Stoffskiftekrøll nå igjen?

Jeg våkner og kjenner at det ikke går. Jeg kan ikke reise meg. Armene verker. Kroppen er stiv, urørlig. Jeg har kjent antydningen til det hele uka, jeg har vært så sliten, trengt mye søvn. Det har vært travle dager, jeg har nok ikke hvilt slik jeg har hatt behov for. Så nå ligger jeg her, og skulle ønske at jeg kunne sprette opp, og leve dagen slik jeg hadde tenkt. Istedet glir øynene igjen, og fører meg tilbake til en urolig og vond søvn, fylt med grusomme mareritt. Smerten fra musklene når meg selv om jeg sover.

Etter et par timer klarer jeg å våkne ordentlig. Jeg klarer å stå opp fra senga, og gå ut til de andre. Jeg går etter lyden fra de vakre stemmene deres. Jeg prøver å smile, prøver å vise at jeg vil være sammen med dem. Stemmen kommer seg ikke ut av kroppen min, jeg klarer ikke å snakke selv om jeg gjerne vil. 

Etter en frokost og en dusj tenker jeg at nå må jeg gå løs på alt husarbeidet som venter. Alt det jeg ikke orket å gjøre på kveldstid denne uka. Etter å ha lagt sammen en haug med klær og ryddet de bort må jeg bare sette meg i sofaen. Jeg må legge meg ned. Søvnen blir igjen urolig, vond, rastløs, alt for lett. Etter tre timer klarer jeg å våkne helt. Jeg klarer å åpne øynene. Jentene ser at jeg er våken og vil komme for å snakke med meg. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å holde rundt dem. Jeg er redd for at jeg ikke skal klare å snakke med dem. Hele dagen har gått uten at jeg har fått være sammen med dem. De har bare måttet sett på mamma'n som har ligget der, kraftløs, avvisende.

Men de smiler til meg. De bebreider meg ikke. Og i dag gjør ikke jeg det heller. Kroppen er så vond og tung som bare det, men sinnet er ikke det, ikke i dag. Og da er det i grunn greit. Jeg skulle ønske at medisinene bestandig var riktig regulert, slik at jeg slapp slike dager i det hele tatt. Men skal jeg først ha dem, så foretrekker jeg absolutt smerter i muskler og en kropp tappet for energi, i stedet for angst og depresjon. For nå kjennes kroppen litt bedre ut. Nå har jeg fått hvilt meg. Nå klarer jeg til å med å hviske, slik at jeg kan føre en samtale med eldstejenta mi. Jippi! Og etter en stund kan jeg sette meg opp, jeg kan reise meg, jeg kan vaske gulvet, jeg kan sitte sammen med jentene og le av Onkel Even i Barnas Supershow.

Når jeg legger meg er jeg nervøs. Jeg ønsker så gjerne å få sove godt i natt, og å våkne frisk og normal i morgen. Men for meg er dette normalen. Jeg vet ikke hvordan neste dag vil bli. Om den blir helt grei, eller om den blir vondt. Men slik er det jo for oss alle. Og jeg håper at hvis den skal bli vond, så la den bare bli vond i kroppen, ikke i hodet. For er det noe jeg digger, vilt og hemningsløst, så er det dager uten angst!

Ord for dagen på 8.mars - shake that demon 2.

En gang i uka trener jeg. Kropp og sjel. Jeg skal puste, langt ned i magen, glemme tunge tanker, skyve bekymringer til side, være sterk, ha energi i hele kroppen og være tilstede, her og nå. Ikke i de mørke krokene i hukommelsen, jeg skal ikke kjenne den gnagende smerten. Jeg skal puste, langt ned i magen. Og bare være sterk.

Og føttene mine er nakne. Det bruker de ikke å være. Jeg ser ned på dem. De er søte, liksom. De ser ikke voksne ut, bare som barns føtter. Men ikke myke og vakre, med slikehud og spenst. De er så tørre. Hvite, med alt for mye død hud, som jeg skulle ha fått fjernet, som jeg skulle ha fått gjort noe med. Men så glemmer jeg det bestandig. For det er tross alt bare omtrent en gang i uka at jeg faktisk ser på føttene mine. De som skal bære meg igjennom verden. De jeg skal støtte meg til. De jeg skal gå på. De som er med på å holde kroppen mine oppe.

Men mye mer, selvfølgelig, er med på å holde en kropp oppe. Og hva skal vel ikke til for å holde et sinn oppe? 

Så alt for mange ganger har jeg lagt hendene i kors, holdt hendene rundt overarmene mine, som for å gjemme meg bort i grunn. Av og til verker de. Overarmene, de verker, langt inn i beinet. Jeg stryker de sakte. Med for langsomme bevegelser. Jeg vet godt hvorfor de verker. Fordi kroppen min ikke fungerer som den skal. Fordi den kroniske sykdommen som ligger latent i den har slått til igjen. Har slått meg ut. Bestemmer over hvordan mine dager skal være. Men er jeg separat fra kroppen min? Er ikke skjoldbruksskjertelen også er del av meg? En stor del av meg vil jeg si. Jeg må være snill mot den delen av meg også, for at hele meg skal ha det bra, og være slik jeg vil være.

Når jeg ser på meg selv i speilet nå, ser jeg at kroppen min ikke er så muskuløs som den en gang var. Den er ikke så stram lenger. Alt henger litt. Tørr hud her og der. Ved hoftene buler det liksom ut. Magen er slapp. Og rundt navlen vises de små, røde merkene som satte seg fast i huden forje gang jeg bar fram et lite liv. Små krusninger som beviser at hun har levd der inne, vokst seg stor og sterk, i min kropp. Kort tid etter at hun hadde kommet ut kyssa storesøstra magen min, plutselig en dag, helt ute av det blå, for meg i alle fall, og sa; "Jeg kysser magen din, Mamma, fordi den har vært så snill å ha Una i seg". 

Den samme lille stemmen har ledd av sin mor når hun har kommet ut av dusjen. Hun har skottet opp på puppene mine og lattermildt sagt; "De bare henger, Mamma." Ja, de bare henger. Så mye at jeg nesten glemmer at de er der. Det vises vel at jeg har ammet to barn. Hvilket er merkelig synes jeg. Tenk at de har fått all den næringen de trengte i fra min kropp. 

Jeg antar at jeg har blitt voksen nå. Alderen tilsier det. Fast jobb har jeg, er gift, og er mamma til to jenter. Leilighet og greier. De siste årene har bydd på så mye. Store omveltninger. Og kroppen min bærer merkene av de. Kroppen min er preget av de, som seg hør og bør. Mange ganger synes jeg at den ikke burde være det. Jeg synes den burde være sprek og stram slik den engang var. Men jeg prøver stadig å holde blikket i speiler litt lengere denne gangen. Prøver å ikke se bort. For jeg ser jo bare meg. Og det er jo ikke verst bare det.

Jeg har mange ganger tenkt på det, at hadde det ikke vært for snarttenkte og handlingsorienterte leger så kunne jeg vært død. Eller hatt celebral parese. Mamma fikk svangerskapsforgiftning og alt var på hengende håret. I forhold blir ikke stoffskiftekrøll noe særlig å skryte av. Selv om det til tider er slitsomt nok i grunn. Livet er fullt av tilfeldigheter. De kan styre oss til hva som helst. Livet kan være over før vi får tenkt oss om. Gleden kan forsvinne.

Kunsten å være fornøyd, også med seg selv. Mange ganger er den vanskelig. Mange ganger er den også ganske enkel. Av og til blir jeg sur hvis håret mitt ikke ligger som jeg skulle ønske at det gjorde. Men stort sett kan jeg smile til mitt eget selvbilde. Hva har det vel å si, i den store sammenhengen? 

Jeg vet hvordan forskjellige situasjoner har påvirket meg. Jeg vet hva jeg har likt og ikke. Jeg vet når jeg føler meg respektert, og når jeg føler meg overkjørt. Det gjør vi alle. Likevel ser det ut til at mennesker synes det er fryktelig vanskelig å leve sammen. Så mange konflikter, kriger, kriser rammer så alt for mange. På denne dag oppfordres vi til å reflektere over det - hvordan kan vi finne løsninger som gjør at vi kan leve sammen, selv om vi er forskjellige? Mange i Norge fnyser av 8. mars. Mange sier at dagen har utspilt sin rolle. Jeg ser på meg selv i speilet. Hvis vi som samfunn gjør det samme, hva slags strekkmerker ser vi da? Alt vi ser er formet av de dagene som har vært før, de historiene som har brakt oss hvor vi er i dag. Jeg håper vi går dem i sømmene, og ser hva vi kan lære av dem, for så å finne konstruktive løsninger til de utfordringer vi faktisk står ovenfor. Det føles voldsomt. Det er voldsomt. 

Jeg håper at dere alle har hatt en god kvinnedag. Jeg ønsker dere alt gått i dagene som skal komme.

Bevisste forbrukere!

Jeg ønsker meg en verden som er trygg å leve i. Mennesker som er gode å leve sammen med, som tar vare på hverandre, som vi andre ikke trenger å være redde for. Jeg ønsker å ha tro på at det gode i mine medmennesker, med all grunn. 

Mange ganger kan man si at det er penga som rår, at vi allminnelige har lite makt. Men vi kan være med på å bestemme vi også. Vi kan tenke igjennom hva vi bruker pengene våre på, og se om vi faktisk bruker dem slik vi vil. Jeg gjør helt sikkert feil her, jeg støtter sikkert produkter jeg ikke egentlig ville ha støttet, hvis jeg bare hadde visst mer. Nå vet jeg litt mer og kommer derfor til å utelukke enkelte produkter fra min handlevogn. Og hvis mange andre gjør det samme, går vi i riktig retning! 

Hva er vel vitsen med medmennesker hvis vi ikke er gode med hverandre? Og hva skal vi med en felles verden, hvis vi ikke tar vare på den?

http://www.regnskog.no/bevisst-forbruker/underskriftskampanje 

If not for you....lalala

Jeg ligger på sofaen, sammenkrøpet under et pledd. Bob Dylans stemme fyller rommet med ro. Mini sover, febervarm og sliten, i senga si, mens storesøstra leker på rommet sitt. De siste nettene har bydd på lite sammenhengende søvn. Øynene mine glir igjen. Jeg skulle vaska, rydda, ordna, fiksa, men øynene glir bare igjen.

Siden er vi ute og går på isen. Vi sklir av sted og finner vårtegn langs veien. Lufta er frisk og løftet om lys og varme er ikke mulig å overse.

Vel hjemme fra butikken skal vi lage vaffler. Nå har vi jo alt vi trenger. Men mini er trøtt, og strekker armene sine imot meg. Vi danser til Dylans vakre stemme, hans rolige melodi. Hun peker på stolen, og vi setter oss ned. Hun gnir seg inntil meg, og jeg kysser henne lett på nesa. Hun smiler imot meg. Jeg prøver å holde øyene igjen, for å hjelpe henne til å finne ro og søvn. Men jeg bare må se på henne, bare må nyte synet av denne lille kroppen som nå ligger så tett inntil meg. Jeg skulle ha gjort så mye, på andre måter. Det er så mye jeg ikke rekker når jeg sitter slik. Vasking, baking, trening, lista er så lang. Men akkurat nå får alt annet bare være. Tenk at de er her! Tenk at de lever! Disse to som jeg får dele så mange timer og dager sammen med, dele glede, frustrasjon, savn, håp, drømmer. 

Ella sitter ved kjøkkenbordet og fargelegger en prins og en prinsesse. Av og til snur hun seg for å vise meg hvordan tegningene blir. Una blir stadig roligere i fanget mitt, og øynene smale. Jeg legger kinnet mitt mot den febervarme panna hennes. Og så sover hun. I mine armer. Ved mitt hjerte.

Utenfor er verden ofte skummel synes jeg. Så mange mennesker vil andre så vondt. Uforutsette ting skjer hele tiden. Av og til er det befriende å være ute i den store verden, og se alt det gode den også har å by på. For å prøve å se at ikke alt er vondt, vanskelig og skummelt.

Og her inne varmer sola meg i nakken. Lys og glede brer seg utover gulvet. Jeg hører den vakre stemmen din fortelle om fargevalg. Jeg kjenner den rolige pusten i den lille kroppen din, så tett inntil meg. Og i dag er det bare vanlige bekymringer som finner veien til meg. Ikke de overdøvende, de som tar så alt for stor plass. I dag er bare en vanlig dag, en hverdag, som vi deler sammen, slik vi vil.

If Not For You

If not for you
Babe, I couldn’t find the door
Couldn’t even see the floor
I’d be sad and blue
If not for you

If not for you
Babe, I’d lay awake all night
Wait for the mornin’ light
To shine in through
But it would not be new
If not for you

If not for you
My sky would fall
Rain would gather too
Without your love I’d be nowhere at all
I’d be lost if not for you
And you know it’s true

If not for you
My sky would fall
Rain would gather too
Without your love I’d be nowhere at all
Oh! what would I do
If not for you

If not for you
Winter would have no spring
Couldn’t hear the robin sing
I just wouldn’t have a clue
Anyway it wouldn’t ring true
If not for you

(Copyright © 1970 by Big Sky Music; renewed 1998 by Big Sky Music)

 

Deilig gulrotsuppebrød!

Da jeg var liten likte jeg nesten ingenting, slik matmessig. Nå er jeg mor til ei datter som er meg lik. Stadig er det ting som hun har likt, som hun ikke lenger liker. Antall måltider som vi alle kan kose oss med er nå kjedelig lite. Og det er nå så, men hva med vitaminer og mineraler tenker jeg, hvordan skal hun bli stor og sterk når hun spiser så lite variert?

Så for noen dager siden lagde jeg gulrotsuppe til oss, en suppe jeg vet hun har likt før. I alle fall hvis jeg tilsetter mye makaroni og kaller det makaroni med saus. Men ikke nå lenger. Man kan trygt si at det ble middagsrester. Men så tenkte jeg at jeg kan ikke gi meg så lett. Hun må jo få i seg gulrot, på et eller annet vis. Jeg har nemlig fått for meg at gulrot og havregryn er nødvendig. Får man i seg det så går det sikkert greit. Jeg tenker også at det er svært lite man ikke kan blande inn i en gjærdeig. Så da var jo saken grei.

Oppskrift på gulrotsuppebrød

Først må man altså lage gulrotsuppe, jeg bruker denne: 

http://www.dinmat.no/Finn-oppskrifter/Oppskrifter/Supper/Gr%C3%B8nnsak/Appelsin-og-gulrotsuppe - jeg bytter bare ut hønsebuljong med grønnsaksbuljong.

Rester av gulrotsuppe blandes sammen med litt melk og varmes til ca 40 grader.

Mel, havregryn, tørrgjær og salt blandes sammen og væsken tilsettes. 

Mengde av ingredienser avhenger av hvor mye suppe man bruker.

Elt til det blir en saftig deig.

Heves i ca en time før det bakes ut til så mange brød som ønskelig.

Stekes ca en time på ca 175 grader. 

Quite enkelt, og veldig godt. I kveld skulle jenta mi ha kveldsmat, og en brødskive gikk ned på høykant. Da jeg spurte om hun ville ha en til svarte hun med et smil; "Ja, og hvis det er igjen slikt brød som du har laga, så vil jeg gjerne ha det". Så, stor og sterk skal bli!

Engler til å tro på :)

Sandengel på Tenerife, januar 2011.

Isengel på Sollia, januar 2012

Snøengel på Sollia, februar 2012.

Nybada lekeogdanseengler, Sollia, februar 2012.

Sitta!

"Sitta, sitta", sa hun, og stabba av sted. Hun fant seg en bok kanskje, eller en bamse å snakke med, og så satt hun seg rett ned. Og der ble hun gjerne sittende. Det var et av hennes aller første ord; "sitta". Og det var nok fordi vi bodde på St Vincent. Der er det nemlig den mest ettertraktede aktiviteten. Aller helst bør man ikke ha noen konkrete planer i all overskuelig framtid heller. Da blir det jo stress.

Det var en av de tingene det var vanskeligst å tilvenne seg når vi hadde flytta tilbake til Norge, det at det ikke sitter folk rundt omkring her. Det sitter ingen mennesker på gjerder, på trappa si, i veikanten, uten å tilsynelatende ha noe å gjøre. Uten å tilsynelatende ha ønske om å gjøre noe, ikke snakke med de som er rundt en en gang. Bare være der, i livet, pustende, tilstede, helt stille. De hilser på alle som går forbi, annerkjennende, ”good morning”, ”good afternoon”. Eller de sitter på bussen, mens høy musikk durer rundt dem, og de kan sitte helt stille, og bare være med i bevegelsene til van’en og nyte synet av den vakre naturen som vi suster forbi. Jeg så ingen som snakka i telefonen, eller hadde musikk på øret, eller leste avisa på vincentianske busser.  Jeg så ingen som så travle ut.

Da vi var på juleferie i Norge satt vi i et tog på Oslo S. Jeg så rundt meg og det var gustenbleke mennesker kledd i svart, grått eller mørkeblåe klær så langt jeg kunne se, som stirra fraværende i bakken eller rett forran seg, som hasta av sted som om de absolutt skulle vært et annet sted, i grunn for fem minutter siden, minst. På perrongen hvilte blikket mitt på en stor reklameplakat. Med store bokstaver stod teksten; "Pass deg for dautida", og under bokstavene så jeg en benk der en mann satt, med PC'en sin, og ved siden av han satt et gjenferd. Den skumle Dautida. For man kan vel ikke bare sitte der uten å ville gjøre noe, uten å jobbe, produsere, forbedre seg, lære, bli bedre eller annerledes på et eller annet vis. Ikke i Norge. Jeg lukket øynene og kjente lengselen etter St Vincent rive i hele kroppen.

Jeg tenker fremdeles av og til at det er så tomt i Norge. Hvor er alle menneskene henn? De sitter ikke ute i verden og bare er, det er i hvertfall sikkert. Lillesøstra vår har for alvor begynt å lære seg ord nå, men ”sitta” er ikke et av dem. Derimot er ”kakao” med i det ennå begrensede ordforrådet. Det er jo koselig det også, på sitt vis.