Bringebærkake.

Her en dag hadde jeg besøk av gode venner. Vi spiste formiddagsmat sammen og snakka om løst og fast. Ikke spesielt overraskende kom temaet kake opp, så da lagde vi like så greit denne:

Bringebærkake

200 g smør
3 dl sukker
4 egg
1 dl melk
4 1/2 dl hvetemel
1 ts bakepulver
1 ts vaniljesukker
2 dl bringebær (eller andre bær hvis man ønsker det da)

Pisk smør og sukker lyst og luftig. Rør inn ett og ett egg. Tilsett melken vekselsvis med mel iblandet bakepulver og vaniljesukker. Fordel røren i en bakepapirkledd, liten langpanne. Rør forsiktig inn bærene. Stek kaken ved 175 °C i 30-35 minutter. Dryss f eks melis over kaken når den er avkjølt, eller dryss over revet sjokolade mens den ennå er varm. Kaken er fin å fryse.

Kaken er enkel å lage, saftig og smaker selvfølgelig best sammen med gode venner :)

England.

Det finst et hus i England, som også er litt mitt. Hvor jeg kan komme og gå som jeg vil. Hvor jeg føler meg hjemme. Damen som bor der er så snill og så god, og får meg også til å føle meg snill og god. Her kan jeg snakke om alt, være helt meg selv, og vite at det er ønsket.

I dette huset sover jentene mine godt. Kanskje fordi de kjenner at her er vi velkomne. Kanskje fordi reisen var litt lang, og fordi det er mye nytt å bli kjent med i et annet land. Når de våkner er de glade og uthvilte. De vil snakke, kose, herje og leke. Eldstejenta mi synes det er litt kjedelig at ingen snakker norsk her, og at hun ikke kan engelsk. Men etterhvert finner hun ut at det går an å ha samtaler sammen, selv om man har hvert sitt språk, og at ulike språk ikke trenger å være hinder for lek likevel.

Om morgenen lukter huset av varm havregrøt, litt svidde toast og melkehvit te. I hagen finner jenta mi blomster som må reddes inn fra kald vind og regndråper. I løpet av dagen er vi sammen, og prøver å gjøre ting som alle synes kan være gøy. Vi besøker lekeplasser, spiser på pub, vandrer rundt i dyreparker, tegner, tar toget til en kystby som vekker minner, og drikker smoothies. Denne gangen var vi der i 7 dager. I løpet av de siste 13 årene har jeg vært i dette huset flere ganger enn jeg husker. Det er alltid like vondt å reise derifra. Mest fordi det er så langt unna. Kunne jeg bare ha gått dit ellers i hverdagen også.

Hus rommer livet til familier. Dager leves her. Sorger og gleder oppleves, og deles. Dette huset er inget unntak.

Denne gangen mangler det en mann. En viktig mann, som for meg har bodd der bestandig. Han lever i minnene våre nå. I samtalene vi deler. I tårene som til tider finner veien ned kinnene våre. Han fikk aldri se mine barn, og jeg kjenner at jeg bestandig kommer til å få vondt i magen når jeg tenker på det. Slik er livet. Av og til kommer man for seint.

Om kveldene samles vi i spisestua og får servert typisk engelsk mat som shepards pie, stew with dumplings og streak and kidney pie. Stemningen rundt bordet er lett og koselig, uannsett hvor lite interesse enkelte av oss viser for slik utenlandsk mat. Etterpå sitter vi forran TV’en, med lyden på så lavt at vi kun hører våre egne stemmer.

Når det er tid for å sove viser 3-åringen min at hun vet hvordan hun skrur på lyset ved å dra i snora, og hun undrer seg stadig over det faktum at britene ikke bestandig har skrudd på varmtvannet sitt. Det er mye rart å lære om i et annet land.

Og når hun går ned trappa og er på vei til bilen som skal ta oss til flyplassen igjen, ser hun på meg; ”Mamma, kan vi dra til England en annen dag også? I morgen kanskje?”. Men når hun sitter på flyet og virkelig er på vei hjem, så hopper hun i setet og synger; ”pappa, pappa, pappa”. Vi gleder oss veldig til å se han, alle tre.

Det finnes et hus i England som er litt mitt. Jeg kommer og går som jeg vil her. Menneskene jeg møter her får meg til å føle meg god, og hjemme. 

Modærn

Jentene mine og jeg skal ut. Vi må handle, og lufte oss litt. Mini er godt plassert i vogna si i gangen nederst i den lille blokka vår. Hun sparker i vognposen, vrir seg og sier klart ifra at hun ikke er enig i at hun skal vente der til vi andre er klare. Eldstejenta mi sitter på rommet sitt og tegner, tror jeg. Etter en stund forstår jeg at hun skriver handleliste. Og da kan man jo ikke være rask da, da må man jo bli ferdig først. Jeg løper opp og ned den lille trappa - passer på at vi får med oss alt vi skal ha med, og sørger for at mini ikke vrir seg helt ut av vogna. Hektisk prøver jeg å få eldstejenta mi til å forte seg. Men hun er lik sin mor, hun trenger tid. Jeg babler i vei og ber henne nok en gang forte seg; "kan du ikke høre at lillesøstra di gråter? Vi må forte oss ned til henne". Jeg hører meg selv, og stopper opp, prøver å puste litt lengere ned mot magen, og slutter å snakke.

Jenta mi finner sakte, men sikkert klær, men når jeg tror vi er klare til å gå ut så sier hun at hun må jo ha jakke også. Sola skinner ute, og jeg håper at det er varmt og godt, så sammen finner vi en tynn hettejakke i skapet hennes. Og hun mister med ett det litt strenge draget hun har hatt over ansiktet. Ja, den lilla hettejakka, den er jo så fin! Den passer jo perfekt til kjolen hun har på, for vi kjøpte dem jo samtidig! Hun tar den på, og går bort til speilet i gangen. Glidelåsen blir trukket opp, og hun ser på seg selv. "Her er en modærn, Mamma", sier hun stolt, og stryker de små hendene sine over jakkestoffet. Hun vrir på seg som en modell, og er tydelig stolt av de fine klærne sine. Vi kommer oss ut, alle tre er godt fornøyde, og vi setter kursen mot lekeplassen.

Etter en stund befinner vi oss på lekeplassen. Mini sover, og de to eldste av oss lager sandkaker i sandkassa. Jeg har dristet meg til å ta på meg strømpebukse, med shorts utenpå - noe jeg som regel synes ser kult ut på andre, men som jeg er usikker på hvordan det egentlig tar seg ut på meg. I bunn og grunn er det mest fordi shortsen er en av de få plaggene som passer til den postgravide magen min, som jeg ikke akkurat har fått trimma stram og fin igjen. Jeg har i hui og hast tatt på meg klær som jeg synes ser ok ut sammen, men kjenner likevel en liten spire av tvil i magen.

Eldstejenta mi ser på meg, og stryker hånda si nedover den ene armen på jakka si. Hun ser nedover jakka, kjolen og strømpebuksa si før hun igjen ser på meg, nå med et kritisk og skuffet blikk. Hun tenker seg om; "Den er ikke modærn hele tiden, Mamma. Den er jo modærn, men av og til er den feil." Vi ser på hverandre. Og så fortsetter vi å lage sandkaker. For sjokoladekake går i alle fall aldri av moten.

Sitatet.

For noen dager siden begynte jeg å lese en, for meg, ny bok av Sigurd Hoel; "Stevnemøte med glemte år". Den har stått i bokhylla mi i flere måneder, og liksom sett på meg. Jeg kjenner at jeg nesten gruer litt for hva slags historier boka inneholder, selv om jeg ikke helt klarer å forstå hvorfor. Som vanlig når jeg leser Sigurd Hoel er det en del setninger jeg bare må lese om igjen, og kjenne litt på. Det sitatet jeg nå har valgt å legge til bloggen min, er en av dem. Jeg fikk litt vondt i magen da jeg leste det, for jeg lar så alt for ofte fortid eller fremtid påvirke dagen i dag. Men nå har jeg altså slengt det opp på veggen min, og der står det, som en påminnelse. Kanskje en påminnelse om å senke skuldrene litt, prøve å gjøre ting selv om de er skumle. Jeg hater slikt. Det er slitsomt. Men en begynnelse er det kanskje likevel.

Og nå orker jeg uansett ikke tenke mer på det, for nå er jeg så sliten. Litt søvn må en småbarnsmor prøve å karre til seg av og til. I natt sover mini'n vår på eget rom, for andre gang i sitt liv. Måtte det bli en roligere natt enn den første.

Vårstemning.

To hestehover titter forsiktig fram. De står fremdeles nære snøkanten. Men den smelter nå. Vi hører det sildrer i en bekk som vi ennå ikke kan se. Vi ser på hverandre. Ansiktet hennes stråler i kapp med våren, og latteren kiler meg langt ned i magen. Under de små traktorhjulene knaser det i grus.

Det er varmere nå, varmere enn på lenge. Lyset smyger seg inn i huset, inn i slitne muskler, inn i flokete tanker,og gjør alt mykere. Dagene blir lengere, men føles likevel korte. Tiden suser avsted. Og vi med den.

Når hun nå ser meg i øynene må jeg konsentrere meg for å puste ned i magen. Nå bruker jeg litt tid på å reise meg. Av og til mister jeg nesten pusten av slike øyeblikk. Som om de er for store, for voldsomme, til å fordøye nå med en gang. Hun står der foran meg, frisk og sterk - blikket hennes er klart og stemmen tydelig. Og jeg er med henne - ut på tur i verden. Jeg ligger ikke bare stille i en seng, og lurer på hvor jeg skal hente kreftene fra til å klare å løfte dyna av kroppen. Det virker lenge siden det.

Derfor fylles de raske timene med latter, glede, venner, samtaler, god mat, varme, stillhet og alt annet. Alt annet som er verdt å ta med seg. De samtalene og stundene vi skulle ha vært foruten prøver jeg å ikke dvele med. Jeg ser heller opp på himmelen. Den er blå. Stemmen til gode venner fyller luften rundt meg, og i munnen min kjenner jeg fremdeles smaken av ferske kanelsnurrer. Og jeg puster, helt ned i magen.

Litt vincentianer også?

Helst siden vi flytta tilbake til Norge i juli 2009, etter 1 år på St Vincent, har jeg tenkt at jeg må skrive om hvordan det er å ha kommet hjem. Nå har jeg altså starta på en blogg, og lagt ut reisebrevene mine fra øya. Jeg har gått igjennom dem, sett mye på bildene jeg tok, og nok en gang virkelig kjent på savnet etter Jaquan og Yazeem. Så nå må det vel være på tide å skrive. Aller mest la jeg ut reisebrevene fordi jeg mest trolig kommer til å nevne St Vincent i det jeg skriver på bloggen uannsett - derfor tenkte jeg det er greit for de av dere som leser det jeg skriver, å vite hvorfor jeg nevner denne øya.

Da vi først kom hjem til Norge tok det overraskende lang tid før jeg ble vant til å bo i mitt eget land igjen. Jeg brukte flerfoldige måneder på å venne meg til tanken på at busser her faktisk kjører etter rutetider, jeg hilste fint på alle jeg gikk forbi og stusset over at jeg bare fikk forvirrede blikk tilbake, jeg synes det var skuffende få rastafletter å se, fruktavdelingen i butikkene mangla jo bestandig julie-mangoer, jeg måtte til stadighet minne meg selv på at andre mennesker jeg nå møtte faktisk ikke visste hvordan det er å bo på St Vincent, og etter godt og vel et år kjente jeg ikke lenger den lille hånda til Jaquan på underarmen min, eller de tette krøllene hans i håndflata mi - hver dag. Og det var jo dette jeg visste, da jeg tenkte på hvor deilig det skulle bli å være hjemme igjen - at det ikke bare kom til å være deilig.

Vi har ikke vært flink til snakke om og vise fram bilder fra St Vincent til jenta vår etter at vi kom hjem. Nå husker hun ikke særlig av sitt år i Karibia, hun vet bare at hun har bodd der. I begynnelsen lekte hun leker som hun og guttene brukte å leke sammen. Hun lo hjertelig før hun fikk et strengt uttrykk i ansiktet. Hun pekte på hus i nærheten av huset vårt og sa at der bodde "Kaden" og "Yeem". Hun slo på datamaskina når hun så bilder av dem. Og jeg satt bak henne og kjempet mot tårene. Det var så vondt å reise i fra dem. Det er fremdeles så vondt å vite at vi aldri skal leke sammen igjen. Jeg har ennå ikke sett henne leke så godt sammen med noen andre barn. Nå har vi endelig plukket ut bilder av dem som skal henge på veggen vår i stua. Jeg gleder meg sånn til å ha de der.

Av og til får jeg så intenst lyst til å sette meg på en van og suse avsted til Kingstown igjen, sammen med Ella. Jeg savner å gå i gatene i hovedstaden, sakte, med rak rygg, og la magen være så slapp som den nå en gang er. Jeg savner modne julie-mangoer. Jeg savner mye annen god mat også, og det varme vannet, og lydene bananplantene lager når vinden rasler i bladene deres. Og så mye annet. Så mye annet er lagret i meg som gode minner fra St Vincent - et land jeg ikke visste noe om før jeg kom dit, men som nå har blitt en del av den jeg er. Tenk det, at jeg skulle få lov til å bo i et land som er så anderledes fra Norge. Jeg ser på det som et privilegium, fordi jeg har blitt konfrontert med mitt verdenssyn og mine vaner - og dette har gjort meg mer bevisst på hvordan jeg vil være, hvordan jeg vil tenke om mine omgivelser.

Og når jeg nå sitter på en buss, og er på vei inn til byen, og ser ned på min lille datter, som blir ammet der, i full fart, så sender jeg noen varme tanker til alle de kvinnene som jeg så amme på offentlig sted på St Vincent, og som oppmuntra meg til å amme så lenge som mulig. Ikke det at jeg er noen ammefanatast, men for meg ble det en av påvirkningene derifra. Selv om jeg til tider synes vi hadde alt for mye tid på St Vincent, så hadde jeg og jenta mi muligheten til å ta ting i vårt eget tempo, og vi lærte raskt at på St Vincent var det helt greit å ta livet med ro. Det er ikke tilfeldig at et av Ellas første ord var "sitta". Vi satt mye i løpet av det året, vi også. 

Etter at vi kom hjem til Norge har familien vår blitt beriket med ei lita jente til - og denne jenta får ikke den samme muligheten som sin storesøster til å ta livet så med ro og til å tilbringe like mye tid sammen med sine foreldre. På den andre siden har hun nok en mor som nå setter enda mer pris på alt det hun har å tilby datteren sin her i Norge. Venner, familie, skogholt, lekeplasser, et godt helsevesen og busser med plass til stor barnevogn er gode ting å ha.

Og når jeg nå sitter her og skal skrive noen oppsummerende ord om å bo 1 år på St Vincent, så kjenner jeg meg tom, takknemlig, sliten, glad. Ord er vanskelige greier av og til, de strekker ikke bestandig til. Aller, aller mest vil jeg gi Jaquan en klem. Og Yazeem også.

14. August 2009 - Aldri så lite propaganda. Vincy style.

Regnet slår mot ruta mi. Men jeg hører det knapt. Det trommer ikke slik det gjorde for noen uker siden. Øredøvende, slik at jeg ikke fikk sove. Slik at jeg ikke klarte å tenke på noe annet enn det jeg ikke ville tenke på. Tankene kom ikke sigende, men med mer kraft. Som slag heller. Som klorte seg fast. Som spredde seg som en fysisk smerte i hele kroppen. Skulle jeg ligge våken, eller skulle jeg prøve å sove? Jeg ville bare få mareritt uansett.

Haakon og jeg satt i den lille sofaen vår. Han hadde vært på et møte. Det var lørdag kveld. Vi lo av Graham Norton.

Så banket det på vinduet vårt. Vi så skyggen til en av naboene våre, Eli. Haakon åpna døra. Alt jeg hørte var den spake stemmen hans som sa; ”my girlfriend”, før de to mennene løp bortover veranden. Angsten satte seg med en gang i brystet mitt. Det kjentes vondt ut å puste. Jeg gikk forsiktig ut på verandaen etter dem. Alt var så stille. Bare regnet dryppet sakte ned fra himmelen.

Så kom Haakon løpende forbi meg. I forbifarten sa han at nabodama vår, som vi seinere fant ut at heter Hazel, var veldig syk. ”hun får ikke puste”. Han fikk på seg skoene før han spurta ned mot helsesenteret som lå like ved. Jeg så kroppen hans forsvinne bak en bygning. Natta ble plutelig enda mørkere.

Jeg ble gående rundt meg selv. Jeg kjente at jeg la merke til hvor mobilen hans lå, hvor min lå, hvor nøklene våre lå. I tilfelle vi ville trenge dem.

Jeg våget meg ut på verandaen. Eli begynte å rope på hjelp. De fortvilte ropene hans sitter fortsatt fast i kroppen min. Hazel begynte også å rope. Hyle. Som om hun hadde uutholdelige smerter. Som om hun ikke trodde de ville gå over.

Ropene om hjelp ble stadig mer desperate. I et øyeblikk føltes det som om beina mine var frosset fast i den varme verandaen. Skulle jeg gå inn? De trengte hjelp, men hva kunne vel jeg gjøre? Jeg måtte holde et øye på Ella Leona også. Hun sov riktig nok, men brukte å våkne en gang i den tiden.

Og ville jeg klare å leve med å se denne dama dø, uten at jeg kunne hjelpe?

Stadig flere mennesker samlet seg forran huset vårt. De fleste bare stod der og så på. Kanskje følte de seg like lammet som meg. Eli løp fram og tilbake mellom vinduet og kjæresten. Han var selvfølgelig enda reddere enn meg.

Hvor ble det av Haakon? Hadde han ikke vært borte i en evighet nå?

Endelig så jeg i alle fall en mann som kom løpende fra politistasjonen. Det så ikke ut til at beina hans var nære bakken. Det var mannen som bor under oss. I et glimt for tanken gjennom hodet mitt; ”det er europeerne som handler”. Han som jeg nå så løpe kommer opprinnelig fra Bequia, en av de vakre grenadinene. Men han har bodd i England i mange år. Og nå var han altså en av to menn som løp gjennom det stille regnet, og prøvde å få tak i hjelp. Kanskje fordi han hadde bodd lenge nok i et land der det er noe vits i å løpe etter hjelp? Kanksje fordi han hadde blitt vant til at hvis du trenger medisinsk behandling, så står det folk klare til å hjelpe deg?

Nå kunne jeg endelig gå bort til vinduet til naboene våre og rope; ” Eli, help is comming!”. Den ene politimannen etter den andre dukket opp, de fulgte etter naboen vår. De løp rundt huset, mot døra vår, jeg løp ut døra og ned trappa for å møe dem. Da kom endelig Haakon tilbake også. I ettertid sa han at han husket noen som ropte; ”this way, follow me”. Det var meg.

I noen hektiske minutter fikk Haakon og jeg utveksla litt informasjon. Sykepleieren på helsesenteret hadde ikke vært interessert i å helpe Hazel, men han skulle ta henne med ned dit uansett. Jeg sa at jeg kunne prøve å få tak i Mamma’n til Jaquan, som til vanlig studerer medisin på Cuba, men som nå var hjemme på besøk. Og hva med dattera til husvertene våre, hun er jo lege?

To politimenn kom til syne i verandadøra. De bar Hazel etter føttene. Hun ropte ennå. En siste politimann holdt henne i en arm, mens Eli hadde godt tak i den andre. De bar henne forbi meg. Blikkene våre møttes, og ansiktsuttrykket hennes ble svidd fast i hukommelsen min. Jeg prøvde å si at vi skulle hjelpe henne. Men det så ikke ut som om hun trodde det var mulig.

De fire mennene bar henne ut, og jeg fulgte dem ned trappa. På vei opp den lille gata oppdaget jeg at jeg hadde glemt å ta på meg sko. Da jeg banket på døra til huset til Jaquan og Yazeem visste jeg ikke hva jeg skulle si. Jeg så det var lys på inne. Jeg måtte banke to ganger før mora til Yazeem åpna døra. Det føltes som en evighet. Jeg rakk å høre de fortvilte ropene til Eli mange ganger. De slo mot innsiden av tankene mine.

Da mora til Yazeem endelig åpna døra ramlet ordene ut av meg. Hun forstod med en gang at det var noe alvorlig, og gjorde så godt hun kunne for å forstå. Dattera var dessverre ikke hjemme. Jeg kjente gråten presse seg på. Hva skulle vi nå gjøre? Men hun lot meg ikke være alene. Hun ba meg forklare igjen hva som hadde skjedd, og ble med ned til huset vårt for å snakke med de andre som bodde i bygningen vår. Hun stod der en stund sammen med oss. Hun støk meg på armen, og ga meg klemmer. Så gikk hun rolig ned til helsesenteret for å se hva som skjedde, og om hun kunne gjøre noe.

Da Haakon ringte en stund seinere var stemmen hans rolig. Jeg trakk pusten og regna med at han skulle si at alt var over nå. At hun var død. Men så hørte jeg henne rope i bakgrunnen.

Hun hadde fått et slags anfall. Hva det var vet vi ennå ikke. Hun hadde vært så stiv og rar i den venstre armen sin tidligere på kvelden, og så plutselig falt på gulvet, begynt å riste, og hadde hatt problemer med å puste.

På helsesenteret måtte Eli og Haakon argumentere sterkt for at hun skulle få dra til sykehuset i Kingstown. Sykepleieren mente det ville være bortkastet tid, og at det var for slitsomt, liksom. For da måtte de jo ringe til en lege, som skulle få info over telefon, og så måtte han bestemme om hun var syk nok for sykehus, og så måtte de ringe til ambulansen, og så måtte den hente en sykepleier, og så kunne den jo komme da.

Det tok to timer før ambulansen kom, og hun kunne fraktes til sykehus. I den var en benk, og en oxygentank. Da Haakon og Eli kom til sykehuset ble de kjefta på av sykepleierne, fordi de ikke hadde hilsa pent. De måtte igjen krangle seg til at hun skulle få være på sykehuset over natta. Da var klokka rundt 2, og den ene sykepleieren mente at det var jo i grunn morgen nå da, så...

De kom hjem omtrent klokka 3 den natta. Jeg har aldri vært så glad for å se Haakon. Senga vår har aldri føltes så stor som den gjorde de timene jeg venta på han. Følelsen av utrygghet var total. Kvelende. Jeg lå i senga vår og prøvde å sove, men alt jeg klarte å tenke var tanker jeg ikke ville tenke. Alt jeg hørte var ropene om hjelp. Alt jeg så var ansiktuttrykket hennes.

Hazel hadde hatt et nytt anfall rett etter at Eli og Haakon hadde forlatt sykehuset den natta. Da hadde legen tatt prøver av henne, og bestemt at hun skulle være til observasjon fram til mandag. De ringte ikke Eli for si at hun hadde hatt et nytt anfall. Han og Haakon trodde at de skulle hente henne neste morgen. Da de kom til sykehuset søndag morgen ca kl 8, var lakenet hennes ennå vått. De hadde ikke skifta på henne etter at hun tissa på seg under anfallet hun hadde hatt ca 5 timer før. De hadde ingen rene laken. De hadde ingen rene klær å gi henne.

I dagene som fulgte klarte jeg ikke å tenke på stort annet enn Hazel. Sekvenser fra den natta fløy gjennom hodet mitt, og satt seg fast i bevisstheten min. Jeg hadde forventa å hør sirener. Men de kom ikke. Jeg hadde forventa at noen ville komme og hjelpe henne. Men det var bare på nød og neppe at hun fikk være på sykehuset.

En stillhet la seg i oss. En takknemlighet for at vi snart skulle hjem. Og en sorg på vegne av alle de som ikke kan dra. På vegne av alle de som må bo der, i en stat som ikke fungerer slik vi skulle ønske den gjorde, i en stat som ikke har et system som kan ta vare på sine borgere. I et land der man må hjelpe seg selv så best man kan, og håpe på det beste.

For det frister ikke å bo slik. Det frister ikke å måtte kjempe hver for seg, og ikke sammen. Det frister ikke å bo i en stat man ikke kan stole på, som ikke er for alle. I en stat der det offentlige ikke har et tilbud til de som trenger hjelp, og der mange av de som trenger hjelp ikke har penger til å bruke det private tilbudet.

Jeg betaler min skatt med glede. Fordi jeg får noe tilbake for den. Og fordi jeg gjennom den betaler for at alle mine medborgere skal ha muligheten til å få den samme hjelpen, de sammen tilbudene. Ikke fordi norsk helsevesen aldri gjør feil. Mye kan endres her også. Men norsk helsevesen gjelder i alle fall for alle, og når systemet gjøres bedre, bedres det for alle. Ikke bare for de med mest penger, eller mest flaks.