En stjerne.

Hver gang jeg lukker øynene ser jeg deg. Det rolige, men bestemte blikket. Den lille, men kraftfulle kroppen. De tynne, men sterke armene. Jeg kjenner armen din rundt meg. Plutselig er jeg liten igjen, og i din armkrok, i din sofa. Minus og den store verden, det var liksom boka vår. Og du leste den for meg så mange ganger. Så mange ganger jeg bare ville. Når vi var sammen trodde jeg at du bare så meg. Du hadde alltid tid, alltid ro, selv om du vaska vegger, strikke en genser, satte en brøddeig og lagde middag samtidig, så føltes det som om du bare så meg. Hvordan fikk du det til? Det kommer jeg aldri til å forstå. Jeg vet bare at det gir meg en ro, langt inn i hjerterota, når jeg lukker øynene og ser deg.

Rundt meg myldrer det av barn. Både hjemme og på jobb. Vi leker og ler sammen. De løper rundt meg. Kroppene deres bobler av energi, oppdagelseslyst, nysgjerrighet. De små hodene er fulle av tanker om alt det de skal prøve å forstå. Ordene deres strømmer, som en elv av livsglede, de har så mye å si meg. Og jeg vil så gjerne høre på dem, få med meg hvordan de opplever verden. Og i bakgrunnen står du. Stødig og varm. Snill og modig. Barn var alltid verdsatt hos deg. Du hadde en genuin respekt for barn. Du var med på å gi meg et oppriktig ønske om å tilbringe tid sammen med barn, mine egne så vel som andres. Det var en mektig gave du ga meg. 

I det jeg suser ned den islagte akebakken ,med lattermilde barn på fanget og i armkroken tenker jeg på deg. Jeg tenker på alt det du ga meg, alt det du var for meg. Og jeg blir fylt til randen av takknemlighet. Det er ikke alle forundt å få ha en snill, morsom, varm, driftig, handlekraftig, koselig, raus Bestemor. Det fikk jeg. 

For et år siden satt jeg tårevåt i sofaen, innpakka i svart. Jeg sa det den gangen: "nå vil jeg gå i en vanlig begravelse. En begravelse for et gammelt menneske som har levd et langt og i all hovedsak godt liv. Nå får det være nok på begravelser for unge folk som skulle ha hatt så mange flere år." Det kom en slik begravelse. Den var også ubeskrivelig  vond. Og det kom en til av de jeg ikke ville ha. Og nå altså, skal det bli en til. 

Din. En dag for å si farvel. Jeg gruer meg. Fordi det blir vondt. Selv om jeg er så takknemlig for alt du ga, så ville jeg heller kunne si det til deg personlig. Selv om det er godt at du fikk slippe mer sykdom og smerte ville jeg heller hørt latteren din en gang til. 

Døden er så nådeløs. Så tåpelig evig. Borte er så langt unna. Som en stjerne på himmelen er du nå. Så langt unna.  Hver gang jeg lukker øynene ser jeg smilet ditt. Det varme, men bestemte blikket. Det vakre smilet ditt. Hver gang.

Brakk

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Virke stille. Virke forlatt. Jeg ser ut av vinduet, ser bare uforutsigbar ondskap, flyktninger som løper ifra situasjoner som ingen bør måtte oppleve og rett mot lukkede armer, kalde blikk, stengte dører, bare krav, ingen innlevelse, ingen medfølelse. En jordklode som stadig blir sykere, selv om vi vet det, fordi vi ikke vil stoppe det. Kaldt blir det. Ikke fruktbart. Ingen venn er i sikte. Fordi jeg ikke hever blikket og ser etter dem.

Jeg vil åpne hånda mi og ta imot din. Men den er lukket. Så hardt. Hvis mer godhet slippes til, vil den kunne forbli der? Eller vil den måtte vike?

Glede kan ligge brakk en stund. Et glimt i øyet blir borte, igjen står et ugjestmildt blikk. Et blikk det gjør vondt å møte. Hvordan ser vi hverandre nå? Mest som irritasjonsmomenter? 

Jeg vil høre latteren din. Jeg vil le, av en enkel vits, som virker for enkel til å være god. Jeg vil le så jeg kjenner det i magemusklene. Men latteren sitter fast i halsen. Ordene vil ikke finne veien til tankene, de vil ikke bli sagt. Bare de vanskelige ordene finner veien til bevisstheten. De fyller hodet, alt annet blir skøvet bort, dyttet unna, hensynsløst. Her er ingen rom for lyse, lette, meningsløse vitser. Bare de harde ordene er igjen.

Jeg ser på meg selv i speilet. Ordene venter nå, står i utålmodig kø for å slippe til, for å hakke løs, for å gå til angrep. Som om det stod om liv. Helt til det faktisk gjør det. Helt til blikket viker. For her i mitt eget speilbilde finnes ingen venn. Her finnes bare motstand nå. Hvem vil vel møte blikket til noe så ubetydelig? 

Jeg ser deg der på den andre siden av rommet. Du er så langt unna. Jeg vil strekke meg mot deg, røre ved deg, få oppmerksomheten din. Men armen min er ikke så lang. Jeg vil si navnet ditt. Disse bokstavene som danner navnet ditt, dette navnet som jeg elsker å si, fordi jeg elsker deg. Men stemmen stopper i brystet et sted. Jeg vil reise meg og gå bort til deg. Men kroppen er tung som bly.

Stille slår det. Sakte, men fremdeles rytmisk. Blod blir trofast frakta rundt i kroppen, selv om den føles iskald. Det er bare på innsiden. Hvis du stryker meg over kinnet vil du kjenne at på utsiden er jeg varm. 

Gjennom det tette løvverket trenger solen seg fram. Jeg hører stemmen din, ser bevegelsene dine, møter smilet ditt. Sakte blir det klarere. Sakte gir det mer mening. Sakte åpner jeg hendene og lar det ukontrollerbare være i fred. 

Mennesker er upålitelige, onde. Men ikke bare det. Ikke jeg heller. Jeg ser det nå, når du ler imot meg, av en alt for enkel vits. 

Sterkere slår hjertet da. Etter en stund. Det trenger ikke å stoppe helt. Det trenger ikke å være så ille. Fargene vises igjen, dimensjonene, de forskjellige perspektivene, synsvinklene. Det er ikke bare en måte å se det på, en måte å gjøre ting på. 

Et hjerte kan ligge brakk en stund. Det kan få en ripe. Men det slår fortsatt. Jeg kan smile når du ser på meg, si vennlige ord, ikke bare harde. Hjertet kan banke sterkere igjen, gjøre kroppen, tankene, ordene varme, på innsiden også. Alt det som er vakkert rundt oss kan sees, igjen. 

Kveldsrutine

I kveld igjen, du ville ikke ligge i senga di. Du reiste deg bare opp, med smokkene i hånda og gråt. En sår gråt, som om du var redd for at jeg skulle si nei. 

Det kunne ikke falt meg inn å si nei. Ikke nå, når du skal sove, og så tydelig ikke vil ligge alene i senga, men i armkroken min. 

Så jeg løfter deg opp. Jeg legger deg tett inntil meg, legger dyna rundt oss. Stille synger jeg om nisser og griser som skal være inne nå. Du lytter. Den ellers så aktive kroppen din er helt rolig. Avslappa, varm, trygg. 

Ingen kan nå oss her inne. Bare du og jeg ligger i senga. Jeg holder deg i armene mine. Bilder fra nyhetssendinger flimrer forbi i tankene mine. En utrygg verden er utenfor vinduet. Men jeg skrur tankene av. Jeg kjenner bare din pust, din ro, føler den lille kroppen gli inn i søvn, kjenner det varme kinnet ditt mot mitt.

Jeg prøver å synge en sang til, helt stille og forsiktig. Men du løfter den lille hånda di, "hyyysj", hvisker du. Du vil bare ha stillhet, ro, hvile etter en lang dag.

 Og jeg syns jeg hører gode råd langt bak i tankene et sted, råd om hvordan jeg skal lære barna mine å sovne selv, i egne senger, på eget rom. Men ikke alle dager er like. Av og til kan man ikke bare skru seg av. Av og til er det så godt med hjelp. Du vet hva du vil, og hvordan du kan be om det. Jeg vet hva jeg vil gi deg. 

Aldri i livet om jeg går glipp av dette, disse små minuttene, der du finner nok trygghet i mine armer til å gi deg hen til søvnen. Et lite liv får vi. Ingen vet hvor mange kvelder som er tiltenkt oss. Aldri i livet om jeg går glipp av dette. 

Når du sovner løfter jeg deg opp, kysser deg på kinnet, legger deg ned i senga di. Jeg pakker dyna godt rundt deg. Jeg stopper opp, ser på deg, smiler. Så lister jeg meg ut, og håper at du får sove godt i natt. 

Takk for i dag, lille venn. Jeg er så heldig som har deg.

 

En croissant til eller fra.

Det er hun som ser henne. "Skal vi gi penger til dama som sitter der, Mamma?". Jeg har også lagt merke til dama, teppet over skuldra og koppen hennes. Jeg har registrert at hun sitter der. Men det har blitt et vanlig syn nå. Jeg har ikke virkelig sett henne. Mange ganger går jeg fort forbi. Prøver å ikke møte blikket, prøver å ikke se, usikker på hva som er rett å gjøre. Men i dag legger en liten barnehånd penger i koppen, og den får et kyss til takk. Jenta mi stråler og synes at kysset var gøy å få. Hun hopper videre, på de hvite zebrastripene.

Like etterpå haster vi av gårde for å finne en minibank. Vi går med raske skritt. Det blåser sur vind. Sur novembervind fra fjorden. Jeg holder henne å hånda da vi passerer mannen. Jeg ser på han og smiler. Jeg gir han ingenting. Det er alltid vanskelig å gå forbi uten å gi noen ting. Men i dag tenker jeg at han kan jo i det minste få et smil. Dessuten skal vi gå forbi igjen snart. Da får vi en ny sjanse.

På 7 Eleven har de minibank. Vi får tatt ut penger. Og vi kjøper sjokolade croissant. Det er tilbud hvis du kjøper tre. Utenfor butikken tar vi en hver. Da blir det en til overs. Vi haster tilbake samme veien som vi kom. Vi skal rekke noe. Da vi skal gå forbi mannen ser jeg på han og smiler igjen. Så går vi bort til han og rekker fram posen med den siste croissanten. "Vil du ha den?", spør jeg, "det er en slik", jeg peker på bakverket som jeg holder i hånda. Han ser forundret ut, så smiler han, tar imot posen, ser opp mot himmelen og sier;" bless you, bless you". Vi ser på hverandre. Vi smiler. Jeg legger et par mynter i koppen hans også. Kanskje liker han ikke croissant, kanskje vil han heller ha noe annet. Det er jo ikke spesielt næringsrik. Jeg skulle gitt han noe sunnere, mer styrkende. Men det er jo godt, han liker det sikkert.

Det tar oss bare noen sekunder, å kjøpe noe og å gi det bort. Akkurat der og da er vi bare tre mennesker som fryser i den kalde novemberdagen. Akkurat der og da er det lørdag og vi har lyst på noe godt, kanskje har han det også. Vi kjenner han ikke. Vi vet ikke hvor han kommer fra eller hva slags virkelighet han må forholde seg til. Det er tilfeldigheter som avgjør, at vi ble født inn i et liv med privilegier, og at andre ikke blir det. 

Han sitter igjen der på gata, i skyggen, på den kalde bakken. Vi går videre, til en varm buss, til et varm hus. Vi håper at han fikk en fin lørdag han også.

Et løvehjerte.

Et løvehjerte banket. I en evig forelsket kjærest, i en brennende engasjert politiker, i en stødig far, i en morsom bestefar, i en venn, i en mann som mange var glad i, med god grunn. Barnehjerter banket ekstra raskt når løvebestefaren løp etter, med håret rett til værs, mot trappa, mens latter og rop fylte stua. Fylte den varme stua, der jeg alltid var velkommen, der jeg kunne møte blikket ditt, høre stemmen din, snuse inn den deilige lukten av min sterke, morsomme, oppfinnsomme, vakre løvebestefar.

Han med det sterke hjertet. Hjertet som slo, selv om legene mente at det ikke ville tåle mer. Selv om vi andre tenkte at nå lever du på lånt tid. Likevel slo det. Likevel ville du at det skulle slå. Du ville opp, lese nyheter, dra hjem til huset ditt, ha familien din rundt deg. Et av de sterkeste hjertene.

Så mange minner fyller tankene mine nå. Jeg ser deg for meg. Jeg husker den gangen vi spiste frokost sammen på kjøkkenet, bestemor, du og jeg. Jeg skulle på cupfinalen og vi diskuterte kunstgress med bestemor. Du var så svimmel, du spiste bare en halv brødskive. Og du holdt så godt fast i koppen din, liksom holdt deg fast for å ikke dette. Likevel ser jeg deg for meg og tenker at ingen i verden har en så sterk bestefar som meg.

Jeg ser deg for meg der du står i gangen og ser ut av ytterdøra på huset ditt. Utenfor leker barn, barnebarn, de leker sammen, alle får være med. Du ser ut på oss og sier stille; "Tenk at alt detta har jeg skylda for". Du smiler. Hver gang vi skulle dra ifra deg sa du alltid noe til meg, noen ord, en liten setning som fikk meg til å kjenne hvor glad du var i meg, hvor glad du var for at akkurat jeg hadde besøkt deg.

Jeg hører stemmen din i hodet mitt. Den gangen jeg skulle levere inn masteroppgaven min og ha muntlig eksamen. Den masteroppgaven som er tilegnet deg. Jeg var så nervøs før muntlig eksamen. Så da ringte jeg løvebestefaren min. Og du sa med stødig stemme;" Nå skal du huske på hva Bestefar sier; detta går bra, jenta mi". Og du fikk rett. Og du fikk den første telefonen etter at eksamen var ferdig.

Sommer for meg er å gå på varmt gress, i din hage, og spise bringebær sammen med deg og bestemor, helst på verandaen. Selv om det er mange år siden nå. Det er mange år siden beina dine har klart å bære deg gjennom hagen. Det er lenge siden du har kunnet gå barbeint på gresset, eller løpe etter barnebarn, eller gå på ski. Jeg vet at det var ting du savna. Det er vondt og vanskelig når kroppen bestemmer, når ren vilje ikke er nok, nok man må sette seg ned selv om man ikke vil.

Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne gå sammen til bringebærbuskene, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne holde hånda di, bare en gang til. Jeg skulle ønske at jeg kunne gi deg en lang klem og snuse inn den deilige lukta av løvebestefaren min, bare en gang til. Ingen luktet så godt som deg. Ingen. Ingen var så vakker som deg. Selv om du satt sammensunket i en rullestol, med en kropp som bar preg av sykdom og slitasje, så jeg alltid på deg og tenkte at ingen i verden har en så vakker bestefar som meg. Jeg er heldig jeg.

En helt egen løvebestefar. Så mange dager vi har delt. Så mange samtaler, blikk, klemmer, rørte tårer. Så mye vi har delt. Jeg kunne aldri få deg tilbake slik du var. Men det er slik jeg husker deg. Som en bestefar som kan alt. Som finner en lur plan og hjelper meg slik at jeg kan gå på karneval sammen med resten av 80-banden, selv om jeg egentlig ikke tør. Som lar meg bo i huset sitt som om det var mitt eget. Som lar meg få oppleve en kjærlighet uten grenser. Jeg ser deg og bestemor for meg, der dere går hånd i hånd, på campingplassen, og jeg tenker at ingen har en bestefar og en bestemor som er så gode kjærester som det mine besteforeldre er. Var. Som dere var.

Et løvehjerte banket. For kjærlighet, rettferdighet, fred. Nå er det stille. Selv om jeg vet det forstår jeg det ikke helt. Skal jeg aldri se deg igjen? Bare i tankene mine? I mitt hjerte lever du for alltid. Og selv om jeg så gjerne skulle hatt deg her enda flere dager, enda flere år, så er jeg glad for at du slapp mer smerte og sykdom. Og jeg er så utrolig takknemlig for alle de gode stundene som vi har hatt sammen. Min løvebestefar. Og jeg skal prøve å huske ordene du ga meg; "Detta går bra, jenta mi".

Velkommen inn! Her bor....

...... Klatremus Lillemann og den litt nervøse mamma'n hans :)

Det søte permisjonsliv.

Eldstejenta mi har vært på skolen, vi tre andre har kosa oss på åpen musikkbarnehage. Vi har spist middag og dessert. Vi har tulla, krangla og blitt venner igjen. Nå gjør vaskemaskina og oppvaskmaskina unna litt husarbeid mens jeg sitter i sofaen, med en kopp lunka kaffe, og ser på at søstrene sisters tegner. De har satt på lydbok og har rigget seg til med påskeverksted på stuebordet. Lillebror krabber rundt omkring og nyter at de er her og ikke på rommet sitt uten at han får bli med. Klokka er ikke 16 en gang. Vi har ennå flere timer sammen får dagen er slutt. Jeg er sliten etter nok en travel natt. Det passer så godt med kaffe, sofa og kreative barn.