynte å gå inn i huset vårt, inn i andre leiligheter. For å hente noen. For å føre de bort. Vi lukket døra, satte på kroken. De så ut til å glemme oss. De gikk opp og ned i trappa utenfor døra vår, men kom ikke inn. Men de var på vei.

Vi stod i svarte smug. Nær en dør. En av oss løp med stille skritt fram til døra og banka på. En dame lukket opp. Vi hadde med datteren hennes. Hun var så glad for å holde jenta si igjen. Vi fikk komme inn, alle sammen. Vi var flere familier. Vi fikk gjemme oss hos henne. Det var mørkt utenfor. Truende. Men vi var trygge i det lune kjøkkenet, sammen.

Jeg og jentene var sammen med Mamma'n min. Vi var i den første leiligheten igjen. Vi skulle hente noe. Det var midt på dagen og vi hadde glemt å trekke for gardinene. Dagslyset nådde oss. Det gjorde også naboens blikk. Han så på oss, med mysende, sinte øyne. Jeg avbrøt Mamma midt i en setning. For å si at nå snakka han i telefonen, og så mot oss. Hun ble så sint, sa at ingenting provoserte henne slik tysting gjør. Han ringte til dem, for at de skulle få vite at vi var der, slik at de kunne hente oss, og føre oss til dødsleirer. Slik nazistene førte folk til dødsleirer.

Vi skulle dø. Mamma, jentene mine og jeg.

Jeg våknet med panikk i kroppen. Det er bare en drøm for meg. Et vondt mareritt. For andre er det virkelighet.

Europa skjelver. Slik den har gjort før. Arbeidsledigheten øker. Sinnet vokser. Opptøyer her og der. Folk i brune skjorter. Som mener at de er best. Noen å skylde på. Noen å la hat og sinne gå ut over. Som om alt blir bedre når man bare kan dytte ansvaret over på noen andre.

Se dine medmennesker i øynene. De er like mye verdt som deg selv. Kryp ned av hylla di. Du er ikke bedre. Du har ikke rett til å la sinnet ditt, slagene dine gå ut over andre. Uannsett. Ikke la uroen som brer seg bre seg til deg. Kjemp imot den. Vern om likeverd og respekt i stedet.

Mennesker er i stand til å skape så mye grusomhet. Vi er i stand til å være så utrolig kalde mot hverandre. Det gjør meg redd. Hvem kan man stole på? Hvem venter i mørke smug, og vil deg bare vondt? Men ikke la de få lov til å stå der. Se deg om, se det gode i menneskene rundt deg, snakk om det, si det høyt, pust med magen og ikke la mistro og skepsis få bre seg over deg. La det kun forbli en vond drøm.

Husmorstolthet for fall.

Jeg skulle ønske at det var ryddig, rent og en anelse fancy rundt meg, hjemme altså, hver kveld. Det er deilig med rene gulv, kjøkkenbenker uten papirhauger som en eller annen burde ha gjort noe med snart, klær som ligger i skap, leker som ligger i riktig eske, støv som ikke befinner seg på gulvet, smuler som er i søppelkassa, fine møbler og ting som matcher. Jeg ser rundt meg. Det er ikke sånn hos oss. Det er bare ikke det. Vi har alt for mange ting tenker jeg, for liten plass, bare det at tørkestativet må stå i gangen produserer jo masse støv, sikkert, vi er fem og da må det jo bli rot tenker jeg, og så er jo tre av oss hjemme og bruker huset hele tiden så uannsett hvor mye jeg rydder og vasker så er det konstant rotete. Åh! 

Da jeg var liten hadde vi en del besøk av Bestemor. Hun hjalp oss, med barnepass og husarbeid. Jeg merka aldri at hun vaska. Jeg kan bare huske at jeg satt i armkroken hennes og ble lest for. Hun var rolig, snill, morsom. Som en ånd for hun gjennom huset og så var det bare rent, ryddig og god mat stod og putra på kjøkkenet. Rissuppe for eksempel. Det var godt det! 

Når jeg rydder og vasker blir jeg sur. I alle fall hvis jeg skal vaske gulvet. Det er så slitsomt det. For jeg er ikke flink til det, faktisk, og så blir det jo bare møkkete igjen i morgen. Jeg vil mye heller sitte på gulvet og leke med barna mine, lese i en bok, gå en tur, skrive på bloggen min, gjøre ting som jeg vil. Men så må jeg rydde og styre hele tiden, lage mat og vaske, slikt tull! Jeg er ingen stille og handlekraftig ånd. Jeg er bare sur fordi jeg må vaske og rydde i dag også. Åh, jeg rydda jo av bordet i går, er det virkelig nødvendig å rydde av bordet i dag også? For hver ting jeg gjør så tenker jeg at "jeg skal bare gjøre dette og så skal jeg sette meg ned sammen med barna", men så hører jeg at vaskemaskina sier "klikk - jeg er ferdig kom og heng opp klærne!" eller så er en av oss sulten, igjen. 

Bestemora mi, hun hadde ett barn mer enn meg hun, og barna var tettere i alder. Hun lagde nesten alle klærne deres selv. Hun hadde ikke engangsbleier til sine barn. Hun lagde all mat fra bunnen av. Jeg når henne ikke til anklene. Hvordan kan det være så mye vanskeligere for meg, når jeg har langt flere hjelpemidler tilgjengelig? Det er meg uforståelig. Hun var av et helt annet kaliber enn meg. Sånn er det bare. Og nå skal jeg prøve å slutte å irritere meg over at jeg ikke har det slik som jeg skulle ønske i huset mitt. Jeg skal gjøre det jeg rekker og prøve å være fornøyd med det. Og ikke irritere meg over rot og ting som ikke matcher, men nyte tiden jeg har sammen med den lille hjelperen min, og de to storesøstrene hans.

Heisann Mamma! Jasså, du har tenkt å gjøre noe? Blir med og ser jeg! Blir stas!

Ut på tur aldri sur. Jeg finner fram uteklærne mine selv jeg!

Sikker på at denne kluten trenger å henge på klesstativet da? Jeg skal bare skjekke om den virkelig er våt jeg.

Du vil ha orden i bokhylla sier du? Jeg tar saken på strak arm!

Jasså ja, så du har tenkt at lokket skal stå der ja? Jeg tror ikke at jeg er enig i det altså.

Jeg tar meg av utpakkingen av den bagen jeg. Bare sett deg i sofaen og sleng beina på tåfisbordet du. Dette blir ordnings!

En permisjonsdag.

Vi våkner tidlig. Opp og hopp. Ingen nåde liksom. Jeg bruker faktisk å få sove litt på morgenene jeg da. Etter travle netter for meg står kjæresten min opp med barna så jeg får hvile litt. Men i dag er vi oppe alle sammen. For jeg og småfolket skal ut av døra vi også, vi skal være på helsestasjonen kl 9 faktisk. Og i beregningen av gangtid så må man ta høyde for diverse stopp for samtaler, se på hunder, følge med på bussen, se etter et fly, det faktum at vi bestandig er treigere enn antatt etter å ha bodd i opptil flere land som har vært britiske kolonier. Det går ikke fort i svingen. Men det går da. Så vi kommer oss fram i tide vi.

Fornøyde tropper vi altså opp på helsestasjonen, mannsterke som vanlig. Lillegull blir målt og veid og observert, mor blir snakka med og får en støttende klapp på skuldra, alt er i orden. Vi har det fint. Han sover litt bedre nå. Nok til at jeg er svakt optimistisk og en anelse mindre sliten. Juhu!

Vanligvis somler vi veldig på helsestasjonen. De har så mange fine leker og bøker og en sklie og så må vi bare en tur på do og så må vi snakke om en del ting og så møter vi noen kjentfolk og så må vi jo kle på oss i eget tempo og i det hele tatt. Vi er treige, men når vi først har kommet et sted så blir vi gjerne en stund da. Sånn er nå det. Men ikke i dag. I dag suser vi videre.

Vi rekker bussen fint og er i grunn akkurat tidsnok i byen. Småløper litt da. Men bare litt. I går googla vi fram Nidaros Øyeklinikk, men jaggu meg ligger det ikke der det liksom skal ligge, sånn i forhold til kartet. Litt leting, søren klype nå er vi noen minutter for seint ute, igjen, men så finner vi det. Heis og greier. Uten skilt da, så vi vet ikke hvilken etasje vi skal til, men treffer på første forsøk. Supert.

Vel inne må vi vente en stund, men får komme inn til øyelegen akkurat før småfolket blir alt for sultne og leie av å vente. Legen kikker på øyet mitt. Intoleranse mot linser, masse småsår, ikke rart at det er vondt. To forskjellige dråper, linsenekt i tre måneder, kanskje mye lenger. Færbainnels! Jeg som bare tenkte at det var litt vondt og sårt og slitsomt tåkete på det øyet, noe som var enkelt å fikse, men så var det mer alvorlig enn som så. Sett på makan.  

Jaja. Ut i verden igjen. Apoteket neste, nå med brødskive i hånda. Kaviar på midtiguri, gulost på meg. Lillegull har jeg rent glemt. La oss håpe at det går bra læll. Han berger på sirkus og brød til folket.

På vei fra et ærend til neste møter vi ei venninne. Sånn tilfeldigvis, midt på gata. Hun er fjong, nyklipt, på vei til cafe. Jeg vil også sette på meg en cafe, ta en kakao, le sammen med andre voksne. Hun ser nesten unnskyldende på meg når hun sier at det er det hun skal. For det skal ikke jeg. Men jeg ser på midtiguri som hopper i sølepyttene mens krøllene danser, jeg ser på julelysene rundt meg, jeg vet at en rolig ettermiddag venter på oss. Det blir bra det.

Jeg hadde egentlig tenkt å trille hjem fra byen. Tvillingvogn med to sovende barn, en stor time i motbakk, langs trafikkerte veier. Optimistisk. Det hadde vært så godt med litt trim for kroppen og litt luft for hodet. Men den lille vennen min begynner å bli lei og sliten etter alle ærendene. Hun har vært så flink så lenge nå. Nå vil hun gå sakte, gjøre ting i sitt eget tempo. Det er ikke forenelig med å trille hjem.

Vi kommer akkurat for seint til bussen. Neste går om et kvarter. Da rekker vi akkurat å handle bananer til knerten før vi suser hjem, så vi strener innom en butikk. Utenfor står en dame og brenner mandler, det lukter herlig jul, vi blir så sultne, så lysten på noe godt. En pakke Toffifee sniker seg med innimellom bananene gitt. Vel ute av butikken får vi smake på de brente mandlene og blir skjønt enige om at slikt må vi også lage før jul, slikt må vi lære oss. Så godt!

Neste buss rekker vi fint. På veien hjem sover begge barna. De står utenfor mens jeg går inn på skolen og møter eldstejenta mi. Det er deilig å få noen minutter med henne helt selv. Men vi er ikke alene i gangen. Vi snakker med ei jente og ei mor som vi bare har snakka litt med før, finner ut at vi har mye til felles, at jentene trives sammen, at vi absolutt bør finne på noe en dag. Jeg tenker fersk julekake, jenter som får ro til å leke på rommet og mødre som kan sitte i sofaen og snakke. Dette blir bra. Så kommer storesøstra til en i klassen til jenta mi. Med et smil spør hun om det er jeg som har babyen som er i vogna ute. Han gråter. Så da suser vi oss hjemover.

Hjemme lager vi mat, koser oss, slapper av, leker, pusler litt med husarbeid, men ikke for mye, ikke i dag. Etter en stund blir Ella henta av en venn og mamma'n hans, hun skal bli med han hjem. Vi andre er bare hjemme. Vi tar på oss reflekser, slukker lys, later som om vi er i skogen. Rotet får ligge. Midtiguri får snusen av Toffifee. Den pakken som jeg prøvde å holde skjult i stelleveska, men som ble rotet fram da jeg måtte lete etter nøklene, mens to jenter snakka konstant og en baby hyla, og jeg kjente at jeg ble mest sur fordi jeg ikke klarte å holde Toffifeen min skjult. Vi deler de som er igjen. Kan du tro det? Jenta mi liker Toffifee! Enda en ting vi kan kose oss med nå, når jula nærmer seg, og julefreden skal snike seg innover oss.

Det beste november har å by på.

Mørke, kalde, sure dager. Slitne barn, slitne voksne. Trøtte kropper, for lite søvn. For mye vi skulle ha fått gjort, for få timer med lys. Det nærmer seg jul, men vi vet at vi er langt unna å ha kontroll på julegaver og kalender og greier. Det er den kjipeste måneden. Den som er så slitsom. Vi er novembersure. Vi vil bare sove. Vi vil alt og ingenting. Vi ser på hverandre og gjør så godt vi kan. 

Åh, det er et tiltak å få på seg klær og få med seg vannflasker og alt annet man kan trenge, men vi går ut, kjenner på den klare lufta og ser snurten av sola. Den varmer oss, helt fra himmelen. Vi møter gode venner, venner man kan være seg selv sammen med, slappe av sammen med, leke med, nyte både gryende vennskap og vennskap som har vart i mange år sammen med. Vi baker bakverk som er gode, ikke næringsrike, men kos er også sunt. Vi kryper opp i sofaen, trekker beina opp under oss, smiler til hverandre, gjesper. Vi ser på oss selv i speilet og ser at vi ser slitne ut, selv om vi tross alt føler oss helt grei i grunn. Vi drikker litt mer kaffe. Vi tenner stearinlys. Det lukter godt av fersk gjærdeig, vi hører latter. Selv om vi er novembersure har november også mye godt å by på. 

Takk til venner og familie for gode novemberdager!

Søvntortur.

Senga er myk og varm. Den tar imot meg. Dyna legger seg beskyttende rundt meg. Jeg legger meg godt til rette, kroppen hviler tungt nå og jeg tenker: "No sjø. No søv'n sekkert, læng".

Jeg stavrer meg gjennom leiligheten. Ser på klokka. Den er ti minutter siden sist. Eller en time. Eller tjue minutter. Eller kanskje faktisk to timer. Sjeldent er den mer enn to timer siden sist. Litt for sjeldent for min smak. Jeg er så sliten. Den lille gutten min gråter. Jeg løfter han opp. Gir han en kos. Kjenner på han. Er det vondt noe sted? Er det noe som plager deg? Som oftest ender jeg opp med amming. Han slurper i seg. Etterpå er han urolig, han har vondt i magen, han vrir seg i fanget mitt, han vil ikke legge seg i senga si, han vil sitte i fanget mitt og sove. Jeg kjenner at jeg sovner med han i armene. Dras raskt inn i søvn igjen, men rykker og kjenner at jeg ikke er i senga mi nå, jeg kan ikke sove, jeg sitter jo på sovesofaen på rommet hans, og jeg holder han, jeg kan ikke sove, jeg kan jo miste hele ungen i gulvet. Jeg rugger han sakte, synger lavt, kjenner på det myke håret, det varme kinnet. Han er så god. Så søt. Og jeg tenker at det er nok ikke for uten grunn av babyer er veldig søte. Det hjelper nemlig, når man er oppe og bysser og jo var det for ti minutter siden også.

Det verker i hele kroppen. Det gjør vondt i hodet. Som om noen har tatt et tak rundt hele skallen min, stukket fingrene inn i øynene mine og trekker hodet mitt bakover. Jeg husker dårlig. Veldig dårlig. Alt for dårlig. Viktige ting som jeg skulle ha fått ordna. Papirer som skulle vært i orden, ting som skulle ha vært sendt, gitt beskjed om, snakka om, ordna opp i. Jeg husker ikke. Det ligger som en lav summing bakerst i hukommelsen. Hva var det nå igjen?

I mørket er jeg alene, alene med den lille gutten, det er bare oss på rommet hans. Men jeg ser de for meg. De som faktisk blir utsatt for søvntortur. De som holdes fanget, i mørke, trange rom, uten noe utsikt til et levelig liv igjen, og som slettes ikke blir vekt av en ufattelig søt baby. Jeg fylles med et sinne, imot de som bruker sitt ene liv på å gjøre andre vondt, hvorfor i all verden? Jeg fylles med en motløshet, fordi jeg ikke kan gjøre noe for å hjelpe dem. Alle de som holdes fanget, fjernt fra familie, venner, frisk luft, lys. De er her hos oss nå. Jeg klarer ikke å la være å tenke på dem. Jeg er så sliten, så sliten, men hva har jeg å klage på? Jeg kjenner på den lille gutten i fanget mitt. Jeg fylles av en angst. Av en angst for at det skal bli meg en gang, eller den lille gutten i fanget mitt. Noen må ta telefonen og høre at sitt barn blir utsatt for tortur, fordi noen simple, såkalte mennesker vil ha penger. Det er noens virkelighet. Jeg ville blitt gal. Jeg blir nesten gal bare ved å vite at noen faktisk har det sånn. Jeg fylles av angst, sinne og motløshet og føler meg så svinnende liten, ubetydningsfull. Jeg holder den lille gutten inntil meg, jeg kjenner på han, er det noe jeg kan hjelpe deg med?

Jeg stavrer tilbake til senga. Ser på klokka. Jeg husker ikke hva den var sist jeg så på den. Det samme kan det være. Nå, nå sover han sikkert, lenge, lenge. Helt til mamma'n er uthvilt, og våkner, morsom, mild, snill, imøtekommende. Jepp, slik blir det nå.

Jeg dras inn i dyp søvn, for omtrent fjerde gang de siste månedene. Fire timer sammenhengende søvn. Hvilken gave! Så utrolig fantastisk! Jeg dras inn i søvnen, inn i drømmer. Jeg drømmer at jeg står i et klasserom, i England av alle land, jeg samarbeider med fagforeninger og holder foredrag og arbeidsgrupper for leger og sykepleiere for å få dem til å stå imot moderne arbeidskrav, for å få dem til å stå på krava og nekte å arbeide urealistiske lange vakter, slik at de ikke får nok hvile, nok søvn. "Dere vet jo hva søvnmangel gjør med hjernen! Dere må ikke gi dere, dere må nekte å arbeide når dere ikke får nok søvn! Det er uansvarlig!". I drømmen er jeg engasjert, ivrig.

Jeg våkner. Han har sovet fire timer sammenhengende. Kroppen hans er rolig. Han stråler av glede. Han er så god. Jeg ser at søvnmangelen ikke har skadet han i alle fall. Selv om jeg til slutt måtte spørre helsesøstra: "Blir han også gal av å få for lite søvn? Blir hjernen hans skada av dette?" Heldigvis sa hun nei. Jeg våkner og føler meg uthvilt. Uoverkommelig. Morsom. Dette blir sikkert en god dag. 

Det ble ikke bare en god dag. Svært få dager er bare gode. Men i natt vet du, da sover han sikkert godt igjen, slik at i morgen, ja, da får jeg sikkert en ny mulighet til å være morsom, effektiv og ikke minst konstruktiv. Da får vi sikkert en ny mulighet til å kose oss sammen. "No søv'n sekkert, læng".

Mitt Trondheim.

Jeg går i min egen verden for tida. Kroppen mangler søvn, hodet mangler konstruktive tanker. Midt oppe i all nattevåken som lillegullet vårt står for skal hverdagen fungere også. Jeg får ikke helt tak i hva nyhetsfolka snakker om, eller hva som diskuteres på sosiale medier. Det er noe om kors, flagg og selvfølgelig muslimer. Ordene svever rundt meg, og jeg skulle gjerne ha tatt tak i dem, men så var det middagslaging, klessvask, en glidelås som det trengs assistanse til, bleieskift, ja, det meste annet enn nyhetssendinger i grunn. 

Og så var det tur til helsestasjonen. Med friskt mot, i nydelig novemberlys, med rim på bakken, med en ivrig sparkesyklist og en noe utålmodig vognpassasjer suser vi avsted. Vi må stoppe og diskutere litt av og til, eller justere en vott, eller se på et blad som kanskje ser ut som en snegle, eller se, der kjører jo bussen! Når vi nærmer oss helsestasjonen kommer en kvinne imot oss. Hun skal den andre veien. Jeg kjenner hennes ikke. Men jeg smiler og sier hei. Hun smiler tilbake. Jeg er usikker på om hun vet hvem jeg er, men jeg er rimelig sikker på at hun er mamma'n til en gutt som er like gammel som eldstejenta vår. De har gått i barnehagen sammen og går nå i samme trinn på skolen. Han er en herlig gutt. En slik gutt som man blir glad av å være sammen med, en gutt med humor, smittsom latter, imøtekommende, smart, koselig er han. De er opprinnelig ifra Somalia. Jeg vet ikke om han har bodd i Norge hele livet sitt. Jeg vet ikke om han føler seg norsk, eller somalisk. Jeg vet bare at han er en koselig gutt som jenta mi liker å være sammen med.

Helsesøstra tar imot oss. Det veies, måles, snakkes, smiles. Hun tar som vanlig godt imot oss. Vi går letta ut ifra kontoret hennes og gjør oss klare for å gå. Men så må jeg bare amme litt før vi skal gå. På venterommet sitter et par i fra Venezuela. de har med seg en liten baby og en meget stolt bestefar. Jeg kan dessverre ikke spansk, men med litt engelsk og litt kroppsspråk kan man alltids snakke sammen. Vi smiler imot hverandre, snakker om barna, om Venezuela, om at jeg har bodd i Karibia og at det nok er det nærmeste jeg har kommet deres hjemland. Jeg tenker at jeg kan flaut lite om Venezuela. Den stolte bestefaren synes lillegullet vårt er søt. De smiler til hverandre. Han vil gjerne holde gutten min og jeg har ingenting imot det. Vinjar trives på fanget til den fremmede mannen, han smiler og babler i vei. Jeg hadde forventa at han skulle bli litt utrygg, men det blir han ikke. Mannen er tydelig glad i barn og barn føler seg tydelig trygg hos han. 

Vi går ut i den kalde dagen. Sola er på vei opp. Den lyser for oss. Vi vil ikke inn. Vi vil til en lekeplass. Vi vil være ute i den klare lufta, vi vil leke. Vi er hjemme. Hjemme i landet vårt, hjemme i byen vår, hjemme i bydelen vår. Den bydelen som vi valgte å kjøpe leilighet i, fordi det var greit nok nære jobbene våre, fordi det er en bydel som ligger midt imellom by og land, fordi det er rolig og greit her, og fordi her finner man mennesker fra mange forskjellige land. Vi ville at våre barn skulle vokse opp i et miljø der man kan møte mennesker med ulike etniske bakgrunner, der mangfold er normen, der man blir vant til at mennesker er forskjellige. 

For meg er denne bydelen slik. Andre ser sikkert på sine omgivelser med andre innstillinger, andre briller, men for meg er mitt nabolag perfekt. Her kan jeg gå på bussen som skal ta meg ned til byen, og på turen møte en bekjent fra Palestina og få høre hvordan det går med dem. På vei opp igjen fra byen kan jeg bli litt bedre kjent med ei dame fra Somalia, som har barn i samme barnehage og skole som oss. Når jeg går til butikken kan møte ei som kommer ifra Nigeria, vi kan slå av en prat, oppdatere hverandre på hva som har skjedd siden sist og bestemme oss for å møtes oftere. I gangen i barnehagen til barna har jeg blitt helt vant til å høre flere forskjellige språk. På skoletrinnet til eldstejenta vår er det barn som har foreldre med bakgrunn fra mange forskjellige land. Et av de første flaggene eldstejenta vår lærte seg var det somalske. Når det skal være barnebursdager hjemme hos oss kokes det selvfølgelig også kyllingpølser.

Jeg synes det er spennende. Jeg skulle gjerne likt å vite mye mer om landene de kommer ifra og om hvordan og hvorfor de har kommet til Norge og om hvordan de synes det er å bo her. Men sånn i hverdagen er det andre ting vi snakker om. Jobb, utdanning, barna våre, det bursdagsselskapet, den fotballtreningen, hvor har du kjøpt den vogna? Fjernt unna diskusjoner om politibetjenter iført hijab, smykker med kors, lukkede asylmottak, diskusjoner som går på nasjonal nivå, diskusjoner som jeg gjerne skulle ha satt meg bedre inn i og sagt noe vettugt om, der jeg skulle ha lagt fram mine synspunkter slik at andre også kunne blitt enig, der går hverdagen, der møtes folk, på bussen, i gangen i barnehagen eller på skolen, på butikken, på fortauet. Og vi kan gå rett forbi hverandre og tenke at vi er jo så forskjellige, så fjerne fra hverandre. Eller vi kan se, smile, si "hei", kanskje til og med mer, og så finne ut at jammen har vi noe felles også, jammen var det givende å snakke med deg. 

Mitt Trondheim er fargerikt. Og jeg setter stor pris på det.