"Han hadde en egen evne til å leve helt i øyeblikket, uten å la tanken på fortid eller fremtid gripe forstyrrende inn. Og det viste seg som regel at hverken fortiden eller fremtiden tok noen skade av det"
(S. Hoel, Stevnemøte med glemte år, 1954; 17)

"Selvfølgelig kan jordbær gå. Bare de har et menneske med en kopp så"
Ella L, 4 år.

"Smil som du kan, Mamma!"
Una M, 3 år.

"If my hands are tied must I not wonder within
Who tied them and why and where must I have been?"
(B. Dylan, What good am I?)

fredag 18. januar 2013

Angstens natur.

Magen min vokser. Slik den har gjort før. Slik den også gjorde sommeren 2010. Den gang rørte den lille jenta i magen min på seg omtrent hele tiden. Som en stadig bekreftelse på at hun levde. Som en stadig bekreftelse på at jeg tok feil. Jeg var livredd. Av en eller annen grunn klarte jeg ikke å legge bort tanken på at hun helt sikkert kom til å dø. Jeg klarte ikke å glede meg over magen som vokste, jeg klarte ikke å forberede meg på at jeg skulle bli mamma til enda ei jente, fordi jeg var så sikker på at hun skulle dø. 

Mange kan si at jeg ikke hadde noen grunn til å engste meg. Alt så greit og normalt ut. Jeg fikk tett oppfølging av lege og jordmor. Mannen min holdt meg, hele tiden, tok så godt vare på meg som han kunne. Likevel lå jeg ofte helt stille i senga mi. Urørlig. Lammet av redsel. Jeg stirra inn i dyna. Prøvde å ikke se for meg det verste, beskjeder jeg måtte gi, forberedelser jeg måtte gjøre, når hun døde. I gravidboka mi stod det at nå gjaldt det å ta vare på seg selv og tenke gode tanker, fordi alle tanker nådde fram til fosteret. Blodet mitt frøs. Tankene spant i vill fart. Jeg ville bare rope. Men hadde ikke energi nok til å reise meg en gang. Da kom hun jo i alle fall til å dø. Det hjalp jo ikke at hun i utgangspunktet var frisk, jeg kom jo til å drepe henne med tankene mine, som jeg for alt i verden ikke klarte å dytte unna meg. Det var min feil alt sammen. Helt sikkert.

En dag satt jeg på rommet til eldstejenta vår. Vi lekte. Det var helg, vi hadde fri og tid til hverandre. Jeg hadde faktisk hatt ca tre gode dager på rad, dager med energi og overskudd til å tenke gode tanker. Jeg så ned på den voksende magen og kjente en kribling langt, langt innerst i magen. Jeg klarte å glede meg. Men så måtte jeg lene meg mot radiatoren på rommet til jenta vår. Jeg prøvde å høre på hva hun snakka om, men stemmen ble fjernere og fjernere for meg. Leken hennes nådde ikke fram til meg lenger. Alt jeg hørte var min egen pust. Alt jeg kjente var mine egne hjerteslag. Etter en stund klarte jeg å reise meg, og gå inn på stua, der mannen min og mammaen min var. Jeg gikk og la meg. Men måtte sette meg opp og hive etter pusten. Jeg måtte lene meg framover, prøve å få tak i luft. Rommet begynte å snurre svakt rundt meg, veggene kom tettere innpå meg. Likevel fikk jeg ikke panikk. Jeg hadde jo hatt noen gode dager. Dette kunne umulig være så farlig. Dama som svarte da jeg ringte til Fødeavdelinga var ikke enig. Hun ba meg komme så fort som mulig. Dette er ikke en vanlig komplikasjon sa hun, og da kom panikken krypende fram igjen.

På sykehuset forsvant panikken, her regna jeg med at jeg var i gode hender og at legene visste hva som skulle gjøres. Jeg ble der i to døgn. De undersøkte det de mente var nødvendig. De var opptatt av meg, og ville finne ut om det feilte meg noe alvorlig. De glemte nesten å skjekke om babyen hadde det bra. Jeg stirra ut i den mørke natta utenfor vinduet mitt, lyttet til duren fra helikopterene, blunket kraftig og prøvde å puste. Uannsett fikk jeg ikke til å trekke pusten lenger ned enn brystbenet. Jeg klarte ikke å si en setning uten å puste og pese. Jeg ble svimmel når jeg var oppe og gikk. Jeg måtte rette meg ekstra opp i ryggen, dytte skuldrene ekstra langt bak, konsentrere meg, for å prøve å få til å puste tilnærmet normalt.

Pusten min forble tung resten av svangerskapet. Jeg så på legene med paniske øyne og spurte dem om hvordan jeg i all verden skulle klarte å føde et barn når jeg ikke klarte å puste normalt? De undersøkte meg, lå hånda på skulderen min og sa at det skulle de hjelpe meg med. De hadde ikke funnet noe fysisk feil med meg. Det var mest trolig psykisk. Det var mest trolig meg. Min feil altså. Noe jeg bare skulle ha tenkt meg bort fra. Skjerpa meg sikkert. Vært anderledes enn jeg er. De sa ikke det. De sa bare at det ikke var farlig. Skremmende sikkert, men ikke farlig. Bare jeg, bare jeg så i gulvet og hvisket svakt "ja da".

Nå har det gått ca 2 1/2 år siden dette sykehusoppholdet. Siden den gang har jeg hatt mange tungpustanfall, der det kjennes ut som om jeg ikke få puste ordentlig, jeg snapper etter pusten, retter meg helt opp, skyver skuldrene bakover, konsentrerer meg hardt om å trekke pusten. Jeg må sette meg ned, bøye meg framover. Av og til går det fort over. Av og til sitter det i lenge. En gang dro jeg til legevakta, da hadde jeg ikke fått puste ordentlig på ca 7 timer og jeg var sikker på at noe var alvorlig feil med meg, slik fysisk sett. Legen på legevakta undersøkte meg. Fant som vanlig ingenting. Jeg insisterte på at jeg hadde hatt det fint i det siste, at det ikke kunne være psykisk. Ja, det er angstens natur, sa hun. Det kommer når du minst aner det.

Angstens natur. Som henger seg fast i kroppen min og er med meg hele tida. Som oftest kommer krypende innpå meg i perioder hvor jeg har hatt det bra, levd livet slik jeg vil, kosa meg, tenkte mange gode tanker. Da må jeg sette meg ned og gispe etter luft.

Legen min ser medlidende på meg. Hun hører på når jeg forteller om hvordan det oppleves. Jeg sier at jeg forstå at det er mye bedre å ha angst enn å ha blodpropp på lungene for eksempel, men at jeg likevel skulle ønske at det var noe som kunne opereres bort. Noe som kunne fjernes. Kan vi prøve lobotomi kanskje? Hun ler mildt mot meg. Og blir strengere i blikket. Du må akseptere at det ikke er farlig. Du må akseptere at det bare er slik. At du må leve med det og ikke prøve å gjemme deg for det. Jeg sukker og ser på henne. Hun har sikkert rett.

Men jeg vil ikke at det skal være slik. Jeg vil ikke at jeg skal være slik. Jeg vil ikke måtte ta hensyn til "angstens natur". Det får meg til å føle meg svak, puslete, liten, maktesløs, avhengig av om kroppen vil samarbeide. Det er ikke slik jeg vil være. Blikket mitt vendes mot bakken. Jeg vil også være som de andre, de som klarer å ha jobb, holde huset i orden, være en god kjærest og venn, en yppelig mor, trene og samtidig puste normalt. Jeg vil ikke måtte sitte stille i flere timer og gispe etter luft. Jeg blir skuffa, over meg selv. Over meg selv fordi jeg får slike teite angstanfall. Og skuffa over meg selv som synes at det er noe å være flau over. 

Jeg, av alle mennesker, som så vel ikke synes at psykisk sykdom, angst, depressive tanker er noe å være flau over. Jeg vet at det ikke er viljestyrt, at det ikke nødvendigvis er noe man kan gjøre noe med. Det er ikke like enkelt når det gjelder en selv. Kanskje er jeg mest redd for at andre skal synes at jeg er svak og puslete. Kanskje er jeg mest redd for at andre skal synes at jeg bare burde kunne riste det av meg og være glad og tenke konstruktive tanker i stede for å sitte slik og puste og pese. Kanskje er jeg mest redd for at andre skal synes at jeg bare burde gjøre noe med det. 

Eller kanskje er jeg mest redd for at jeg aldri vil kunne gjøre noe med det. Uansett hva jeg gjør. Uansett hvem jeg snakker med, hva jeg tenker, er jeg likevel meg, vil angsten likevel sitte som en klo i brystet mitt, noen ganger usynlig, tilsynelatende bortgjemt, andre ganger altoppslukende. Det er mye å være redd for her i verden, det er mye som kan gå galt. Av og til legger det seg som på tvers i halsen min. Av og til blir det bare for mye. Og jeg må bare se meg selv i øynene og vite at slik er det bare. Livet er voldsomt. Jeg er ikke en av de som klarer så mye som jeg vil. Jeg er ikke slik jeg vil være. Men jeg kan heller ikke velge å ikke være slik jeg er.

Mange ganger tenker jeg at jeg heller skulle hatt en fysisk plage. Jeg har en svak senebetennelse i høyre håndledd som tidvis er vond. Jeg har hatt den i mange år nå. Det er ikke på noe vis vanskelig å sette på en støttebandasje, slik at alle kan se at jeg har vondt, og fortelle om hva som skjedde, for så mange år siden. Kanskje hadde det vært enklere hvis jeg hadde en støttebandasje til tankene mine også, og hvis jeg bare kunne fortelle meg selv, og andre, hva eller hvorfor det gjør vondt. Jeg føler aldri at jeg trenger å forsvare senebetennelsen. Angsten derimot, føler jeg bestandig at jeg må forsvare, forsvare at den fortsatt er her, uten at jeg klarer å gjøre noe med det. 

Jeg skulle ønske at jeg var sterkere. Slik at jeg klarte å bare snu tankene mine til noe positivt. Og slik at jeg ikke var flau over de tankene som uansett kommer til å være der. De som ikke kan snus. De jeg bare må kjenne på av og til. Fordi livet er en dans på roser. Og av og til er det bare tornene som gjelder. Og jeg er og blir en av de som kjenner dem ekstra godt. Og som de sier på barne-tv; sånn er jeg, og sånn er det.





2 kommentarer:

  1. Må hive litt etter pusten selv, kjenner jeg. Så sterkt og godt skrevet! Denne åpenheten og ærligheten gjør deg til den tøffeste jeg vet om! Elsker deg, Silje:)

    SvarSlett