Hesten Pia

Bak huset vårt er det en skråning. Der bor hesten Pia. Hun er en snill hest. To barn kan fint ri på henne samtidig. For hun er sterk også. Hun har hatt tre hestebabyer i magen sin, nå har to av dem kommet ut, så det er bare en igjen. Jeg vet ikke hvor hestebabyene er nå. Kanskje er de på hesteskolen. Der lærer de mye spennende. Eller kanskje er de ute på den lille sletta og leker med bøtte og spade. Eller kanskje er de på cafe?

Hesten Pia er nemlig en urban hest. Hun har motor. Den startes når de som skal med er trygt plassert på hesteryggen. "Er alle rompene på plass?" "Ja!". Når motoren er i gang kan Pia gå. Da bærer det avsted, hvor som helst i grunn. 

Hun er glad i mat, hesten Pia. Hun spiser og spiser. Det kan være et svare strev å få ordna nok mat til den hesten. Kjære vene! Det må jo være mat til de tre hestebabyene også, uansett om de er inni eller uttafor magen. Hun er mest glad i blad, steiner, grus, gjørme. Hun er ikke så glad i pinner da. Det er ikke så godt. 

Når lillebror våkner og den ivrige stallhjelperen må gå inn er hesten Pia glad for å få en kos eller to og noen vennlige ord. Det er litt vemodig å gå ifra henne der i skråningen. Godt at hun har noen barn, slik at hun ikke er helt alene. 

Vi vet at hun venter på oss til neste gang, tålmodig som bare en byhest kan være. Det er ekstra gøy å gå ut igjen når vi vet at vi kan gå på besøk til henne. 

Tenk for en flaks, at hesten Pia bor i akkurat vår skråning!

Jeg kler meg i svart.

Jeg kler meg i svart og ser ned mot bakken. Jeg blunker, sakte. Kniper øynene igjen. Puster, sakte. Hodet er tungt, kroppen er kraftløs, tankene er stille. Alt er stille.

Jeg kler meg i svart for å minnes deg. For alle de som har langt flere, langt sterkere minner om deg enn meg. For å vise at også jeg føler at verden har blitt tommere, nå når du ikke er her.

Jeg kler meg i svart og skjelver lett. Jeg gruer meg. Dagen er her, like rundt hjørnet, og vi må alle se det i hvitøyet, at det virkelig har skjedd. Måtte det bli en fin dag, en verdig dag. Det er en dag som kommer så alt, alt for tidlig, men måtte den bli deg verdig nok, likevel.

Jeg kler meg i svart fordi du mangler. Fordi du ville mangle. Fordi vi andre ikke ville det. Fordi det gjør så vondt, så vondt. Det verker i skuldrene, det strammer seg i brystet, det svir i øynene, det brenner i halsen. Jeg skulle ønske at du kunne vite hvor vondt det gjør for alle de som så gjerne fortsatt skulle ha hatt deg her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning, for deg.

Jeg kler meg i svart og prøver å finne ord. Prøve å finne ord til å forstå, ord til å forklare, ord til å fortelle, ord til å trøste. Men nå er alt stille.

Jeg kler meg i svart og ser deg for meg. Det lune smilet, glimtet i øyet. Jeg hører stemmen din. Jeg tenker på alle de som kommer til å høre stemmen din i hodet sitt hver dag og hver natt nå, i så mange, mange dager, uten å noen gang kunne høre den si noe nytt. Jeg tenker på alle de som nå sitter igjen med spørsmål som de aldri vil kunne få svar på.

Jeg kler meg i svart og tenker på alt det som jeg verdsetter i livet mitt, alt det som gjør meg glad. Alle de menneskene som betyr noe for meg, som jeg er så takknemlige for å ha i livet mitt. Alt det jeg liker å gjøre, alt det som gir livet mitt mening, betydning, tyngde, verdi. Jeg skal verdsette det, jeg skal være takknemlig. Det er den beste måten å hedre minnet ditt på; å se alt det gode rundt meg.

Jeg kler meg i svart fordi jeg skal følge deg, fordi jeg skal følge en kiste, så alt, så alt for tidlig. Jeg har mest lyst til å ta rundt deg, holde deg fast, beskytte deg, gjøre smerten i magen din mindre, gjøre de svarte skyene enklere for deg å bære. Jeg har mest lyst til å rope til deg, overbevise deg om at det ikke trenger å være så svart, at det er så mye fint også, bare se da vel!

Jeg kler meg i svart og ser opp mot himmelen. Armene mine henger tungt ned langs kroppen min, men blikket mitt er vendt oppover, utover, fram mot det som skal komme. Alle disse dagene som skal komme uten deg. Uten de som ikke vil være her. Uten de som velger det bort. Jeg skulle ønske at dere kunne vite hvor vondt det gjør for alle oss som så gjerne fortsatt skulle ha hatt dere her. Jeg skulle ønske at det ville hatt betydning for dere. At noen ord kunne ha hatt nok betydning til at dere fortsatt var her.

Jeg kler meg i svart og håper at du har funnet ro nå, at du har funnet den freden du ønsket deg, at det på et eller annet vis ble riktig for deg, selv om det kjennes så ubeskrivelig feil ut for oss andre.

Jeg kler meg i svart og vet at jeg aldri kommer til å glemme deg, eller denne dagen. Jeg kler meg i svart. Lik så mange andre må gjøre det, så alt for mange, så alt for ofte, så alt for tidlig.

Uteliv!

Av og til glemmer jeg hvor glad jeg egentlig er i å være ute. Det kan se surt, kaldt og vått ut og jeg tenker heller at jeg vil sitte inne og kose meg med en bok, god mat, barna, enn å gå ut i det været. Hvis jeg hadde gått ut hadde jeg mest trolig synes at det var gøy, men det glemmer jeg litt. Man trenger jo ikke være ute lenge heller. Bare så lenge man vil i grunn. Heldigvis så elsker jeg å ake og det gjør jentene mine også. I dag var det egentlig litt for kaldt. Men det var så vidt snø nok i bakken, så lillebror ble pakka godt ned i VOKSI-posen, rugga i søvn og plassert øverst i bakken. Lufta var frisk og klar, akeforholdene var glimrende, akerene i godt humør. Det var med andre ord bare å nyte utelivet!

Om å be om hjelp.

Det er noe herk, det å måtte be om hjelp, det å ikke klare ting selv. Jeg vil gjerne klare ting selv. Jeg vil jo ha kontroll og være en som hjelper framfor å være en som ber om hjelp. Hjelp til praktiske ting er nå så. "Kan du bære denne posen for meg?" er enklere å si enn "kan du hjelpe meg med å føle meg betydningsfull?". Det er også enklere å tro at man skal kunne få hjelp med den posen da, det andre er det verre å tro at noen kan gjøre noe med i grunn. Men det kan likevel være verdt å spørre.

Jeg skalv litt, men jeg så henne i øynene. Hun var stødig som vanlig og hørte det jeg hadde å si. Jeg vil ikke sitte der med tårer i øynene og hun vet det. Hun tenker annerledes om meg enn det jeg gjør og hun vet det. Jeg ser tidvis på meg selv med et skarpt blikk. Et vel skarpt blikk. Jeg sa det til henne. Fordi jeg visste jo at jeg hadde tanker som ikke er sunne. Tanker jeg slett ikke vil ha, men som ikke forsvinner, selv etter en tur i frisk luft, et langt bad, en god bok og et duftlys. Ikke alt kan tenkes bort alene. Når stoffskiftet mitt krangler og livet viser seg fra en lite flatterende side så er det ikke alt jeg klarer alene. Selv ikke om jeg vil det aldri så mye.

Legen min er den første jeg oppsøker når jeg ikke har det slik jeg vil ha det, når jeg ikke klarer det jeg vil. Når kroppen er tung og tankene motløse er det legen min jeg går til. Hun tar blodprøver, regulerer medisinen min og sender en henvisning til et annet sted hvis det trengs. Hun vet akkurat hva hun skal skrive, hun kjenner meg godt. Jeg er ærlig når jeg sitter der overfor henne. Ikke tøffere enn jeg egentlig er, ikke gladere enn jeg egentlig er. Jeg tørker bitre tårer. De renner nedover kinnet mitt. Og jeg viser meg slik jeg er. Jeg har lært meg hva jeg må si, og hvem jeg må si det til, for å få den hjelpen jeg vet at jeg trenger. Slik er det bare.

Det er ikke enkelt. Det krever at jeg snakker hardt til meg selv i speilet. Det krever at jeg tar meg selv på alvor, at jeg har større tro på meg selv, at jeg er mer glad i meg selv enn at jeg bare lar meg sitte i sofaen og kverne på det samme gamle mølet om og om igjen. Det krever at jeg synes at tankene må gjøres noe med, og at jeg har tro på at de faktisk kan bli forandret. Det krever at jeg vet at det er så mye fint rundt meg, og at jeg vil nyte det.

Noen av oss må ha veiledning for å komme ut av vonde spor. Noen av oss klarer ikke bare å trekke på skuldrene og le av det. Men det er absolutt best å le. Det er best å ha det morsomt, å ha løse og ledige skuldre, et klart blikk, lett gange, bare vanlige bekymringer. For noen av oss er det en stor lettelse å komme seg dit, dit hvor ting er vanlig, bare vanlig slitsomt. Jeg skulle ønske at jeg hadde det slik hele tiden. Men slik er det ikke. Jaja, slik er det ikke. Men jeg kan veien dit, selv om den er slitsom. For meg starter den ved å møte mitt eget blikk i speilet, for så å løfte opp telefonen, for så å ta til meg det de andre sier, høre deres ord og ikke bare mine.

Jeg vet hvor slitsomt det er å be om hjelp. Jeg vet hvor slitsomt det er å ha grunner til å be om hjelp. Men gjør det likevel da! Det er nemlig verdt det. Det er så absolutt verdt det. Lykke til!

En vond drøm.

I dag tidlig våknet jeg med panikk i kroppen. Jeg hadde hatt en vond drøm. Den var sammensatt av tre sekvenser:

Først var jeg i en leilighet, sammen med familien min og mange venner. Mennesker jeg er glad i kom og gikk. Noen dukket uventet opp, med barn jeg ennå ikke har fått møtt. Det var så godt å se dem. Utenfor begynte det å skje ting. Mennsker kom og gikk. De så etter noe. De så etter oss. De begynte å gå inn i huset vårt, inn i andre leiligheter. For å hente noen. For å føre de bort. Vi lukket døra, satte på kroken. De så ut til å glemme oss. De gikk opp og ned i trappa utenfor døra vår, men kom ikke inn. Men de var på vei.

Vi stod i svarte smug. Nær en dør. En av oss løp med stille skritt fram til døra og banka på. En dame lukket opp. Vi hadde med datteren hennes. Hun var så glad for å holde jenta si igjen. Vi fikk komme inn, alle sammen. Vi var flere familier. Vi fikk gjemme oss hos henne. Det var mørkt utenfor. Truende. Men vi var trygge i det lune kjøkkenet, sammen.

Jeg og jentene var sammen med Mamma'n min. Vi var i den første leiligheten igjen. Vi skulle hente noe. Det var midt på dagen og vi hadde glemt å trekke for gardinene. Dagslyset nådde oss. Det gjorde også naboens blikk. Han så på oss, med mysende, sinte øyne. Jeg avbrøt Mamma midt i en setning. For å si at nå snakka han i telefonen, og så mot oss. Hun ble så sint, sa at ingenting provoserte henne slik tysting gjør. Han ringte til dem, for at de skulle få vite at vi var der, slik at de kunne hente oss, og føre oss til dødsleirer. Slik nazistene førte folk til dødsleirer.

Vi skulle dø. Mamma, jentene mine og jeg.

Jeg våknet med panikk i kroppen. Det er bare en drøm for meg. Et vondt mareritt. For andre er det virkelighet.

Europa skjelver. Slik den har gjort før. Arbeidsledigheten øker. Sinnet vokser. Opptøyer her og der. Folk i brune skjorter. Som mener at de er best. Noen å skylde på. Noen å la hat og sinne gå ut over. Som om alt blir bedre når man bare kan dytte ansvaret over på noen andre.

Se dine medmennesker i øynene. De er like mye verdt som deg selv. Kryp ned av hylla di. Du er ikke bedre. Du har ikke rett til å la sinnet ditt, slagene dine gå ut over andre. Uannsett. Ikke la uroen som brer seg bre seg til deg. Kjemp imot den. Vern om likeverd og respekt i stedet.

Mennesker er i stand til å skape så mye grusomhet. Vi er i stand til å være så utrolig kalde mot hverandre. Det gjør meg redd. Hvem kan man stole på? Hvem venter i mørke smug, og vil deg bare vondt? Men ikke la de få lov til å stå der. Se deg om, se det gode i menneskene rundt deg, snakk om det, si det høyt, pust med magen og ikke la mistro og skepsis få bre seg over deg. La det kun forbli en vond drøm.

Husmorstolthet for fall.

Jeg skulle ønske at det var ryddig, rent og en anelse fancy rundt meg, hjemme altså, hver kveld. Det er deilig med rene gulv, kjøkkenbenker uten papirhauger som en eller annen burde ha gjort noe med snart, klær som ligger i skap, leker som ligger i riktig eske, støv som ikke befinner seg på gulvet, smuler som er i søppelkassa, fine møbler og ting som matcher. Jeg ser rundt meg. Det er ikke sånn hos oss. Det er bare ikke det. Vi har alt for mange ting tenker jeg, for liten plass, bare det at tørkestativet må stå i gangen produserer jo masse støv, sikkert, vi er fem og da må det jo bli rot tenker jeg, og så er jo tre av oss hjemme og bruker huset hele tiden så uannsett hvor mye jeg rydder og vasker så er det konstant rotete. Åh! 

Da jeg var liten hadde vi en del besøk av Bestemor. Hun hjalp oss, med barnepass og husarbeid. Jeg merka aldri at hun vaska. Jeg kan bare huske at jeg satt i armkroken hennes og ble lest for. Hun var rolig, snill, morsom. Som en ånd for hun gjennom huset og så var det bare rent, ryddig og god mat stod og putra på kjøkkenet. Rissuppe for eksempel. Det var godt det! 

Når jeg rydder og vasker blir jeg sur. I alle fall hvis jeg skal vaske gulvet. Det er så slitsomt det. For jeg er ikke flink til det, faktisk, og så blir det jo bare møkkete igjen i morgen. Jeg vil mye heller sitte på gulvet og leke med barna mine, lese i en bok, gå en tur, skrive på bloggen min, gjøre ting som jeg vil. Men så må jeg rydde og styre hele tiden, lage mat og vaske, slikt tull! Jeg er ingen stille og handlekraftig ånd. Jeg er bare sur fordi jeg må vaske og rydde i dag også. Åh, jeg rydda jo av bordet i går, er det virkelig nødvendig å rydde av bordet i dag også? For hver ting jeg gjør så tenker jeg at "jeg skal bare gjøre dette og så skal jeg sette meg ned sammen med barna", men så hører jeg at vaskemaskina sier "klikk - jeg er ferdig kom og heng opp klærne!" eller så er en av oss sulten, igjen. 

Bestemora mi, hun hadde ett barn mer enn meg hun, og barna var tettere i alder. Hun lagde nesten alle klærne deres selv. Hun hadde ikke engangsbleier til sine barn. Hun lagde all mat fra bunnen av. Jeg når henne ikke til anklene. Hvordan kan det være så mye vanskeligere for meg, når jeg har langt flere hjelpemidler tilgjengelig? Det er meg uforståelig. Hun var av et helt annet kaliber enn meg. Sånn er det bare. Og nå skal jeg prøve å slutte å irritere meg over at jeg ikke har det slik som jeg skulle ønske i huset mitt. Jeg skal gjøre det jeg rekker og prøve å være fornøyd med det. Og ikke irritere meg over rot og ting som ikke matcher, men nyte tiden jeg har sammen med den lille hjelperen min, og de to storesøstrene hans.

Heisann Mamma! Jasså, du har tenkt å gjøre noe? Blir med og ser jeg! Blir stas!

Ut på tur aldri sur. Jeg finner fram uteklærne mine selv jeg!

Sikker på at denne kluten trenger å henge på klesstativet da? Jeg skal bare skjekke om den virkelig er våt jeg.

Du vil ha orden i bokhylla sier du? Jeg tar saken på strak arm!

Jasså ja, så du har tenkt at lokket skal stå der ja? Jeg tror ikke at jeg er enig i det altså.

Jeg tar meg av utpakkingen av den bagen jeg. Bare sett deg i sofaen og sleng beina på tåfisbordet du. Dette blir ordnings!

En permisjonsdag.

Vi våkner tidlig. Opp og hopp. Ingen nåde liksom. Jeg bruker faktisk å få sove litt på morgenene jeg da. Etter travle netter for meg står kjæresten min opp med barna så jeg får hvile litt. Men i dag er vi oppe alle sammen. For jeg og småfolket skal ut av døra vi også, vi skal være på helsestasjonen kl 9 faktisk. Og i beregningen av gangtid så må man ta høyde for diverse stopp for samtaler, se på hunder, følge med på bussen, se etter et fly, det faktum at vi bestandig er treigere enn antatt etter å ha bodd i opptil flere land som har vært britiske kolonier. Det går ikke fort i svingen. Men det går da. Så vi kommer oss fram i tide vi.

Fornøyde tropper vi altså opp på helsestasjonen, mannsterke som vanlig. Lillegull blir målt og veid og observert, mor blir snakka med og får en støttende klapp på skuldra, alt er i orden. Vi har det fint. Han sover litt bedre nå. Nok til at jeg er svakt optimistisk og en anelse mindre sliten. Juhu!

Vanligvis somler vi veldig på helsestasjonen. De har så mange fine leker og bøker og en sklie og så må vi bare en tur på do og så må vi snakke om en del ting og så møter vi noen kjentfolk og så må vi jo kle på oss i eget tempo og i det hele tatt. Vi er treige, men når vi først har kommet et sted så blir vi gjerne en stund da. Sånn er nå det. Men ikke i dag. I dag suser vi videre.

Vi rekker bussen fint og er i grunn akkurat tidsnok i byen. Småløper litt da. Men bare litt. I går googla vi fram Nidaros Øyeklinikk, men jaggu meg ligger det ikke der det liksom skal ligge, sånn i forhold til kartet. Litt leting, søren klype nå er vi noen minutter for seint ute, igjen, men så finner vi det. Heis og greier. Uten skilt da, så vi vet ikke hvilken etasje vi skal til, men treffer på første forsøk. Supert.

Vel inne må vi vente en stund, men får komme inn til øyelegen akkurat før småfolket blir alt for sultne og leie av å vente. Legen kikker på øyet mitt. Intoleranse mot linser, masse småsår, ikke rart at det er vondt. To forskjellige dråper, linsenekt i tre måneder, kanskje mye lenger. Færbainnels! Jeg som bare tenkte at det var litt vondt og sårt og slitsomt tåkete på det øyet, noe som var enkelt å fikse, men så var det mer alvorlig enn som så. Sett på makan.  

Jaja. Ut i verden igjen. Apoteket neste, nå med brødskive i hånda. Kaviar på midtiguri, gulost på meg. Lillegull har jeg rent glemt. La oss håpe at det går bra læll. Han berger på sirkus og brød til folket.

På vei fra et ærend til neste møter vi ei venninne. Sånn tilfeldigvis, midt på gata. Hun er fjong, nyklipt, på vei til cafe. Jeg vil også sette på meg en cafe, ta en kakao, le sammen med andre voksne. Hun ser nesten unnskyldende på meg når hun sier at det er det hun skal. For det skal ikke jeg. Men jeg ser på midtiguri som hopper i sølepyttene mens krøllene danser, jeg ser på julelysene rundt meg, jeg vet at en rolig ettermiddag venter på oss. Det blir bra det.

Jeg hadde egentlig tenkt å trille hjem fra byen. Tvillingvogn med to sovende barn, en stor time i motbakk, langs trafikkerte veier. Optimistisk. Det hadde vært så godt med litt trim for kroppen og litt luft for hodet. Men den lille vennen min begynner å bli lei og sliten etter alle ærendene. Hun har vært så flink så lenge nå. Nå vil hun gå sakte, gjøre ting i sitt eget tempo. Det er ikke forenelig med å trille hjem.

Vi kommer akkurat for seint til bussen. Neste går om et kvarter. Da rekker vi akkurat å handle bananer til knerten før vi suser hjem, så vi strener innom en butikk. Utenfor står en dame og brenner mandler, det lukter herlig jul, vi blir så sultne, så lysten på noe godt. En pakke Toffifee sniker seg med innimellom bananene gitt. Vel ute av butikken får vi smake på de brente mandlene og blir skjønt enige om at slikt må vi også lage før jul, slikt må vi lære oss. Så godt!

Neste buss rekker vi fint. På veien hjem sover begge barna. De står utenfor mens jeg går inn på skolen og møter eldstejenta mi. Det er deilig å få noen minutter med henne helt selv. Men vi er ikke alene i gangen. Vi snakker med ei jente og ei mor som vi bare har snakka litt med før, finner ut at vi har mye til felles, at jentene trives sammen, at vi absolutt bør finne på noe en dag. Jeg tenker fersk julekake, jenter som får ro til å leke på rommet og mødre som kan sitte i sofaen og snakke. Dette blir bra. Så kommer storesøstra til en i klassen til jenta mi. Med et smil spør hun om det er jeg som har babyen som er i vogna ute. Han gråter. Så da suser vi oss hjemover.

Hjemme lager vi mat, koser oss, slapper av, leker, pusler litt med husarbeid, men ikke for mye, ikke i dag. Etter en stund blir Ella henta av en venn og mamma'n hans, hun skal bli med han hjem. Vi andre er bare hjemme. Vi tar på oss reflekser, slukker lys, later som om vi er i skogen. Rotet får ligge. Midtiguri får snusen av Toffifee. Den pakken som jeg prøvde å holde skjult i stelleveska, men som ble rotet fram da jeg måtte lete etter nøklene, mens to jenter snakka konstant og en baby hyla, og jeg kjente at jeg ble mest sur fordi jeg ikke klarte å holde Toffifeen min skjult. Vi deler de som er igjen. Kan du tro det? Jenta mi liker Toffifee! Enda en ting vi kan kose oss med nå, når jula nærmer seg, og julefreden skal snike seg innover oss.