16. November 2008 - Bam Bam Biam, Bam Bam Biam.

Jaquan (3) synger mens han løper nedover gata. Ella Leona ser ham og hyler til. Så løper hun ham i møte, med den ene armen strukket ut mot sin lille venn. Det er visst noe hun skal vise ham. Kanskje en stein. Kanksje litt grus. I alle fall stopper han ved henne og ser nysgjerrig på det hun har i hånda. Så ler de begge to, og løper videre. Nå i samme retning.

I dag er det ekstra gøy å være ute. Det har nemlig regna kraftig i natt, og vannet har tatt med seg spennende ting ned gata vår. Det ligger hauger her og der, med blader, pinner, appelsiner, og sannelig finner vi et hjul som er festa på en pinne også. Kanskje det har falt av en trillebår. Det skaper stor begeistring.

Jeg ser på de to barna som leker og tenker på hvor tilpasningsdyktig man kan være. Hvor fort ting kan bli hverdagslig. Etter fire måneder på St Vincent har jeg begynt å venne meg til å bo her. Jeg gjør ting nå som jeg ikke tenkte at jeg kunne gjøre før. Som f eks å være så mye ute. Jeg har lært at sola ikke er så farlig, og at det er mer å gjøre her på den lille veien vår enn det jeg hadde trodd.

Etter en stund kommer Yazeem (6) også. Da er de samla, hele gjengen. Onkelen, onkelbarnet og den lille hvite jenta har blitt bestiser. De leker så godt sammen. Jeg kan trekke meg litt tilbake og smile. Favorittene nå er sand og vann, og å løpe rundt og rope så høyt man kan.

De første ukene i Mespo var jeg så frustert. Jeg så ut på den lille veien foran huset vårt, og de små områdene rundt huset, og tenkte; ”Hvordan skal vel dette gå? Hva skal vi gjøre all denne tiden?”. Det hender jeg tenker det nå også, men så banker det på døra. Hamrende, og det gir seg ikke før jeg åpner den. Da står de der, med store mørke øyne og spør; ”can Ella come out and play?”. Og bak meg står ei lita jente med skolisser i knyttnevene. De små lilla skoene hennes dingler forran magen og det er lite tvil om hva hun har lyst til.

Så vi går ut. Vi leker. Vi ler. Vi søler med vann, lager sandkaker, og triller appelsin. Fotballen som Ella fikk i 1-års-gave er helt utslitt nå, og ligger i oppkjørselen, bare fordi jeg ikke har fått meg til å kaste den. Av og til prøver vi å spille med den, men sukker og gir opp. Den har ikke luft i seg lenger, så den triller så dårlig.

Av og til kjeder vi oss. For tross alt er det begrensa hva vi kan gjøre her i Mespo. Og vi tilbringer mye tid her. Men av og til drar vi på turer sammen med Haakon. Og den siste gangen Ella og jeg dro til Kingstown hadde vi det riktig så koselig. Og aller mest er jeg så glad for at jeg får dette ekstra året sammen med Ella. Selv om det nok skal bli godt å komme tilbake til norske tanker om barn og barndom, så frister ikke barnehagehverdagen så mye ennå.

Bortsett fra Yazeem og Jaquan har jeg ikke fått noen venner her. Jeg har snakka litt med mamma’n deres (dvs bestemora til Jaquan, mamma’n til Yazeem), og et par andre damer som bor i gata vår. Av og til bare hei, av og til ordentlige samtaler som får meg til å sveve lenge. En dag sa hun til og med at jeg er ei god mor. Gjett om det redda dagen! Og selv om jeg savner vennene mine, og familien min, så har jeg blitt mer vant til å være uten de nå. Heldigvis har jeg internett, og kan holde kontakten, men å dele bilder på facebook er ikke det samme som å sitte i samme sofa og høre hverandres latter. Noen dager verker hele kroppen min av lengsel etter disse menneskene som betyr så mye for meg, men stadig oftere overdøver latteren til ”mine” tre barn dette savnet.

En annen herlig ting med gutta våre er at for dem er vi blitt en naturlig del av deres hverdag. Jeg tror ikke Jaquan noen gang har tenkt over det at vi har en annen hudfarge enn han. Yazeem har nok det. Han har løfta på t-skjorta til Ella, som for å se etter om hun er like hvit på magen også. Og han synes det er gøy å få kjenne på håret hennes. Men stort sett løper de rundt om hverandre og er venner. Ikke hvite og svarte venner, men venner. Det er så behagelig.

For mange andre er hudfargen vår alt de ser. Når vi går til butikken roper ofte folk etter oss; ”whitie, hey, whitie!”. Jeg snur meg ikke lenger etter dem for å smile, for å vise at jeg er grei altså. Jeg ser bare rett fram, og tenker at hvis de har noe de vil si meg så får de tenke ut en bedre måte å komme i kontakt med meg på.

Det er merkelig, og uvant, å være så synlig. Alle legger merke til deg, men ingen kjenner deg. Derfor er det godt å gå rundt hjørnet på det falleferdige huset og høre stemmen til Jaquan rope; ”baby back, baby back”, og så se han komme løpene imot oss. For her hjemme er vi bare sammen.

21. Oktober 2008 - Mens vi venter på sandkassa.

Jeg visste i grunn lite om hva som venta meg da jeg kom til St Vincent. Gode intensjoner om å lese og lære om dette landet jeg skulle flytte til drukna i gulpekluter, bleieskift, forsøk på litt søvn, historier om Mikkel Rev og Politimester Bastian, ammerunder, støvtørking, trilleturer og møter med gode venner. Selv om jeg var glad for at jeg kunne få denne muligheten til å lære om et annet land, og menneskene som bor der, så visste jeg at jeg kom til å savne vennene mine, og Norge. I Norge vet jeg hvordan ting gjøres, jeg vet hvordan jeg skal forholde meg til hverdagen. Hva hverdagen på St Vincent hadde å by på, visste jeg ikke.

Etter tre måneder på øya vet jeg litt mer. Hverdagen til Ella Leona og meg tilbringes stort sett hjemme i leiligheten, eller ute på gata forran huset vårt. Der kan vi finne steiner og søppel. Og en appelsin i ny og ned. Etterhvert har vi blitt kjent med noen av nabobarna, og det er vi så glade for alle sammen.

Det virker til at de voksne synes det er greit at barna leker med oss, men det er ingen av dem som kommer bort til meg og snakker noe særlig med oss, eller selv utviser noe interesse av å være med på lek og moro. I Norge er det for de fleste utenkelig å sende en liten gutt på ca to år ut for å leke alene hele dagene, blant søppel og raske biler. Her er det kanskje bare slik det er. Kanskje har de ikke noe annet alternativ.

Høsten 2006 fikk jeg jobb i barnehage. Jeg synes det var fantastisk. Attpåtil fikk jeg lov til å jobbe med 1-3-åringer! Her fikk jeg bl a boltre meg i ikke-verbal-kommunikasjon, sandkasselek, opplæring i bordskikk, bleiskift, kos og latter. Her på St Vincent tenker nok ikke barnehageansatte slik. Ella og jeg har besøkt den lokale barnehagen i Mespo noen ganger. Det er lite plass å leke på, få ansatte, bråk, krangling, kjefting og ingen vifter. Hoj, det blir slitsomt å være der. Jeg har ikke fått spurt noen av foreldrene om hvordan de synes det er å etterlate sine barn der, men kanskje gjør det ikke noe hva de synes, de må jo la barna være der. Kanskje er det som mange foreldre har sagt til meg i Norge; at de ikke ønsker å ha barna i barnehage, men hva skal man gjøre; når man trenger penger må man jobbe. Her jobber nok også langt flere mennesker for å få penger til å dekke basisbehov enn det vi strengt tatt gjør i Norge.

Kanskje ligger forskjellen i barneoppdragelsen som jeg ser mellom Norge og St Vincent nettopp der; i penger. Vi i Norge bor i et rikt land. Vi har det meste vi kan ønske oss av matrielle goder, og har dermed også ”overskuddsyrker”, som f eks barnebokforfattere. De barnebøkene jeg finner her er lagd i USA eller i Europa. Jeg lurer på om det er vanlig for barn her å ha slike bøker. Noen må jo kjøpe dem, i og med at de er i butikkene. Jeg har ikke blitt kjent med andre mødre, så jeg har ikke fått blitt med hjem til noen og fått sett hvordan de har det. Slik jeg ser det, fra utsiden, ser det ikke ut til at barn her har leker. Eller blir oppfordret til å leke. Eller blir lekt med. Dette er veldig uvant for en norsk barnehageansatt.

Kanskje henger dette sammen med det faktum at i Norge får mange barn fordi de selv har bestemt det. Her får man barn og slik er livet. De henger nå med på armen og sees nok ikke på som noe hinder eller byrde i livet. Foreldre her er nok like glad i sine barn som det foreldre i Norge er, men foreldre i Norge har ofte venta lenge på sine barn. Veldig lenge. De skal jo gjerne få ferdig studier og festing og finne en de kan leve hele livet sammen med, og finne et godt sted å bo, og ha økonomien i orden før de får barn. Slik har nok de fleste ikke muligheten til å tenke her.

Når jeg lar Ella Leona sette seg ned på veien utenfor huset vårt og undersøke steiner får jeg ofte sure kommentarer fra forbipassernde; ”Don’t let baby touch stone. Stone dirty. Dirty. Baby catch germs. Dirty!”. I begynnelsen smilte jeg bare til folk som sa slikt. Nå sier jeg heller at det er greit sjø, jeg skal da vaske hendene hennes etterpå. Og hva ellers skal vi gjøre hele dette året? Sitte stille på trappa vår og se tomt framfor oss? Nei, takk. Men de vet jo ikke at det er få andre som snakker til meg da, enn de som kjefter. De vet jo ikke at jeg ikke har andre mennesker jeg kan føre andre type samtaler med. Og de vet jo ikke at slikt er helt vanlig der jeg kommer i fra.

Så jeg kan godt forstå hvis det er slik at kvinner her ikke tar kontakt med meg fordi de synes jeg er merkelig som setter meg ned på gata sammen med Ella, og ikke bare lar henne ta i møkkete steiner, men faktisk tar i dem selv også. Jeg synes jo det er vanskelig å forholde meg til mødre som ikke gjør det. Før jeg kom hit håpa jeg jo på at jeg skulle bli kjent med andre mødre, som også hadde barn på Ella’s alder. Men nå tror jeg ikke det kommer til å skje. Vi tenker nok for forskjellig om barn, og hvordan de skal omgåes, til at det blir noe særlig å hente der, for noen av partene.

Til bursdagen sin fikk Ella Leona en pekebok av sine besteforeldre i Asker. Hun liker godt å se i den. Der er det tegninger av ting som vanligvis er i livet til norske barn. Ting som også vil være i henne liv om ni måneder. Og i jula også da. Heldigvis. Parkdresser, brødskiver, utesko, sandkasser, huskestativ, bøtter, baller, og en uendelig mengde med andre ting som vi omgir oss med hele tiden. Og når jeg tenker på alle disse tingene, som jeg kunne ha tilbytt henne, hadde vi bare vært i Norge nå, ja, så blir jeg kvalm.

Det som er slitsomt er ikke mangelen på lekeplasser i seg selv, men mangelen på tanken om at lekeplasser har noe for seg. Det som er slitsomt er å skulle ha en hverdag sammen med ei lita jente, i et land der man omgås småe jenter på en helt annen måte enn det jeg er vant til. Og at jeg synes det jeg er vant til er definitivt best.

Men hva er vel egentlig ni måneder av et langt liv? Akkurat mens det leves føles det nok lenge. Men om jeg ikke har sandkasser og parkdresser og skoger og fotballbaner og lekeapparater og gode venner her, ja så har jeg i alle fall smilet til løvejenta mi. Og smilet til den lille gutten.

19. oktober 2008 - Three down, nine to go...

Nå har vi altså bodd på St Vincent i tre måneder. Vi har ni måneder igjen før vi setter oss på flyet og flytter hjem til Norge. Jeg håper at vi i løpet av den tiden vil bli kjent med dette landet, og at det blir litt trist å reise herifra også. Akkurat nå tror jeg at det bare bli godt. Ubeskrivelig godt.

Så langt lever vi stort sett på utsiden av samfunnet. Det er mye her vi ikke forstår ennå, og det er få vi kan spørre om det vi lurer på. Haakon har fått god kontakt med en del av bananbøndene her da, og feltarbeidet går sin gang. Det er veldig bra. Det er jo derfor vi er her.

Dagene til Ella Leona og meg er imidlertid ikke så enkle å fylle med morsom aktivitet. Det er så lite å gjøre her. Jeg prøver å unngå å tenke på det, og lever time for time. Heldigvis er jenta mi mer kreativ og positiv enn sin mor.

Nå er det lenge siden vi har besøkt den lokale barnehagen her i Mespo. Det blir for trangt, bråkete og varmt der. Det blir for slitsomt for både Ella og meg. De gangene jeg har prøvd å snakke med andre mødre der har jeg bare blitt møtt med sure blikk og så korte svar som mulig. Jeg er ikke flink til å snakke med folk jeg ikke kjenner, og slik respons gir ikke akkurat den selvtilliten jeg trenger for å prøve læll. Etter ca en time i barnehagen er Ella Leona veldig sliten og vi må bare gå hjem. Da har vi resten av dagen til å prøve å finne på noe morsomt å leke med i leiligheten, eller på den lille veien forran huset vårt.

Heldigvis har vi blitt kjent med nabobarna nå. Spesielt to gutter som bor litt lengere opp i gata bare. Den minste av dem er ca to år, og han leker vi med nesten hver dag nå. Han er mye alene om dagene, da han er hjemme sammen med travle besteforeldre. Den andre gutten, som er onkelen til den minste, er vel ca 5 år vil jeg tro. Han leker også med oss når han er hjemme. Vi rekker stort sett ikke komme oss ned på veien en gang før de kommer springende. Det er koselig, og de tre barna går godt sammen. Ella fikk et par bøtter og en fotball til bursdagen sin, 6.oktober, og alle tre har hatt mye moro med disse lekene. Det virker ikke til at barna har noe særlig leker her. Foreldrene leker heller ikke med dem, så de blir jeg ikke kjent med. De synes vel heller det er rart at jeg setter meg ned på veien og ser på steiner sammen med barna. De ville kanskje ikke forstått at jeg faktisk synes det er spennende, og morsomt. Men så lenge de synes det er greit at barna leker med oss, så er nå det det viktigste.

Når jeg og Ella går i de få gatene Mespo har å by på er det nesten skummelt synes jeg. Det begynner å bli slitsomt å ikke kjenne noen, og det hender at folk openlyst ler av oss. Hvis folk snakker til meg er det som regel sleske menn, folk som vil ha penger, eller folk som kjefter på meg fordi de mener at jeg oppdrar barnet mitt feil. Det blir slitsomt i lengden. Men her i gata hvor vi bor føler vi oss velkomne. Her smiler naboene til oss, eller de stopper til og med og slår av en prat av og til. Ikke det at jeg forstår alt de sier, men vi smiler nå i alle fall til hverandre og jeg har et håp om at vi kan bli kjent med hverandre etterhvert. Så da gjelder det bare for Ella og meg å være ute på gata av og til, og prøve å være tilgjengelige. Det er en utfordring når sol steiker og løshundene, som jeg ikke er så begeistra for, lusker rundt omkring. Men litt tøffe er jo vi også da.

Ellers synes jeg det er svært få andre steder å dra. Jeg har i grunn kommet fram til at vi har to andre muligheter enn å være i leiligheten eller på gata vår; nemlig å dra på stranda (og jeg vet ikke lenger om det er et så lurt alternativ, da det virker til at Ella blir syk av å være der) eller til den botaniske hagen i Kingstown, som er det nærmeste vi kommer en park her til lands. Det er et styr å komme seg dit. For da må vi kjøre to vans. Småe minibusser som raser avsted på de smale, bratte, svingete veiene. Det spilles gjerne høy musikk på van’ene, og det er ofte trangt. Før satt Ella stille på fanget mitt da vi kjørt van, og sovnet gjerne etter kort tid. Nå blir hun urolig og vil ut og leke. Hun sparker og hyler, og jeg blir stressa. Jeg derimot, hyler ikke. Jeg har så lav stemme, og er redd for å bruke den, så klumpen i magen blir betydelig vond når det nærmer seg det stedet vi skal av, og jeg vet at nå må jeg snart si ”next stop” høyt nok til at sjåføren hører meg. Før føltes det bra å kjør van. Jeg følte at jeg tok litt del i livet på St Vincent, og det virket som om Ella likte det. Nå er det imidlertid blitt en slitsom nødvendighet i hverdagen. Derfor drar vi skjeldent på tur mer.

Det later til å være en enighet blant innbyggerne her på øya at vincentianere er så koselige. Når vi forteller folk at vi skal bo her i det kommende året smiler folk og sier at det blir jo bra, vi kommer sikkert til å få så mange venner, for vincentianere er jo så koselige. Jeg ser ikke helt det. Jeg synes vincentianere ser sure ut. Noe utilnærmelige og resginerte også. De sitter liksom bare der. På veikanten, i trappa, på verandaen, på et gjerde. De sitter der og ser tomt framfor seg. Selv barna i barnehagen sitter ofte bare på en stol og ser tomt framfor seg. Småe ettåringer som ser ut som om de ikke har noe å gjøre, eller noe ønske om noe å gjøre. Jeg er fra Norge. Jeg er vant til å høre om tidsklemme og stress. Jeg blir nervøs av folk som bare sitter der og ser alvorlige ut. I alle fall barn. Selv har jeg ei lite jente som skjeldent sitter rolig. Hun vil ut og utforske verden. Hun vil finne ut av ting. Vil ikke disse barna finne ut av noe? Eller har de blitt vant til at de ikke får lov? Her har de ikke den velferdsstaten vi har. Her er det ikke ca 50 uker permisjon med lønn når du har fått barn. Vel og merke hvis du har opparbeida deg retten til det. Hvordan de andre klarer seg forstår jeg ikke helt, og håper jeg slipper å finne ut av det. Jeg ser at mange barn er med foreldrene sin på jobb her. Spesielt i Kingstown ser jeg kvinner som har boder der de for eksempel selger matvarer, musikk eller smykker. Ofte har de småe barn på fanget, eller de sitter på en stol hvedsiden av dem. Jeg blir imponert over hvor rolige de er. De sitter ofte stille og gjør ingenting. Kanskje er det fordi de har lært av sine voksne rollemodeller at det er slikt man gjør; sitter stille og gjør ingenting.

Og det er i grunn ikke rart i denne varmen! Svetten renner hver gang man rører på seg. Jeg er så lei av å føle meg så stygg, og å lukte svette. Hvordan andre får til å se freshe ut her er meg helt ubegripelig. Enklere blir det ikke av at få bruker vogn, og det er vankselig å få med vogn på tur. Så hvis jeg og Ella skal noe sted må hun som regel bæres. I denne varmen blir det ekstra tungt.

Så jeg surmuler. Jeg har gitt opp. Jeg vil bare sitte hjemme og la dagene gå, og så pakke kofferten og dra hjem. Jeg bryr meg ikke lenger om å bli kjent med St Vincent, eller de som bor her. Det blir for dumt. Jeg prøver å endre måten jeg tenker på, men det er lettere sagt enn gjort.

Så, ting jeg liker med St Vincent:

- Navnet på bussen - Bigga Shuttle.

- Som husmor kan jeg glede meg over ypperlig klestørkevær, når det er sol og vind.

- Nabobarna. De er koselige og søte. Den lille gutten kunne vi adoptert sporenstreks.

- Generøsiteten som utvises på van’ene. Når man kommer med sekk, beibis og handleposer får man ofte hjelp av de som jobber på vanen, eller andre passasjerer. En gang hadde vi vært på en butikk og tenke at vi skulle prøve å ta van hjem. Vi venta ikke lenge før en van kom og stoppa. Vi sa Mespo og mannen nikka og åpna døra. Jeg så ned på ca 10 cm med ledig sete og tenkte at dette går aldri. Vi er to voksne mennesker og en beibi, og ca 5 handleposer. Men jaggu ble det plass til oss likevel gitt.

- Mange av vanene har også morsomme navn, og er fint dekorterte. Av de som kjører i rute mellom Kingstown og Mespo er det to jeg har lagt mest merke til; ”Saddam” og ”SlimShady”. Altså en van oppkaldt etter en diktator, og en oppkaldt etter en av verdens få hvite rappere. I et land der nesten ingen er hvite. Morsomt.

- Jeg er strålende fornøyd med at vi ikke har møtt noen slanger ennå. Det er slanger her på øya, men ingen store, farlige. De få vi har snakka om slanger med sier at slangene her er bare koselige, og at de rømmer unna så fort du kommer, så det er skjeldent å se noen. De dyrene vi ser, og hører, mest til er haner, høner, gresshopper, firfisler, hunder, katter og geiter. Det er ofte at vi blir vekt på natta av haner som galer, hunder som gjør eller katter som slåss, rett utenfor huset vårt. Men man blir vant til det, og vi legger liksom mindre og mindre merke til dem. Ella Leona synes dyra er spennende. Når vi er ute peker hun på de dyra hun ser og vil gjerne snakke om dem. Og når vi er inne, og hører haner som galer utenfor huset vårt peker hun mot et vindu og forsikrer seg om at mamma og pappa også har fått med seg at det er haner her altså.

- Ellers er det jo fin natur her. Det er jo det.

- Jeg synes det er så mange vakre mennesker her.

- Gresshoppesangen som kommer når mørket nærmer seg.

- At folka her ikke er redde for å synge høyt med til musikk som f eks spilles i butikker.

Jeg prøver å få lista lengere enn som så. Det blir den nok også. Og det aller beste med å bo på St Vincent er jo at jeg får være sammen med Ella Leona i et ekstra år. Det er jeg virkelig evig takknemlig for. Men ellers kunne jeg gjerne ha bytta ut en utsvetta singlett med gode venner når som helst.

8. Oktober 2008 - Siste tur med van?

På dagen til selveste Ellinor, dro Ella Leona og jeg ut på tur igjen. Vi har i grunnen bare hatt én turdag tidligere, selv om jeg egentlig hadde tenkt at vi skulle ha en turdag i uka. Jeg har jo tross alt jobba i barnehage, og turdag må man ha. I dag reiste vi til samme sted som vi var på sist. Jeg har kommet på få turmål.

Jeg hadde tenkt å reise ut etter frokost, men Ella stod opp kl 6 i dag tidlig, og da vi hadde fått spist frokost og ordna oss litt så var hun så trøtt. Jeg tok henne med ut på en liten trilletur, og mot alle odds sovna hun faktisk. Derfor var jeg optimistisk i forhold til tur, ettersom vi kunne reise ut etter duppen hennes, og hun ville være uthvilt og godt opplagt.

Da hun hadde sovet ferdig, og vi igjen hadde fått i oss litt mat, var vi altså klare for tur. Før vi hadde rukket å kommet ned trappa, stod den lille nabogutten vår utenfor porten vår og så på oss med store, forventingsfulle øyne. Han er ca to år, tror jeg, og tilbringer mye tid alene på dagene, da han er hjemme sammen med to travle besteforeldre. En stund har vi gått og sett på hverandre, men nå har han funnet ut at det går an å komme bort til oss når vi er ute. Det ser ut til at Ella og han kan bli gode lekekamerater. De er begge nysgjerrige, aktive og blide barn, og de går godt sammen. Enn så lenge leker de ikke så mye sammen, men av og til finner de steiner, appelsiner eller bruskorker som begge kan leke med en stund, før en av dem kommer over noe annet som bare må undersøkes. Vi vet ikke hva gutten heter, og besteforeldrene hans virker ikke så ivrige på å snakke med meg. Bestemora snakker med Haakon, men ikke med meg. Jeg forstår ikke hvorfor, men de synes nå i alle fall tydeligvis at det er greit at gutten leker med oss, og det er jo i grunnen det viktigste.

I dag lå det et par appelsiner i grøftekanten som vakte stor begeistring blant mine små venner. Jeg måtte sette fra meg tursekken min og kunne ikke annet enn å le av de to som ivrig kasta appelsinene så langt de kunne, for så å løpe etter dem og hente dem igjen. Jeg begynte å tenke at vi heller får ta tur en annen dag. Men så etter en stund begynte kirkeklokkene å ringe. Den lille gutten så opp på meg, og så løp han opp til huset sitt. Han ropte noe til oss, men jeg forstod ikke hva han sa. Han gikk iallefall inn, og jeg og Ella dro ut på tur, men tankene mine ble hos den lille gutten en stund. Det var nemlig en annen dag da vi var ute og lekte - vi satt i grøftekanten og undersøkte noen planter, da kirkeklokkene begynte å ringe. Plutselig begynte den lille gutten å gråte. Store tårer rant nedover kinnene hans, og de ellers så smilende øynene så så triste ut. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men strøk han på ryggen og sa at jeg så gjerne skulle ha forstått hva han tenkte på nå. Han er nok litt for liten til å delta i en slik type samtale, men jeg prøvde i alle fall å si at jeg gjerne skulle ha tatt del i tankene hans, som for å si at jeg ser han. Kanskje kjenner han noen som er død, og forbinder kirkeklokker med begravelse? Kanskje foreldrene hans? Jeg vet nemlig ikke hvem som er foreldrene hans, jeg vet bare at han bor hos besteforeldrene sine.

I og med at gutten gikk inn, satte Ella og jeg kursen mot bussholdeplassen. Vi venta ikke mange minuttene før det kom en van. Der var det ledig plass helt bakerst, så vi krøp inn dit. I van’er sitter vi fire voksne i bredden, pluss evt barn som sitter på fanget til dem som måtte ha et ledig fang. Nå var det heldigvis bare to menn som satt helt bakerst, så Ella og jeg hadde litt plass. Etter få minutter ble Ella utålmodig. Før pleide hun å like å kjøre van, og sovnet som regel etter kort tid. Nå vil hun heller ut og leke, og blir raskt rastløs. I alle fall hvis vi sitter trangt, og hun ikke har så mye å se på. Jeg prøvde å snu henne slik at hun kunne se ut av bakvinduet. Der var det noen folk og biler å peke på, men aller helst ville hun leke med meg. Hun rev meg i håret, og kasta seg bakover og lo. Hun ville tøyse og leke borte/tittei. Jeg ville helst at hun skulle sitte rolig og være stille. Van’en suste avgårde på de bratte, smale veiene og Ella åla seg i fanget mitt. Jeg prøvde å holde henne fast og unngå å tenke; ”enn hvis oss kræsja no, enn hvis”. Etter en stund stoppa van’en, og mange mennesker gikk ut. Jeg trodde han som satt innenfor meg skulle ut, så jeg begynte å prøve å åle meg ut jeg også, med Ella og tursekken på slep. Her har de som regel ikke med seg stort når de er ute og reiser med van, selv ikke når de har barn. Ingen stelleveske her i gården. Men jeg kommer fra Norge. Jeg må i alle fall ha med et ekstra skift og noen bleier til Ella. Pluss lommebok, mobil, vannflaske til Ella, liten boks med kjeks til Ella i tilfelle hun blir sulten og sur, og diverse andre ting som en småbarnsmor da altså bare må ha med seg ut på tur. Jeg prøver så godt jeg kan å klare meg uten alle disse tingene, men jeg forstår ikke hvordan disse vincentianerne klarer det. Jeg sliter fremdeles med å forsone meg med at jeg ikke kan ta med vogna når jeg reiser med van.

Men han som satt innenfor meg skulle ikke ut, det var en mann som skulle inn, og som skulle sitte bakerst, sammen med oss andre. Så da ble vi fire voksne, og Ella. En stadig mer urolig Ella. Jeg prøvde å snakke rolig med henne, synge lavt, og sette henne godt til rette i fanget mitt. Men hun plasserte beina i seteryggen forran meg, og spente kroppen i en bue, og hyla. Folk så rart, og strengt, på oss. Her er det sjeldent å se barn gråte, i alle fall på van. Generelt sett er barn rolige og stille her. De sitter liksom bare der, apatiske. Noen ganger misunner jeg foreldrene og tenker at jeg også vil ha et så veloppdraget barn. Men vi vet at det ikke er uvanlig at voksne slår barn her, noe som er helt uaktuelt for oss. Jeg vil dessuten mye heller ha et nysgjerrig og aktivt barn, enn et barn som bare sitter der. Så jeg kysset henne på kinnet og lo med henne, og prøvde å tenke at snart kommer vi vel fram. Og jeg lovet både meg selv og henne at vi aldri, aldri skal ut på tur med van igjen. Dette blir den siste jenteturen.

Da vi gikk på van’en hadde jeg sagt i fra hvor vi skulle av. Det hadde nok mannen glemt, men heldigvis var det flere som skal av på samme plass som oss, og jeg fikk gitt tegn til at vi også skulle ut. Så endelig kunne vi puste igjen. Håret mitt var bustete, og klærne mine svette, men vi kom oss av vanen på riktig sted. Fantastisk.

Vi gikk over gata og stillte oss til på en ny busstopp. Vi skulle ta en van til før vi kom til Hillside, et hotell der vi bodde den første måneden på St Vincent. Stella, vaskedama der, er det nærmeste jeg kommer en venn på denne øya, og jeg trengte å møte et vennlig fjes. Hun er også så begeistra for Ella, og vil gjerne at vi skal komme innom og besøke henne av og til.

Vi trengte ikke vente lenge før en van kom susende. Jeg fikk gitt tegn til at vi skulle med, og hoppet ombord. Det var to unge gutter som hadde denne van’en. Sjåføren lå bakoverlent i setet sitt, han hadde kritthvit caps og noe som så ut som diamanter i ørene. Han smilte til meg i speilet. Ikke et slikt sleskt smil som de fleste menn her gir meg, men bare et smil. Han som satt ved døra og tok imot penger var kledd i samme ”uniform”, men lå ikke bakoverlent. Han satt heller litt foroverbøyd og gynga i takt med musikken. Vi fikk sitte vedsiden av konduktøren, og det var god plass rundt oss. Farten var litt vel stor, og musikken litt vel høy, men endelig slappa Ella av i fanget mitt. Hun liker musikken, og hun liker å ha litt plass rundt seg. Jeg lukket øynene og kjente vinden som strøk meg over kinnet, og rakk å mimre tilbake til de mange nettene jeg har tilbrakt på dansegulvet på Blæst, sammen med f eks Beate. Eller de gangene vi var på Soultrain på Samfundet, og klaga over at det kom så mange slitsomme, alt for fulle studenter dit, som ødela for oss som faktisk kom for å danse. Ærlig talt! Så var vi framme. Vi kom oss nok en gang av på riktig sted, og van’en tutet til oss i det den suste videre. Jeg hadde både Ella og sekken min. Supert.

Vi fant Stella, og vi var alle tre glade for å se hverandre. Ella og jeg forstyrret henne en stund, før hun fulgte oss ned til veien for å vinke til oss. Men Ella ville ikke gå. Hun ville løpe tilbake til Hillside, og se på de fine blomstene som de har ved parkeringsplassen sin. Stella hadde det nok egentlig travelt, men hun fulgte etter Ella og viste henne blomst på blomst. Hun satt seg ned på huk og smilte til jenta mi. Ella smilte tilbake. ”El, El, nice to see you El”, sa Stella, og jeg skulle ønske vi kunne være der lenge. Ella vinket til henne da vi skulle gå.

Vi gikk videre til en restaurant som ligger helt ved strandkanten. Jeg hadde tenkt at vi kunne bade litt for så å spise på restauranten. Vi har vært der før, og blitt litt kjent med et par av damene som jobber der. Den ene av dem så oss da vi kom, og vi gikk bare inn for å spise først som sist. Begge ”damene våre” var på jobb i dag, men jeg fikk liksom ikke snakka med dem. De sa hei til Ella, og ville gjerne snakke med henne, men ikke med meg. Slik er det ofte her. De er så begeistra for Ella, men ofrer nesten ikke foreldrene et blikk en gang.

Jeg bestilte mat. Ella ble raskt ferdig, og ville heller ned og leke. Heldigvis hadde jeg tatt med noen leker til henne, slik at hun kunne se på dem mens jeg prøvde å få spist litt jeg også. Men matlysten sank med humøret, og jeg kjente meg så alene. Jeg så utover havet og prøve å ikke tenke på alle vennene mine i Norge. Jeg prøvde å ikke tenke på de tre lekeplassene som ligger i borettslaget vårt i Trondheim, for ikke å snakke om den lille skogen rett ved huset vårt, eller fotballbanene, eller de åpne barnehagene. Jeg prøvde heller å tenke at hvis vi hadde vært i Norge nå, så hadde jeg måtte gått tilbake i jobb, og sendt jenta mi i barnehage. Jeg måtte ha vært uten henne i 9 timer hver dag. Det kan jeg ikke forestille meg. Jeg er så glad for at jeg får være sammen med henne. Men hva skal vi gjøre all denne tiden? Hvor mange måneder er det ikke igjen før vi skal flytte hjem? Nei, jeg orker ikke telle.

Og så hørte jeg sangen som spiltes i restauranten. Den er da så jammen meg norsk. Jeg prøvde å få med meg teksten, og forstod raskt at det var en sang om Lillestrøm. Av alle steder i verden. Her sitter jeg altså på en restaurant på St Vincent og hører på en sang om Lillestrøm, som jeg aldri har hørt før. Lillestrøm! Som jeg forbinder med et fotballag og en gjeng supportere som har gitt meg mye glede, og med slektninger som bor ikke langt unna. Med kusiner, fettere, tanter, onkler, bestemor og bestefar. Jeg gleder meg sånn til å se dem alle sammen. Jeg fikk ikke helt med meg teksten, men han sang noe om å gå av på Lillestrøm stasjon, og tenke at det kunne vært verre; man kunna ha havna på Strømmen i stedet. Da måtte jeg le. Og jeg husker den gangen Una og jeg shoppa på Strømmen Storsenter, rett før vi skulle møte Kristin i Oslo, og dra på Fun Lovin’ Criminals-konsert. Det var en herlig dag.

Jeg skulle gjerne ha spurt noen om den sangen, men jeg så ingen av damene som jeg så vidt har blitt kjent med. Ingen jeg kan spørre om slikt.

Ella spiste ikke så mye mat, og nå måtte hun skiftes på. Etterpå koste vi oss med dessert; varm frukt til Ella, is og cappocino til meg. Det er vel feil å belønnes med dessert når man ikke spiser noe særlig mat først, men frukt vet jeg i alle fall at hun vil ha. Cappocinoen ble servert meg i en liten kaffekopp. Ikke ulik kaffekoppene til Anita. Jeg drømte meg noen måneder tilbake i tid og tenkte på de dagene Ella og jeg har tilbrakt sammen med Anita og Robin. Sukk.

Da vi hadde fått betalt og sagt ”ha det” gikk vi ned mot stranda, og ut på en liten brygge. Vi så ned i havet, og snakket litt om båtene som duppet i havet. Ella ville gjerne gå selv, men det synes jeg ble vel skummelt, så vi gikk tilbake til restauranten. Vi ble der en stund. Der er det nemlig gress som Ella kan løpe rundt på, og en stor gryte med vann og vannliljer i, som hun kan plaske hendene i. Hun løp rundt på gresset, og jeg løp etter henne. Vi lo begge to. Vi kom i snakk med noen av de ansatte, de var koselige. Den ene av de lurte på hvorfor jeg vil ha mange barn, det er jo så vondt å føde sa hun, og forklarte at det er derfor hun ikke har noen. Jeg smilte og sa at fødsel er vondt ja, men det er bare snakk om noen timer av livet ditt, og så har du et fantastisk barn, forhåpentligvis så lenge du lever. Dessuten har jeg ikke tenkt å føde alle selv, men det rakk jeg ikke å forklare for henne. Dette er det nærmeste jeg kommer en ordentlig samtale med noen andre enn Haakon og mamma på nesten tre måneder. Ja, også Stella. Jeg skulle gjerne ha snakket mer med henne, men hun måtte jobbe, og Ella ville leke. Og når jeg løper etter lillejenta mi tenker jeg at det gjør ikke så mye. Jeg har det meste jeg trenger i henne.

Etter en stund begynte Ella Leona å gni seg i øynene. Hun var trøtt og sliten. Jeg plukket henne opp, og gikk for å se om jeg kunne få tak i en taxi. Ei av jentene som jobber ved restauranten har sett oss, og sier at hun også bor i Mespo. Hun sier at hun har sett oss der ofte. Nå har hun vondt i hodet, og skal hjem. Jeg spurte hvem jeg må snakke med for å få bestilt en taxi. Hun så strengt på meg og sa at man tar ikke taxi til Mespo, man tar van. Jeg tenkte på turen dit, og ville gjerne forklare at hvis hun har vondt i hodet, så vil hun ikke sitte på en van sammen med en trøtt og sliten Ella Leona, men hun ville nok ikke forstått.

Vi fikk bestilt en taxi, og jenta som hadde vondt i hodet så strengt på oss da vi gikk. Jeg tenkte at dette ikke akkurat er med på å motarbeide forestillingen mange nok her har om oss - at vi er kvalmt rike. I forhold til de fleste her i verden er vi veldig rike, men vi har heller ikke råd til å ta taxi hver dag. Eller til å henge på ”The French Verandah” hver dag. Jeg er redd hun har fått et annet inntrykk. Men akkurat da var vi utslitte begge to, både lillejenta mi og jeg. Og vi ville hjem. Så vi satt oss i taxien, og lar folk tenke det de vil om oss. Vi fikk ikke snakka så mye med de damene vi ville ha snakka med, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om turen var verdt det. Men vi er noen timer nærmere hjemreise.

Ella sovnet på fanget mitt få minutter etter at vi satt oss i bilen. Sjåføren kjørte en vei jeg ikke har kjørt på før. Det gikk bratt oppover de skogkledde åsene, og utsikten ned mot havet var bare vakker. Jeg kjente på skuffelsen over at vi kanskje ikke får noen gode venner her, eller får ta del i livet på St Vincent slik jeg hadde håpa. Men det er greit. Vi klarer å kose oss læll. Vi to. Og den lille gutten.

8. September 2008 - Her skin det sol...

Etter sju uker på St Vincent har hverdagen begynt å innhente oss. Vi har funnet en fin og passe stor leilighet i Mespo en liten bygd litt oppe i fjellene. Vaskemaskin og internett er på plass. Haakon har begynt å få kontakt med de lokale bananbøndene, så feltarbeidet er i gang. Vi er på hils med naboene.

Men ikke stort mer enn på hils. Dessverre. Til å begynne med så folk stort sett stygt på oss her i Mespo. De smilte ikke en gang til Ella Leona. Vi som hadde blitt så vant til at hun ble overrøst med positiv oppmerksomhet hvor enn vi gikk. Men her så de bare stygt på oss. Vi prøvde å smile tilbake, hilse og virke imøtekommende, men ikke påtrengende. Vi ville bare gi et inntrykk av at vi er ok mennesker, som man gjerne kan snakke til hvis man vil. Og nå har vi bodd her i tre uker. Vi har snakka med en del av de som bor her. Flere og flere vet hvem vi er, og vi får smil og tilsnakk når vi går ute. Vi føler oss velkomne nå, og håper at Mespo også blir litt vårt med tiden.

Men det er så varmt her! Klærne klistrer seg til kroppen. Jeg prøver stadig å ha håret løst, for å få litt forandring. Men må raskt gi opp og finne en hårstrikk. Alt lukter varmt, og svett. Og sola er så sterk, så vi tenker at vi bør holde Ella Leona inne så mye som mulig. Heldigvis synes hun at det er greit. Enn så lenge. 5. august tok hun sine første skritt, og etter det har hun brukt store deler av tida si på å lære å gå. Nå går hun stort sett stødig. Det har gitt henne en helt ny selvstendighet som hun ser ut til å like veldig godt. Nå kan hun være der hun vil, få tak i de lekene hun vil, og hente mamma eller pappa for å vise oss ting eller fortelle oss noe. Det gjør henne enda mer til et lite menneske, og ikke bare en ”beibis”. Vi synes selvfølgelig hun er fantastisk.

Men av og til kommer hun bort til meg og tar meg i hånda. Hun vil at jeg skal følge etter. Hun leier meg bort til utgangsdøra og peker på den. Med et tydelig kroppsspråk spør hun om vi ikke kan gå ut en tur. Så vi tar på sko og går ut. Vi går ned trappene, kanskje rundt huset vårt. Der lukter det kattetiss/bæsj. Eller så går vi ut av porten og ser om vi kan finne noe spennende ute på gata. Det er en liten asfaltert vei utenfor huset vårt. Vi kan gå oppover, forbi tre hus. Der svinger veien videre oppover mot flere hus som ligger på en høyde. Det er nydelig skog på begge sider av veien, men ikke skog som vi kan gå i og utforske. Terrenget her er kuppert og skogen tettvokst. Det passer ikke for ei lita jente som akkurat har lært å gå, og den slangeredde mora hennes. Dessuten er jeg litt bekymra for løshunder også. Og her er det en del hunder som vanker. Hvis vi går nedover veien kommer vi etter bare få meter til hovedveien. Her kjører bilene fort. Unge menn er nemlig like tøffe her som andre steder. Og sola steiker. Så vi er ikke lenge ute før vi gå inn igjen. Og jeg lurer nå på hvordan det skal bli når hun er blitt lei av å være inne i leiligheten, og gjerne vil ut og utforske mer av verden. Her er ingen parker eller lekepasser å gå til. Vi har i grunn bare denne lille veien utenfor huset vårt. Og jeg tenker at det er begrensa hvor mye moro vi kan ha der. Men en dag fant Ella Leona en appelsin i grøftekanten. Hun har lekt seg med den i flere timer etterpå.

Vi kan jo ikke bare være inne i leiligheten vår i 1 år. Det blir veldig lenge. Så for noen dager siden tok vi mot til oss og besøkte den lokale barnehagen. Der går det barn fra 1-4 år. Masse barn, lite plass og få ansatte. Altså ikke ulikt en norsk basebarnehage. Det var andre dagen deres etter sommerferien og flere av barna prøve å tilpasse seg barnehagelivet for første gang. Snørr og tårer rant, og jeg kjente at jeg raskt gikk i arbeidsmodus. Innimellom organisering av håndvask og formiddagsmat rakk barnehagebestyreren å veksle noen ord med oss. Ella Leona og jeg får komme og gå som vi vil. Så bra. Da får Ella møte andre barn og vi får noen nye inntrykk i hverdagen vår.

Samme dag som vi hadde besøkt barnehagen fikk vi besøk av barnebarnet til de vi leier av, og dagmammaen hans. Brandon er ca like gammel som Ella, så jeg og mormora hans hadde sett for oss at de kan bli gode venner. Men Ella likte slettes ikke at en fremmed gutt kom og tok i lekene hennes. Hun hadde fullt hyre med å ta ifra ham alt han så på og ga klar beskjed om at hun ikke var enig da jeg sa at nå hadde han den leken, så da må du se på noe annet. Heldigvis gikk det mye bedre da de kom på besøk igjen dagen etter. Da lekte de så fint sammen så. Brandon er søt, og virker som et rolig og nysgjerrig barn. Ikke ulik Ella altså. Dagmammaen hans virker også koselig, men hun er litt stille. Jeg vet ikke en gang hva hun heter ennå. Men jeg håper å få vite det, og at vi kan fortsette å møtes gjennom dette året.

Jeg har prøvd å tenke ut en ukeplan for Ella og meg.
Min foreløpige plan ser slik ut:
Mandag; Etter frokost går vi til barnehagen. Vi går hjem når Ella blir trøtt slik at hun får sove. På ettermiddagen kan vi gjøre innkjøp eller andre ærend hvis nødvendig. Evt kan vi prøve oss på en tur i nærmiljøet.
Tirsdag; Utfluktsdag Ella Leona og mamma utforsker St Vincent. Jeg har ikke kommet på så mange turmål ennå. Men det kommer seg vel.
Onsdag; Etter frokost går vi til barnehagen. Vi går hjem når Ella blir trøtt slik at hun får sove. På ettermiddagen kan vi gjøre innkjøp eller andre ærend hvis nødvendig. Evt kan vi prøve oss på en tur i nærmiljøet.
Torsdag; Møter Brandon og dagmammaen hans. Håper de er enige. Har ikke spurt dem ennå.
Fredag; Etter frokost drar vi til Kingstown. Vi har alltid noen ærend der, og på fredager er det marked, så da er det gode muligheter for å få tak i bananer. Det er vanskelig å få tak i bananer i Mespo sjø, sjøl om en stor del av dem dyrkes her i området. Og familien vår trenger bananer.
Lørdag; Familiedag sammen med Haakon :) Gleder meg.
Søndager; Ella Leona og jeg holder oss hjemme og leker i den fine leiligheten vår. Bananbøndene bruker visst søndager til innhøsting, så da blir Haakon mest trolig opptatt. Det går ikke så mange van’er på søndager, så det blir vanskelig for oss å dra noe sted også. Blir vi desperate kan vi jo alltids mote oss opp og ringe etter en taxi, som f eks kan kjøre oss til stranda.

Da håper jeg at denne planen vil fungere, og at den får dagene til å suse avgårde. Før vi vet ordet av det er det jul... Alle andre mener å synes at et år går så fort. Jeg synes et år er lenge. Heldigvis. Masse kan skje på et år. Forhåpentligvis skjer det masse fint i løpet av dette året.

Alle mener også å tro at vi har det så bra her. Jeg koser meg sammen med min elskede ektemann og min skjønne datter. Men jeg blir veldig rastløs av å ikke ha noen steder å gå. Eller noen venner å be over på besøk. Eller å gå på besøk til. Eller noen lekeplass i nærheten. Av å nesten bare være inne. Det er vanskelig å skulle finne på nye leker for Ella, som kan utfordre nysgjerrigheten og kreativiteten hennes. Jeg er ikke så nysgjerrig eller kreativ. Jeg vil helst hjem.

Så synger jeg ”vårsøg” for Ella Leona når hun skal sove. Da slapper hun av i hele kroppen og legger seg tett inntil meg. Og jeg skulle ønske at jeg kunne gi henne turer rundt Tjønna, høstfarger langs Ladestien, kanelbolle på Estendstadhytta, en varm høstgenser, venner, familie, kakao, blåbær i et spann og litt sure rips. Kår sårt og selt e stoinna...

24. juli 2008 - Om å lande på St Vincent.

Det er kveld den 19. juli, og jeg sitter i et lite fly som skal ta meg og min lille familie til St Vincent. Haakon skal forhåpentligvis gjøre feltarbeid blant bananbønder her i et års tid. Ingen av oss vil være uten hverandre så lenge, så Ella og jeg har hengt oss på.

Ella Leona sover godt i fanget mitt, og ute er det mørkt. Jeg ser ikke annet enn vingen på flyet, og den lille propellen som jobber ivrig.

Jeg hadde gleda meg til å gå av flyet og se St Vincent for første gang, men i og med at flyet vårt fra Barbados var ca 4 timer forsinka har det blitt så mørkt, så alt jeg kan se når vi går av flyet er lys fra biler og hus. Ella sover fremdeles i armene mine. Varmen slår imot meg, og luftfuktigheten gjør det nesten vanskelig å puste med det samme. Tenk, nå er vi endelig her!

Inne på flyplassen må vi gjennom en passkontroll. Bak skrankene til passkontrollørene ser vi baggasjebåndet. Flyplassen er liten, med et sjarmerende personlig preg. Vi speider forgjeves etter baggasjen vår. Snart forstår vi at den står igjen på Barbados. Alt gikk så bra helt til vi kom til Barbados. Nå står vi her, svette og slitne etter en lang reise, og med ei lite jente som har tatt natta for lenge siden. Vi lurer på hvor mye vi får sove i natt, og gruer oss til å ha på de samme klærne i morgen. Jeg er pessimist og tror ikke at vi får se baggasjen vår igjen. Det er veldig skummelt, i og med at mesteparten av stoffskiftemedisinen min er i kofferten min, og uten den blir jeg skikkelig syk.

Ella Leona er en liten helt, og sover godt igjennom natta. Jeg våkner likevel mange ganger og lurer på hvordan dette skal gå. Hva har vi gjort?? Samtidig gleder jeg meg til å kunne se ut når lyset kommer.

Litt før kl 6 neste dag våkner Ella. Hun blir løfta opp i senga vår, og setter seg raskt opp mellom oss. Hun ser på oss med store, våkne øyne, og et lurt smil om munnen. Hun gir oss gode koser, og prøver å få oss med på leken sin. Da virker alt så mye bedre med en gang. Og når vi ser ut av vinduet er det bare vakkert. Helt fantastisk vakkert.

Men jeg lukter fremdeles svette og lang reise. Bortskjemt som jeg er klarer jeg ikke tanken på å gå i samme truse to dager på rad, så jeg vasker den med oppvaskmiddel (som er det nærmeste vi har såpe på hotellrommet vårt), og henger den til tørk forran en vifte. Den tørker faktisk nesten mens vi spiser en slags frokost og ser på utsikten. Vi ser også på hverandre, ler nervøst og tørker et par tårer. Hvordan havna vi er? Hva skal vi gjøre her? Hvordan skal dette gå? Vil vi klare å passe godt nok på Ella, når vi er så langt unna alt som er kjent og trygt og fortusigbart og oversiktelig? Hvor skal vi begynne, nå når vi skal bli en del av livet på St Vincent?

Den knugende vondte klumpen i magen har vi kjent på før. I 2005 var vi begge på feltarbeid; Haakon på Sri Lanka og jeg i Nord-Irland. Vi vet at den vil forsvinne etterhvert. Og vi prøver å minne hverandre på det. Jeg kan i grunn ikke si at jeg har hjemlengsel. I og med at Haakon og Ella er med meg har jeg jo hjemmet mitt her. Men jeg savner å være i et samfunn som jeg forstår, som jeg vet hvordan fungerer. Og jeg savner å ha venner rundt meg. Ella ser i albumet som jeg har laget til henne. Hun ser lenge på bilder av familie og venner og vil gjerne snakke om dem. Vi vet ikke helt om vi klarer det ennå.

Så bortskjemt blir man kanskje av å komme fra et rikt land. Eller har alle det slik når man har kommet til et nytt land for første gang, og skal prøve å bli kjent med alt sammen?

Hver gang Ella gråter og er lei ser vi bekymret på hverandre og tenker; ”hva har vi gjort??”. Men når hun leker godt, smiler og ler, så føles det som om alt kommer til å ordne seg. Heldigvis smiler hun mye mer enn hun gråter.

Etter iherdig innsats fra Haakon får vi baggasjen vår igjen ca et døgn etter at vi landa. Det er deilig! Nå ser alt mye lysere ut med en gang.

Dagen etter der igjen flytter vi inn på et fint hotell. Her er masse av plass hvor Ella kan krabbe rundt, internetttilgang, restaurant og ikke minst mange hyggelige ansatte. Vi unner oss litt luksus etter den slitsomme reisen. Vi er tross alt vant til luksus.

Vår første tirsdag på St Vincent tilbringer vi i hovedstaden, Kingstown. Vi tar en lokal taxibuss fra hotellet og inn til byen. Det er en hektisk tur, der mennesker hopper av og på i et imponerende tempo. Vi blir nærmest øre. Etter bare få dager på øya har vi allerede begynt å venne oss til et saktere tempo enn det er vi vant til i Norge. Så denne taxituren kommer noe uforberedt på oss.

I Kingstown prøver vi å spørre oss fram til hovedkontoret til WINFA, et internasjonalt jordbrukskooperativ og en pådriver i kampen for å skaffe bøndene bedre arbeidsforhold og økt lønnsomhet. Det er hovedsaklig bananbønder som er organisert her, og det er disse Haakon er interresert i. Folk i Kingstown er stort sett veldig hjelpsomme. Men de gir ikke så klare svar disse vincentianerne. De smiler mot oss, rister litt på hodet og sier, ”ja, da bare gå ned den veien der, og så er det bare et par gater oppover. Du vet hvor KFC ligger? Ja, det er nære der.” Vi leter og leter. I en by som ikke er lagd for barnevogner traver vi rundt med Ella’n vår som er sliten og trøtt. Hun skulle ha sovet, men ligger i alle fall bakoverlent i vogna og ser på alt som foregår rundt henne. En mann går forbi oss, han ser ned på henne, smiler og sier; ”aa, the baby is just laxin’ ”

Etter en stund forstår vi at vi har lett i gatene rundt feil KFC. Det er nemlig to av dem i denne lille byen. Når vi endelig blir fortalt hvor den andre ligger blir alt mye bedre, og vi møter stadig flere mennesker som pekker i samme retning. De vet også hva WINFA er. Dette lover godt. En tigger kommer mot oss og vil ha US dollars. Han mener at siden vi er hvite, så har vi sikkert det, og han synes han bør få noen. Men vi rekker ikke å si stort til han før han blir kjefta på av andre som går forbi oss. Før dette følte vi oss i grunn ikke så godt mottatt her. Folk virka litt sure på oss, og vi kan godt forstå at turister er slitsomme. Rike, bleike folk som brer seg ut over øya deres bare fordi de har masse penger og kan gjøre som de vil. Men kanskje hjelper det at vi traver rundt og spør etter WINFA sine kontorer? Det er ikke normal turistoppførsel.

Etter mye om og men finner vi altså kontorene deres. Haakon får snakka med en koselig mann som gjerne vil hjelpe han, og plutselig er feltarbeidet i gang. Glimrende! Vi kan trygt dra tilbake til hotellet vårt med et stort smil om munnen.

Og i dag har vi altså vært på St Vincent i 4 dager. Vi har kjent på mange forskjellige tanker og følelser, men de fleste har i grunn vært gode. I dag har vi til og med vært på stranda og bada. Det var mange folk der, noen turister, men mest innfødte. Barn lekte og lo langs strandkanten, ektepar kyssa og klemte hverandre mens barna prøve å få kontakt med dem, og jeg gjorde et aldri så lite forsøk på å se min angst for havet i hvitøyet.

Det er mye å være redd for ute i den store verden. Det er mye å bekymre seg for. Men så lenge man har en liten solstråle med seg skal vel det meste gå bra. Vi er spente på hva dette året vil bringe, men håper at den dagen vi skal flytte herifra kommer alt for fort.

Tanker på 8. Mars

(Jeg tenkte egentlig å starte denne bloggen på 8. Mars, men jeg kom aldri så langt. Jeg skrev imidlertid et innlegg den dagen, og her kommer det)

Helt ved det nederste trappetrinnet står jeg. Beina føles tunge som bly. Jeg ser ned på den våkne babyen som titter forventningsfylt opp på meg. Hun ligger godt innpakket i voksiposen sin. Jeg holder vognbagen i den ene hånda. Over skulderen hviler stelleveska, en stor pose og i den andre hånda holder jeg barnehagesekken til hun som nå løper rundt i etasjen over meg.

Jeg har hatt en rolig formiddag. Fått sovet litt, kost med babyen min. Hun er syk, har feber og dårlig mage. Jeg har passet på henne så godt jeg kan. Jeg har fått lest litt i en roman jeg begynte på i går. Den er god. Jeg vil aller helst bare sitte i sofaen og lese hele dagen. I dag har jeg latt støvet ligge, selv om det er en god del vasking jeg skulle ha gjort i leiligheten. Kroppen har føltes så tung. Tankene har føltes så slitne.

Og nå står jeg altså her, ved det nederste trappetrinnet, og forstår ikke helt hvordan jeg skal komme meg opp. I 6 ½ år har jeg hatt diagnosen lavt stoffskifte, og det kjennes ut som om sykdommen har slått til igjen. Den blir nøye holdt øye med av legen min, og jeg tar medisin hver dag. Men av og til er det ikke nok. Av og til må jeg gå krokrygget opp trappa, og lene meg tungt mot rekkverket.

Jeg kunne ha bitt tennene sammen og gått rakrygget opp trappen, men akkurat i dag lar jeg det være. Jeg kaver meg opp, og når jeg begynner å nærme meg toppen kommer min 3 ½ år gamle datter løpende mot meg. Smilet stråler opp trappeoppgangen, og de raske trinnene hennes sender lengselsfulle bølger mot den slitne kroppen min. Jeg vil også orke å løpe. Men jeg dytter raskt bort depressive tanker. Skal man først ha en kronisk sykdom skal man takke og bukke for å ha fått lavt stoffskifte, og mange dager kan jeg også løpe.

Jentene mine ser på meg, vi ler sammen. Jeg sier at jeg er så sliten i dag. Eldstejenta mi får nøklene til leiligheten vår. Hun klarer fint å finne riktig nøkkel og sette den i låsen. Sammen klarer vi å vri den om. Alene har jeg bare spagettiarmer. Jeg ser ned på babyen vår, som nå begynner å bli utålmodig. Hun vil opp. Jeg har nok med å prøve å få til å ta av meg jakka mi.

Rosa sherroxer farer opp og ned trappa like ved inngangsdøra vår. ”Noen ganger er du liten, og noen ganger er du stor, Mamma”, sier jenta mi og ser på meg med et tankefullt uttrykk i øynene. ”Ja, noen ganger er jeg sterk og klarer alt jeg vil, og noen ganger er jeg så svak at jeg ikke en gang klarer å ta av meg jakka mi”, sier jeg, og jenta ler imot meg. ”Ja”, sier hun bare. For henne er det bare slik det er. For henne har det vært slik bestandig.  

Jeg klarer å ta av meg jakka mi, og henger den på knaggen i gangen. Jeg går inn i leiligheten, og setter meg på krakken ved vognbagen. Jeg finner fram telefonen min og ringer mannen min. Spør om han kan tenke seg å komme hjem snart. Jeg sier at jeg er så kraftløs i dag. Den vennlige stemmen hans gir meg styrke. Jeg legger på for å løfte opp babyen vår. Det verker i armene mine. Vi blir sittende på krakken og se på hverandre i speilet. Hun har feberblanke øyne, og et alvorlig drag over panna. Jeg lener meg mot veggen bak meg, og smiler svakt til oss. Håret mitt er bare vasket i dag, ikke ordna på noe vis. Jeg har kjedelige, praktiske klær på meg. Ingen sminke. Mange dager ville jeg ikke vist meg utenfor huset mitt slik. Mange ganger vil jeg se fin ut, ordne meg litt, slik at jeg føler meg presentabel. Jeg er ikke så flink til det. Min kjennskap til sminke strekker seg i grunn ikke lengere enn til mascara, og jeg aner ikke hvilke klær som er moderne nå. Men likevel synes jeg stort sett det er gøy å kunne være fornøyd med mitt eget speilbilde før jeg går ut av huset.

I dag ser jeg bare tilbake på mitt slitne, alminnelige speilbilde, og smiler svakt.

Denne dagen er viktig for meg. Jeg synes det bør være en dag som skal diskuteres, utfordres. Jeg synes man skal bruke den til å lære om likestilling mellom kjønn, og hvordan man som samfunn kan jobbe for å kunne gi jenter/kvinner og gutter/menn de samme mulighetene. Jeg synes det bør være en dag hvor vi feirer oss selv, og alt det gode i verden, ekstra mye.

Jeg sender meldinger til kvinner jeg er glade i. Jeg kjenner at jeg flyter inn i en tankeverden, der debattinnlegg jeg har lest og opplevelser jeg har levd dytter på hverandre og konkurrerer om oppmerksomheten. Jeg ser på de to jentene mine, og på meg selv. Et samfunn skal prege dem, skal påvirke dem. Eldstejenta vår går i barnehage, og er veldig opptatt av kjønn for tida. Hvordan er det greit at gutter er, og hvordan bør jenter oppføre seg? Hun deler verden opp i prinsesser og riddere, rosa og blått. Og blikket mitt finner mitt eget ansikt. Hvordan kommer jeg til å påvirke henne i dette virvaret? Hvordan kommer jeg til å forme hennes tanker om kjønn, om hvordan en kvinne, en mamma, kan være?

Jentene mine blir kjent med meg på godt og vondt. Jeg deler gjerne mine gode stunder med dem, men jeg ser dem også i øynene når jeg står krokbøyd over øverste trappetrinn og trenger en pause for å komme helt opp. Av og til tenker jeg at det er synd på dem som har en syk mor. Aller helst vil jeg jo bare være sterk, vakker, velorganisert, flink. Av og til føler jeg meg mislykket for at jeg ikke er slik, hele tiden. Men ikke i dag. I dag er jeg slik jeg er i dag, og kjenner at det er bra nok.

Eldstejenta mi står i døra. Hun kler av seg selv i dag. Hun får det til. Hun løper inn i leiligheten. Inn til sin lek, sine tanker. Dukker, vogner og lekehester vrimler rundt henne, og stemmen hennes går inn i fortellermodus. Måtte hun vokse opp og også få føle at Kvinnedagen har noe å gi henne, og henne den. Måtte hun få vokse opp og få kjenne stolthet over den hun er, og alt det hun klarer, selv om det er mindre enn hun av og til skulle ønske at det var.